de blå sidene

Nå vet jeg sannheten om min stemor, og jeg kan aldri bli glad i henne

Stemoren min er fantastisk på mange måter. Men jeg klarer ikke å bli glad i henne.
Årsaken er det som skjedde da mamma døde.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images (Illustrasjonsfoto)
Sist oppdatert

Jeg skal straks gifte meg. Mamma døde av kreft for 10 år siden, og jeg tenker tilbake på det som skjedde den gangen. Jeg var 22 år gammel og hadde akkurat begynt på utdannelsen min som sykepleier da mamma ble akutt syk.

Bare to uker etter at hun gikk til legen, hadde hun fått en alvorlig kreftdiagnose. Selv om vi håpet på det beste, forsto vi at det var livstruende. Det var en veldig vanskelig tid.

Før dette hadde jeg merket at det var en rar stemning mellom foreldrene mine, men jeg fikk ikke tak i hva årsaken var.

Hvis jeg ser tilbake på oppveksten min, kan den beskrives som veldig god. Vi hadde en normal oppvekstsituasjon i en vanlig familie.

Mamma og pappa kranglet av og til, men ikke ofte. Det var om småting og gikk raskt over.

Det var ingen tvil om at foreldrene mine var glad i hverandre. Da vi var små, fortalte mamma hvordan hun og pappa møttes på en fotballbane. Hun sa at det var kjærlighet ved første blikk.

Jeg elsket å høre denne historien, fordi den var et slags bilde på at de var som skapt for hverandre.

Hun var en kone og mor som gjorde alt for barn og ektemann. At pappa ikke deltok aktivt i husarbeid, tok hun på seg skylden for.

Mamma sa at hun likte å pusle hjemme, og hun skammet seg ikke over å si det. Men hun medga at hun kanskje var en dårlig rollemodell for oss jentene i familien.

Når jeg minnes mamma, tenker jeg på en altoppofrende og grenseløst snill kvinne som hele tiden ofret seg for alle andre. Var det tilløp til uenighet, ga hun seg fort – for å legge kranglingen død.

Foreldrene våre hadde mange vennepar rundt seg som de møtte jevnlig. Ett av dem var Kristine og Joar. Ingen forsto hva de to hadde til felles.

Hun var delikat til fingerspissene, sjarmerende og utadvendt, mens han var stille og anonym. Jeg hørte både mamma og pappa si mye flott om henne. Men ham undret de seg litt over, fordi han ofte kom med negative utsagn.

Noe var galt

Jeg flyttet hjemmefra og var sikker på at foreldrene mine hadde det bra.

Mamma savnet oss barna og sa det ofte. Det var på denne tiden jeg merket en litt merkelig atmosfære hjemme.

Men det var ikke verre enn at jeg tolket det som forbigående. Jeg spurte en gang, og da sa mamma at det ikke var noen ting. Hun sa at det går litt opp og ned i et ekteskap.

Så ble altså mamma veldig, veldig syk. Etter kort tid ble hun sengeliggende, og vi ble forberedt på at hun kom til å dø. Ord kan ikke beskrive hvor opprørt jeg var over at hun, av alle, måtte ha det så vondt.

Den som stilte opp som en fantastisk venninne i denne tiden, var Kristine.

Hun kom hjem til oss med store middagsgryter og satt og lo og snakket med mamma om alt og ingenting. Mamma sa hun ikke visste hva hun skulle ha gjort uten henne.

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Kristine stilte opp

Jeg var også takknemlig. Jeg tenkte at hun var en hjertevarm person, og at vi var heldige som hadde henne i omgangskretsen. I denne tiden ga jeg mange gode klemmer til vår familievenninne.

Pappa var også henrykt over Kristines tilstedeværelse. Han strålte opp hver gang han så henne. Jeg la ingenting mer i dette enn vennskap. Jeg visste at han hadde det vondt og unte ham å få litt oppmerksomhet.

Skulle jeg ha lagt merke til at det var noe mer i luften mellom dem? Jeg har spurt meg selv om dette mange ganger etter at mamma døde. Men sannheten er at ikke engang mamma forsto hva som foregikk.

Jeg mistet den mammaen jeg elsket. Den som kom og la armene rundt meg og trøstet, var Kristine. Hun ble venninnen som ustoppelig bidro i den tunge tiden. Hun la armene rundt meg og sa:

– Kjære Julie, dette føles uoverkommelig, men du skal vite at jeg er her for deg!

Jeg gråt i armene hennes og sa takk, og den gangen fløt hjertet mitt over av takknemlighet.

Flyttet inn

Det var Kristine som arrangerte minnestunden for mamma. Hun hadde smurt lekre smørbrød og bakt fantastiske kaker.

Det ble en verdig avslutning. Vi fikk snakket om mamma og hvilken nydelig person hun var. Da jeg dro hjem til meg selv etterpå, var jeg utladet.

Fordi vi hadde vært forberedt på døden i noen måneder, klarte jeg å fortsette studiene.

Det rare var at jeg tenkte mest på pappa, som var blitt alene. Når jeg sa det til ham, sa han at jeg ikke skulle tenke på ham, det gikk helt fint.

I dag tenker jeg at han sa det med for stor letthet.

Kort fortalt: Tre måneder etter mammas død flyttet en kvinne inn i mitt barndomshjem. Kvinnen var Kristine. Hun hadde gått fra Joar. Pappa forklarte at de to hadde funnet sammen i en felles sorg over å miste mamma, og det hørtes rørende og forståelig ut.

Jeg bestemte meg for å forsøke å akseptere det, selv om jeg syntes ting skjedde rasende fort.

Sjokket

En kveld ringte telefonen. Det var Kristines datter som ønsket å snakke med meg. Jeg kjente henne litt fra før, og vi avtalte å møtes.

Hun kunne fortelle meg at Kristin og pappa hadde hatt et forhold i mer enn halv­annet år. Jeg var sikker på at hun løy og ringte pappa. Dessverre krøp han til korset og innrømte alt.

Han sa at mamma ikke visste at det var Kristine han var forelsket i. Hun visste bare at pappa hadde møtt en annen. Brått forsto jeg hvorfor det hadde vært så rar stemning i tiden før mamma ble syk.

Pappa hadde hatt planer om å forlate mamma da hun fikk kreft. Da hun ble syk, innså han at det ikke kunne gjennomføres.

Det er forferdelig å tenke på at han og kvinnen han bedro mamma med, var så grenseløse at de fortsatte spillet ved mammas dødsleie. Hun trodde at Kristine var hennes bestevenninne.

Før jeg fikk vite sannheten, likte jeg pappas nye samboer.

Fremdeles ser jeg at hun er en flott person, men forhistorien gjør at jeg ikke klarer å være glad i henne. Jeg kan ikke glemme at hun ble pappas gifte elskerinne mens mamma fremdeles levde.

Les også (+): Alle visste at mannen min var notorisk utro. Jeg ante ingenting

Bør jeg tilgi?

Pappa forguder henne. Han sier hele tiden til meg at jeg må være takknemlig for at stemoren min ønsker å være en ressurs i livet mitt, men det er vanskelig.

I hodet og hjertet har jeg en sperre. Hun er snill og på mange måter fantastisk. Men hun gjorde noe som jeg mener var moralsk forkastelig. Det er vanskelig å tilgi.

Om noen måneder står jeg brud. Kvinnen som har laget festen, er stemoren min.

Jeg vet at det blir flott, så jeg sier takk. Jeg sier at det er snilt av henne, men hjertet mitt er ikke med på ordene.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle

Denne saken ble første gang publisert 13/07 2021, og sist oppdatert 01/12 2023.

Les også