– Jeg måtte ta et valg. Tilgi ham eller gå
Jeg kunne ikke ha fått større sjokk. Etter 30 års ekteskap fikk jeg vite at Olav hadde bedratt meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Olav fortalte at han hadde forelsket seg i en kollega og at de hadde hatt et forhold gående i mange måneder. Etter at forholdet tok slutt, bestemte han seg for å fortelle meg sannheten, slik at jeg skulle vite hvem jeg var gift med.
Jeg ble så sint på ham, også fordi han overlot til meg det vanskelige valget: Hadde ekteskapet vårt livets rett, eller skulle det avsluttes? Vi, som hadde hatt det så fint sammen, var plutselig så langt fra hverandre som det gikk an.
I desperasjon, sinne og fortvilelse delte jeg alt dette både med barna våre og med mine nærmeste venninner.
Alle som én anbefalte meg å avslutte ekteskapet. Våre to barn var like skuffet over faren sin som det jeg var, og mente at jeg aldri kunne stole på ham igjen.
Menneskelig å feile
Etter hvert som følelsene mine roet seg, klarte jeg å tenke klarere og gikk i tenkeboksen. Olav hadde vært utsatt for et begjær som han ikke hadde klart å håndtere. Det var kanskje mer menneskelig enn jeg var villig til å innrømme og forstå.
Jeg tenkte tilbake til den tiden da barna var små, hvor jeg var betatt av en nabo. Det skjedde ingenting mellom oss, men jeg var opptatt av ham og fulgte med på ham hele tiden. Da han tok med seg familien sin og flyttet, var jeg lettet. For da fikk ikke følelsene jeg hadde, mer næring. Det var et klassisk eksempel på ordtaket: «Ute av øye, ute av sinn.»
Var jeg villig til å integrere Olavs svik i ekteskapet vårt og gå videre sammen med ham?
Det var det han ønsket. Han håpet på tilgivelse, men forsto også at det ikke var enkelt for meg. Han flyttet til en kamerat og satte seg på gjerdet og avventet.
Å leve sammen med noen i så mange år skaper sterke bånd. Jeg hadde delt hele mitt voksne liv med Olav. Vi hadde to barn sammen og ville etter hvert sikkert få barnebarn også. Jeg kom frem til at ekteskapet vårt handlet om så uendelig mye mer enn troskap. Det handlet om de samme verdiene, holdningene, lengsler og følelser. Jeg elsket mannen min over alt på jord.
Jeg begynte å se på alle nyansene i et samliv og kom frem til at det ville være rart hvis ingen av oss hadde vært utro i løpet av så mange år. Jeg ville ikke forsvare at Olav hadde bedratt meg, men jeg ønsket å forstå ham. Dessuten fikk jeg et nødvendig pusterom mens Olav bodde hos kameraten sin.
Jeg fikk tid og rom til å sortere følelsene og tankene mine, før jeg inviterte ham med til en familieterapeut for å snakke ut. Jeg følte at det var viktig at vi var tre personer i rommet når vi skulle snakke om dette.
Les også (+) Jeg skulle endelig gifte meg – men så kom tante og kuppet hele bryllupet
Tilliten er brutt
Olav ble med. Han sa med en gang at han var full av anger og at han ikke hadde tenkt på konsekvensene. Han sa også at han ikke kunne leve med seg selv hvis han ikke var ærlig mot meg, for det var den eneste måten vi kunne starte på nytt, hvis jeg gikk med på det.
Jeg valgte å tilgi.
Jeg brukte tid på å komme meg dit, men dypest sett var det Olav jeg ville ha. Det har ført til at vi har fått pratet ordentlig sammen, både med og uten familieterapeuten. Vi har vært ærlige mot hverandre, og vi har innsett at samlivet vårt vil fortsette under andre premisser enn tidligere.
Det er en brutt tillit mellom oss som skal bygges opp igjen, og vi er klar over at det vil ta sin tid.
Når vi først har fortalt våre barn og våre nærmeste om at jeg har tilgitt Olav, merker jeg at alle er lettet. Jeg er glad for at jeg tok det valget, for det er ikke alltid så enkelt å tilgi et annet menneskes svik.
Olav trår forsiktig rundt meg. Han har fått ny jobb og har forsikret meg om at kontakten med hans tidligere elskerinne og kollega er brutt, for alltid. Og jeg tror på det han sier, ellers vil vi aldri klare å gå videre sammen.