Leserne forteller
Vi er fire søstre med samme oppvekst. Likevel ble vi helt fremmede for hverandre
Jeg forsøkte å holde kontakten, men det ble umulig.
Fire søstre, fire små mennesker, som ble født inn i livet med de samme foreldrene. Torunn, Tordis, Torill og Tone – alle med navn som begynte på T.
Det var vi fire mot verden i mange år. Livene våre var viklet inn i hverandre, og vi fikk de samme opplevelsene og erfaringene, den samme oppdragelsen, de samme svikene, den samme kjærligheten.
I dag vet jeg at mennesker som vokser opp helt likt og med det samme erfaringsgrunnlaget, kan bli helt forskjellige. Ja, så forskjellige at de føler at de befinner seg på ulik klode, og det er dette min historie handler om.
Vi hadde en mamma, som kunne være fantastisk, men det betinget at hun ikke hadde drukket alkohol og puttet i seg beroligende og sløvende piller, hvilket hun gjorde ofte, nesten hele tiden da vi var små.
Pappa var på en måte to personer; den stille, fornuftige og forsiktige forelderen, og den som hoiet og bråkte når han og mamma hadde fest.
Med fest mener jeg ikke en samling av personer og glede og hygge i en flokk mennesker, for de eneste som var på disse festene, var de to.
Jeg husker at jeg gruet med til feriene på hytta til besteforeldrene våre, for når vi var der, var vi i praksis foreldreløse. Vi hadde nok mat, og siden vi var fire søsken hadde vi også støtten i hverandre.
Jeg lærte tidlig som storesøster å ordne opp for de andre tre. Jeg sto opp og lagde frokost; cornflakes, syltetøy og melk hadde vi mye av fordi pappa jobbet innenfor dagligvarehandelen.
Vi var det mange vil si er «typiske jenter», som likte å tegne, perle og pynte oss, og når mamma og pappa lå og sov ut rusen etter en heftig natt, kledde vi oss ut i mammas fineste klær og hadde det moro sammen.
Jeg elsket de yngre søstrene mine, og de var veldig glad i og så opp til meg.
Når jeg ser tilbake, ser jeg at de vanlige dagene var best. Når vi måtte på skolen og pappa på jobb, kunne mye virke normalt. Selv om mamma drakk mye og ruset seg på tabletter, vasket hun klærne våre.
Vi var så heldige å arve klær fra tre litt eldre kusiner, som bodde i en annen by, så vi manglet egentlig ingen ting materielt sett.
Vi var også typisk søte jenter, som tilpasset oss inntil et tidspunkt, men da jeg kom i tenårene, visste jeg at mye var galt i hjemmet vårt og jeg kom i opposisjon.
«Jeg hater deg, du er en fyllik», sa jeg til mamma. Hun gråt og mine yngre søsken trøstet henne; de visste ikke bedre.
Les også (+): Sannheten om min far: – De skulle bare visst
Lettelse for meg
Da jeg var 16 år, reiste jeg hjemmefra for å gå på skole. Fordi foreldrene mine kjente en annen på den alderen, som hadde gjort det samme, lot de meg få lov.
Det var en lettelse for meg. Da jeg endelig kom bort og skulle bo på et internat, følte jeg meg fri og lykkelig.
Det var bare én stor sorg; og det var bekymringen for hva søstrene mine ville måtte leve med.
På det tidspunktet hadde mammas problemer eskalert, og jeg merket at pappa var fortvilet og så sliten at han ikke evnet å ta vare på jentene.
Men jeg måtte tenke på meg selv, fornuften i meg sa at jeg ikke hadde et valg. Selv om de yngre søsknene mine gråt og sa at jeg ikke måtte reise, gjorde jeg det.
Min fraflytting ble for dem deres livs største svik, og fra da av var ikke vårt tette bånd som før. Jeg kom hjem på besøk, men søstrene mine ble ikke overlykkelige.
Den eldste av dem fikk etter hvert kjæreste, og hun var praktisk talt aldri hjemme, den mellomste stengte seg inn på rommet sitt, og den yngste svinset rundt en ruset mamma.
Det var så trist at jeg etter hvert droppet å dra hjem. I stedet ble jeg med nye venninner til deres barndomshjem, der forholdene var normale.
Et hat og en forakt for foreldrene mine bygde seg opp, og da jeg 19 år gammel skulle begynne å studere, informerte jeg dem knapt om valget jeg hadde tatt.
Mamma ringte meg rett som det var, og hun ville at jeg skulle komme hjem og hjelpe henne med «å redde» den ene søsteren min, som vanket med feil folk og var umulig å forholde seg til.
Hun sa aldri at hun var glad i meg, og hun ba heller aldri om unnskyldning for at hun hadde utsatt oss for så mye sorg.
Selv forsøkte jeg å holde en slags kontakt med søstrene mine, men de var bitre på meg; jeg hadde jo latt dem i stikken. Det ble umulig.
Selv om jeg ikke er mammaen deres, virket det som om de forventet av meg at jeg skulle ta vare på dem slik en god mor gjør.
I mange år var vi som fremmede overfor hverandre. Jeg møtte mitt livs kjærlighet, giftet meg og fikk barn, og jeg så med misunnelse på min manns familie hvor nære de var.
Jeg ble inkludert i dette fantastiske fellesskapet av oppegående og kjærlige mennesker, men samtidig som jeg var takknemlig for det, kjente jeg på et stort savn etter å ha de samme båndene til mine nærmeste.
Les også (+) Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet
Søskenkjærlighet
For fem år siden døde mamma, og det ble for oss pårørende en sjanse til å møte hverandre igjen.
I min naivitet trodde jeg at alt ville bli ok når hovedproblemet ikke fantes lenger; rusmisbruket. Men det viste seg at sårene var langt dypere enn som så.
«Det var ikke lett», var ordene til pappa noen måneder etter mammas begravelse.
«Nei, det var neimen ikke lett», sa jeg.
Da jeg ville grave dypere i det, trakk han seg unna. Igjen gled vi fra hverandre, og det ble stille fra min flokk.
I denne tiden grublet jeg mye, og jeg snakket med svigermor om oppveksten. Hun sa at søsken, som vokser opp helt likt, kan oppleve barndommen fullstendig ulikt.
Hvor du er i søskenflokken og nedarvet personlighet avgjør i stor grad hvordan du ser på ting. Jeg tenkte mye på akkurat dette.
Tordis, som er to år yngre enn meg, ble opportunisten. Hun nektet å ta ansvar da jeg dro og var forbannet på meg. Hun begynte å feste selv og ble ustyrlig.
Torill, som var nest yngst, ble stille og stengte seg inn på rommet, hun orket ikke å forholde seg til tingene og stengte dem ute. Tone, den yngste, syntes synd på mamma og mente at vi andre var slemme mot henne.
Disse rollene jobbet imot vårt søskenforhold; vi kom i en slags krig og ble aldri enige om hvordan det egentlig var; hvem som hadde sviktet hvem.
Jeg hadde ikke hørt fra noen av de andre tre da jeg en dag møtte Tordis på gaten.
Hun hadde forlovet seg, hadde fått en fin jobb og strålte. Det var så rart å møte en søster og ikke vite at så store ting hadde skjedd i livet hennes, så jeg begynte å gråte.
«Hvorfor gråter du?» spurte hun, og jeg sa at jeg gråt for oss og at jeg drømte om at vi skulle ha et like godt forhold som mannen min hadde til sine søsken.
Den samtalen, tilfeldig på et kjøpesenter, endret vår historie. Det viste seg at hun hadde fått et godt forhold til vår yngste søster og at de så hverandre og snakket sammen ofte.
Da jeg inviterte dem hjem til meg, og også ringte til den nest yngste, og hun også sa ja, møttes vi fire for første gang på mange år alene.
Vår kveld sammen ble sjelebot, for rundt bordet satt fire voksne kvinner, som fikk sin oppvekst i en dysfunksjonell familie og ble farget av det på hver sin måte.
De andre tre husket hvordan jeg tok på meg rollen som en mamma, og de innså at de ikke kunne klandre meg for å forlate det hjemmet som var så krevende å bo i.
Vi alle delte vår unike oppfatning av hvordan livet med spesielt mamma var. Konklusjonen var at pappa på et vis ble et offer for mammas problem – en medavhengig.
De siste to årene har jeg vært ett hundre prosent lykkelig, for i livet mitt har jeg tre søstre, som jeg elsker å være nær. Ungene mine har fått tre fantastiske tanter.
Vi er sammen om å ta vare på pappaen vår og har funnet tilbake til de tette båndene vi hadde som barn.
Det ville ha vært for dumt om vi, som opplevde så mye av det samme vanskelige, ikke evnet å støtte hverandre når de triste minnene henter oss inn.
Søsken bør snakke sammen om ulikhetene og i større grad jobbe for å forstå hverandre. Når det gjøres, kjenner du at blod er mye tykkere enn vann.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 14/12 2023, og sist oppdatert 14/12 2023.
