Vi fikk tomten gratis. Det endte i et mareritt

Det er tre år siden Glenn og jeg giftet oss, og i forbindelse med bryllupet fikk vi et sjenerøst tilbud av Glenns tante og onkel.

Margit og Peder er barnløse og bor på et idyllisk, lite gårdsbruk utenfor hjembyen vår, og vi ble helt overveldet da de tilbød oss gratis byggetomt hos dem og sa at de ønsket at Glenn og jeg med tiden skulle overta gården deres. 

Glenn og jeg sa jublende ja til gratistomten, og tante Margit ga meg en klem og sa at hun var sikker på at jeg kom til å bli den datteren hun alltid hadde ønsket seg.

Jeg likte både Margit og Peder og hadde inntrykk av at de var rause og omgjengelige mennesker. Glenn hadde heller ingen negative minner om dem fra oppveksten, han hadde ikke sett dem så ofte.

Vi bygde oss et koselig, lite hus på tomten vi hadde fått, og onkel Peder hjalp villig til under byggearbeidet. Foreldre, svigerforeldre og søsken hjalp også til, alt for å holde byggekostnadene nede. Slik fikk Glenn og jeg en god økonomisk start på ekteskapet og fremtiden vår.

Vi hadde knapt rukket å flytte inn i huset vårt før tante Margit stakk innom for å be meg om hjelp, hun trengte en håndsrekning for å stryke noen store duker. Jeg stilte selvfølgelig opp. 

Det gjorde vi hver gang en av dem ba om hjelp. Selv om både Glenn og jeg var i full jobb og hadde lange arbeidsdager og kunne trenge å slappe av litt når vi var hjemme, følte vi begge at vi skyldte å bidra med det vi kunne.

I tiden som fulgte fortsatte Margit og Peder å komme på besøk rett som det var. 

Glenn og jeg tenkte at det sikkert var litt uvant og spennende for dem å ha så nære naboer, og at det kom til å roe seg med de stadige besøkene deres etter hvert. 

Derfor var vi både høflige og imøtekommende, og jeg ba dem ofte inn på middag hvis jeg holdt på å lage mat. Men jeg begynte ganske raskt å stusse litt over Peder. Jeg syntes at han til tider var både ufin i språket og uberegnelig i væremåten.

Etter noen uker forsto jeg at Peder var periodedranker. Når han hadde periodene sine, kom Margit til oss hver kveld. 

En kveld glapp det ut av meg at jeg hadde skjønt at mannen hennes hadde alkoholproblemer. Da stakk jeg virkelig hull på en verkebyll. 

Margit åpnet seg for oss og fortalte at Peder ikke var snill når han drakk. Han trakasserte henne og hun hadde det vondt. Ja, hun hadde faktisk lidd i alle de årene hun hadde vært gift med Peder, fortalte hun. Likevel var hun så avhengig av ham at hun ikke klarte å forlate ham og gården.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Fullstendig kuet av mannen

Jeg forsto at Margit var kuet og totalt manglet selvfølelse, jeg følte virkelig med henne. 

Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. For Glenn og jeg hadde også begynt å lide under Peders humørsvingninger. 

Når han drakk, var han av og til høyt oppe og skulle sette all verdens planer ut i livet sammen med Glenn.

Og ikke bare tilbød han Glenn sprit og forsøkte å presse ham til å drikke, han forlangte også at Glenn stilte opp når det passet ham selv.

 Glenn måtte både snekre, male og skru på bilen hans, for vi hadde tross alt fått gratis tomt, og Glenn var blitt favorisert blant de fire nevøene deres!

Margit søkte seg til meg. Hun trengte å betro seg og gråt over det grusomme livet sitt. I tillegg ville også hun ha hjelp til litt av hvert, det vil si gjøremål hun omtalte som kvinnfolkjobber. 

Hun ville at vi skulle bake sammen, at jeg skulle pusse sølvtøyet hennes, og at jeg generelt skulle være hennes hjelper fordi hun slet med en vond albue.

Ved en anledning kom Peder stupfull inn til oss en sen kveld. Vi hadde glemt å låse døren, og jeg sto på badet, klar til å gå til sengs, da jeg hørte et fryktelig leven nede i første etasje. Jeg ble helt stiv av skrekk, og Glenn løp ned trappen og tok seg av onkelen sin, som allerede hadde rukket å velte entrébordet og knuse en vase med friske blomster før han sluknet på gulvet.

Vi klarte ikke å løfte ham og måtte bare la ham ligge der til neste morgen. Og det merkelige var at da vi vekket ham før vi skulle dra på jobb, sa han ikke et ord. Han ba ikke om unnskyldning for noe som helst, bare gikk ut av døren og forsvant. Faktisk nevnte han aldri denne episoden senere heller.

Det hele var i ferd med å bli uutholdelig. Glenn og jeg innså at vi hadde flyttet inn i et mareritt av alkoholproblemer, konflikter mellom Margit og Peder og endeløse krav og forventninger til oss. 

Men vi fikk stadig høre at vi hadde mye å være takknemlige for, siden vi hadde fått lov til å bygge hus på gården deres, attpåtil på en gratis tomt. 

Derfor forventet de at vi hjalp dem, og nåde oss hvis vi en sjelden gang sa nei! Da ble det kjefting og raseri­utbrudd, særlig fra Peders side. Margit reagerte mer med å bli sur og selvmedlidende når jeg sa at det ikke passet å hjelpe henne, fordi jeg måtte prioritere andre ting.

Til slutt gikk Glenn og jeg som på nåler i vårt eget hjem. Vi begynte å dra stadig senere hjem om kveldene, i håp om at Margit og Peder ikke satt ute på terrassen og ventet på oss fordi de trengte assistanse til en eller annen praktisk opp­gave. 

Vi forsøkte flere måter å løse problemene på.

Jeg foreslo at Margit og Peder kunne komme og spise middag hos oss en gang i uken, og at jeg kunne hjelpe Margit med forskjellige gjøremål hvis vi avtalte det på forhånd.

Under fire øyne tilbød jeg meg også å hjelpe henne med å få time hos en psykolog for å bearbeide alle de vonde følelsene hun bar på, og jeg anbefalte henne å ta ut skilsmisse hvis hun følte at livet hennes var svært vanskelig. Men da protesterte hun straks og sa at nei, så ille var det ikke.

Glenn på sin side sa til slutt rett ut til Peder at det ikke var hans oppgave å hjelpe til med all slags forefallende arbeid på gården. Han hadde ikke krefter til å holde på sånn sent og tidlig. Men ingenting av det vi sa, trengte inn hos Margit og Peder.

Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene

Gravde opp hekken vår

Og det hele toppet seg da Peder fjernet hekken vi hadde plantet rundt huset vårt for å skjerme oss litt. 

En dag vi kom hjem fra jobb, hadde Peder rett og slett gravd opp alle plantene og fylt jord i hullene. Det var som om han kom med en ren krigserklæring. 

Det var da vi innså at ingenting kom til å forandre seg, og at det ikke nyttet å sette grenser for Margit og Peder. Ingen av dem respekterte vårt behov for et privatliv, altså var vi nødt til å komme oss bort derfra.

Uten et ord til dem la vi huset vårt ut for salg noen dager etter. Og vi passet på å holde visning en dag vi visste at Margit og Peder skulle bort på besøk til noen slektninger. 

Huset ble heldigvis solgt til en god pris etter denne ene visningen, og vi kjøpte oss et rekkehus i et hyggelig boligområde nærmere byen.

Det føltes godt da vi kunne flytte fra gården bare et par uker senere. Vi var nedkjørte og utslitte av alt maset fra Margit og Peder - og ikke minst av sinnet og anklagene deres da de fikk vite at vi hadde solgt huset. Og ingen av oss vil ha noe mer med de to å gjøre. Vi orker ikke engang å gå i familieselskaper der de skal være til stede.

Men jeg lurer virkelig på hvordan forholdet deres er til de nye naboene. Jeg bare håper at Margit og Peder ikke er like kravstore og invader­ende overfor dem, i og med at de ikke er i slekt.

Glenn og jeg har det iallfall bra i rekkehuset vårt. Nå snakker vi om å få barn og ser lyst på fremtiden.

 Vi har riktignok fått med oss noen ubehagelige og merkelige erfaringer fra den tiden vi hadde Margit og Peder som nærmeste naboer, men vi prøver å se humoristisk på det, nå som vi har fått skrekkopplevelsen litt på avstand.

Og vi koser oss virkelig når vi kan dra fra jobb og komme hjem til velsignet fred og ro i vårt eget hjem.