Vi er kjærester og har barn, men må bo hver for oss

Da jeg ble alenemor til to små jenter som 29-åring, var det en fortvilet situasjon. Mannen som jeg hadde forelsket meg hodestups i, og som jeg etablerte meg altfor raskt med, viste seg å ha rusproblemer. Det ble umulig å leve sammen med ham. 

For å skjerme døtrene våre krevde jeg at han ikke skulle få ha kontakt med dem med mindre han skikket seg. Det har aldri skjedd.

Å oppdra og følge opp to barn alene er ikke lett, hverken økonomisk eller på andre måter. 

Jeg ønsket å gi ungene den barndommen jeg mente at alle barn har krav på og behov for. Og den oppgaven skulle jeg klare alene, uten snille «onkler» som kom og gikk. Med full jobb og to barn – og etter hvert vår egen rekkehusleilighet – hadde jeg mer enn nok å tenke på.

Venner og familie spurte meg stadig om jeg ikke savnet en mann å dele hverdagen med, det svarte jeg bestemt nei på. Jeg drømte virkelig ikke om noen mann. Marthe, Maja og jeg hadde det fint alene.

Å være alenemor er tøft, men også utrolig deilig. Jeg mener den dag i dag at par­forhold er oppskrytt. Jeg ser på vennene mine at de som foreldre er uenige om mye og gnager på hverandre. De har noen å dele ansvaret med, men også en ekstra å ergre seg over. Å være den eneste ­voksne, den som tar alle avgjørelsene, er i grunnen tilfredsstillende og enkelt.

En ny mann var med andre ord ikke i tankene mine da jeg fylte 40 år for tre år siden. Noen venner av meg arrangerte et overraskelsesparty, og der traff jeg Harald. Etter å ha snakket med ham i to timer visste jeg at jeg var fanget.

Harald var alenefar for to tenåringssønner. Hans kone hadde reist fra ham og barna da hun falt for en musiker. 

Den omsorgen og modenheten han viste da han snakket om sin egen situasjon, gjorde noe med meg. Vi følte begge en helt spesiell tilhørighet. På et vis hadde vi en felles skjebne. Likhetene i våre liv var ­slående. Vi lo mye av oss selv den kvelden.

Uten at noen av barna våre fikk vite det, ble vi kjærester. Vi møttes når de sov og var på skolen. Det var ingen hast med å ta avgjørelser for fremtiden.

Både Harald og jeg fikk sjokk da jeg oppdaget at jeg var gravid. Han sa oppriktig til meg at han ikke var klar for å bli far til enda et barn og få en helt ny familiekonstellasjon. Jeg forsto ham. 

Tanken på at jeg skulle flytte inn hos ham med to døtre og voksende mage, var skremmende for meg også. Jeg tenkte på jentene mine, de ville føle seg sviktet og lurt fordi de ikke hadde fått vite om forholdet.

Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending

En løsning som funker for begge

Etter mye om og men fant vi løsningen: Jeg skulle bære frem barnet, men fortsette å bo i mitt hjem. Harald og jeg skulle fortsette å være kjærester. Slik har vi hatt det i tre år nå, og vi har det fint sammen.

Moren min synes at det hele er merkelig og rart, men jeg bryr meg ikke om det. Jeg kan leve med at venner og naboer synes vi er skrullete. 

Det fantastiske oppi alt er at barna har akseptert situasjonen. Fordi vi valgte som vi gjorde, har hans gutter og mine jenter fått bruke tid på å bli kjent med hverandre. Nå ser de ikke hverandre som en trussel, men viser en felles glede over å ha fått lillebror Jonas. Haralds barn har ikke noe imot meg - og mine er glad i ham.

Etter å ha bodd mange år alene er det en stor overgang å satse på et liv der du sover i dobbeltseng sammen med en mann av og til.

Harald og jeg er ikke sikre på om vi er klare for det store spranget ennå. Men vi møtes nesten daglig, og vi sier til hverandre at vi elsker hverandre.

Det morsomme nå er at de fire store barna driver en slags kampanje sammen for å få oss til å selge rekkehuset mitt slik at jentene, Jonas og jeg skal flytte inn hos Harald og guttene.

«Da kan vi kjøpe hytte på fjellet for pengene», sier de entusiastisk og minner om at Jonas i det minste kan få være den heldige og få vokse opp med begge foreldrene.

Jeg forteller min historie for å vise at det ikke finnes en oppskrift for et lykkelig familieliv. Jeg mener at vi gjennom vårt valg får det beste av alt. Vi er så heldige at vi kan velge hverandre inn i hverandres liv hver dag. Når man lever slik vi gjør, tar man aldri den andre som en selvfølge.

Tiden vil vise om vi etter hvert går for en mer tradisjonell løsning. For Jonas, som ikke er vant til annet, har vi det perfekt nå. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.