SAMTALE I NATTEN
– Jeg trodde det var overgangsalderen. I stedet måtte jeg ta mitt livs vanskeligste valg
Maya (54) trodde hun var kommet i overgangsalderen, men det var noe ganske annet som gjorde seg gjeldende. – Det kom som et stort sjokk og utfordret oss til å ta et valg som var mitt livs vanskeligste, forteller hun.
Maya tar oss fem år tilbake i tid.
– Jeg hadde slanket bort 20 kilo, lagt et vondt samboerbrudd bak meg og var klar for å finne meg en god mann. Han dukket opp på en jobbkonferanse, en kjekk kar som åpnet døren for meg. Smilet hans fikk hjertet mitt til å hoppe, forteller hun.
De to kom i prat senere på kvelden, men de kom aldri på tomannshånd.
– Sondre og jeg utvekslet visittkort, som alle andre. Dagen etter sendte han meg en tekstmelding og spurte om vi skulle ta en kaffe. «Hvorfor smiler godjenta vår så bredt?» sa en av kollegene mine ertende. Han hadde lagt merke til hvordan jeg satt der i det åpne kontorlandskapet og gliste fornøyd.
Hun takket ja til kaffen.
– Invitasjonen ble «oppgradert» til en bedre middag, føyer hun til. – Og kvelden varte til neste morgen.
Den skulle vise seg å bære frukter.
Reservebestemor
Allerede under denne første middagen ble de enige om å være kjærester.
– Det føltes naturlig. Tonen mellom oss fløt som et velkomponert musikkstykke, sier hun poetisk og ler av sin egen ordbruk.
– Vi har så utrolig mye til felles.
Hun nevner en glødende interesse for reise, politikk og musikk.
– Vi jobber også innenfor det samme feltet, kommunikasjon.
– Det blir ikke for mye likt?
– Dette med at motsetninger tiltrekker hverandre har aldri fungert for meg. Sondre og jeg merket umiddelbart at vi forsto hverandre, selv når vi var uenige.
Den ti år eldre kjæresten viste seg å ha fire barn og hele ti barnebarn.
– 14 nye mennesker som tok barnløse meg vel imot. Med Sondre fikk jeg den store og rause familien jeg hadde savnet.
Selv hadde hun aldri opplevd å bli gravid, til tross for at hun hadde forsøkt lenge.
– De ni årene jeg var samboer brukte vi ikke prevensjon, men det ga likevel ikke ønskede
resultater. Samboeren min derimot, lyktes med å gjøre en annen gravid og forlot meg. Jeg er for lengst over det, forsikrer hun og vifter det bort.
– Slo det deg at også du kanskje kunne bli gravid med en annen?
– Med årene slo jeg det fra meg. Jeg tenkte at det toget hadde gått. Derfor var jeg mer enn lykkelig over å bli «bonusbestemor».
Vel tre måneder ut i det nye forholdet fikk hun en overraskelse.
Overgangsalderen
Maya forteller at hun alltid har hatt regelmessig menstruasjon. Derfor undret hun seg da den uteble. Et par måneder senere slo hun seg til tåls med at det måtte skyldes at hun var kommet i overgangsalderen.
– «Du er jo snart 50», minnet en kollega meg om. Vi pleide å prate fortrolig om det meste, og selv slet damen med hetetokter.
Maya hadde imidlertid ikke merket annet ubehag enn økt appetitt. «Det er typisk», mente jobbvenninnen, «nå ryker idealvekten din!»
Akkurat det med sulten irriterte Maya. Overvekt hadde hun slitt med i mange år, men takket være beinhard disiplin var hun endelig det hun kaller «passelig slank».
– Plutselig var jeg konstant sulten. Jeg slukte alt jeg kom over.
Det ble Sondre som stilte det forløsende spørsmålet: «Du er vel ikke gravid?»
– Han har fortalt at jeg stirret lenge på ham, før jeg stotret frem: «Jeg kan vel ikke bli gravid, jeg har jo ikke engang mensen ...» «Kanskje nettopp derfor», svarte han. Men ingen av oss trodde at det virkelig kunne være tilfelle. Derfor kjøpte vi tre graviditetstester. Og alle viste det samme ...
Det søte ansiktet blir alvorstungt.
– Det var et kjærlighetsbarn inni magen min, sier hun med undring i stemmen. – Vi burde jo ha jublet. I stedet lå Sondre og jeg våkne den helgen, holdt rundt hverandre og vekslet på å spørre: «Hva gjør vi nå?»
Spørsmålet alene smertet dem begge.
– Du ønsket jo å få egne barn?
Hun smiler med lukkede lepper, et resignert smil.
– Jo, men som Sondre konkluderte i form av et spørsmål: «Er vi ikke for gamle til dette, Maya? Glem ikke at jeg er bestefar til ti!»
– Var du enig med ham i det?
– Sørgelig nok ja, svarer hun som et hvisken.
– Det var brutalt å innse, men jeg var 54 år gammel og han var 60. Som foreldre var vi etter vår mening altfor gamle til å ønske en baby velkommen.
Les også (+) Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å bli som mine rike venner
Et riktig valg
Maya fikk time hos fastlegen. Sondre satt utenfor i bilen og ventet.
– Vi klarte knapt å puste og slet med å prate. Det var en forferdelig avgjørelse å ta, men legene var enige med oss. De sa at faren for abort uansett var høy.
Tårene pipler frem mens hun forteller.
Maya understreker at hun er for selvbestemt abort.
– Jeg hadde bare aldri trodd at jeg skulle komme i den situasjonen. Det er noe helt annet enn å ta et standpunkt til en lov.
Sondre delte hva de gikk gjennom med deres nærmeste.
– Han anerkjente sorgen vi opplevde og mente den burde respekteres. Familien sto sammen med oss.
– Har du angret på valget dere tok?
– Hver sommer har jeg tenkt at i år ville det ha vært ett lys på bursdagskaken, to lys, tre lys, fire lys ... Det gjør fysisk vondt, men jeg kan fremdeles kjenne en lengsel etter det barnet, sier hun og holder hendene til hjertet.
Paret har grått over valget de tok den gangen, men de står ved det.
– Når barnebarna blir hentet av sine respektive etter at de har overnattet hos oss, puster Sondre og jeg alltid lettet ut og er enige om at dette er vi for gamle til å drive med døgnet rundt på heltid.
Maya smiler igjen.
– Etter å ha vært sammen i fem år har barnebarna blitt et sterkt bånd mellom Sondre og meg, men det er også det barnet vi valgte bort. Av oss kommer det aldri bli glemt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 07/12 2020, og sist oppdatert 10/12 2020.
