Min kjære datter, jeg burde ha forstått det lenge før det skjedde

Kjære datter

Hvis du visste hvor fortvilet jeg er nå! Hvis du ante hvor vondt jeg har det, hvor inderlig jeg lider og lengter. 

Hvis du bare visste! 

Hvor ble det av den glade og snille jenta, som alltid ville gjøre de riktige tingene? Jeg har sittet og tenkt på det så mange ganger – altfor mange ganger. 

Å si til deg at du ikke får komme hjem før du slutter å ruse deg, er rett og slett det verste jeg noensinne har gjort.

Jeanette, jenta mi, lille barnet mitt, prinsessen min! Hvorfor skulle du av alle havne «på kjøret»? 

Jeg forstår det ikke, for din oppvekst var god. Du har hatt meg og pappa og lillebroren din. 

Du har hatt en fin oppvekst i trygge rammer. Barn fra gode hjem søker ikke mot rusmiljøene, i hvert fall burde de ikke ha gjort det.

Frem til du var tolv år, drev du med rytmisk sportsgymnastikk, du hadde venninner og trivdes i livet. 

Det siste vi var redd for, var at du skulle få feil venner, for du var i et godt miljø med hyggelige jenter, som likte deg.

Hva skjedde? 

Jeg vet litt. Jeg vet at du møtte Rolf, som var tre år eldre enn deg, og at du ble forelsket. Han var kjent som en villstyring. Men mange syntes synd på ham, for han kom fra et hjem hvor alle visste at han hadde hatt det vanskelig. 

Faren var voldelig, politiet hadde vært på døren der mange ganger, fikk vi vite av andre.

Derfor valgte jeg å synes synd på ham og bli glad i ham da du brakte ham hjem til oss.

Det jeg ikke forsto, var at han allerede da flørtet med hasj og andre rusmidler. Han dro deg med seg. Hadde han vært et godt menneske, ville han ikke ha gjort det, Jeanette, for da du ble med, ødela han både ditt og vårt liv.

Vi var naive, det innrømmer jeg. 

Hvis noen sa at jeg måtte passe godt på deg fordi du hadde en kjæreste som Rolf, sa jeg at vi hadde alt under kontroll.

Les også: (+) Jeg nektet å akseptere vår kommende svigerdatter. Så skjedde det noe merkverdig

Burde forstått det før

«De er hjemme hos oss hele tiden, så det kan ikke skje så mye galt», påsto jeg.

Sannheten er at dere låste dere inne, og hvis jeg spurte deg om hva dere gjorde alene på rommet i så mange timer om gangen, ble du sint på meg.

«Mamma, jeg er ikke dum!» sa du, hvis jeg minnet om at rus var farlig.vJeg valgte å tro på deg, og i dag angrer jeg på det. 

Hadde vi forstått tidligere hva som foregikk, kunne vi kanskje ha reddet deg.

Både din far og jeg føler at vi har sviktet – at det delvis er vår skyld at du i dag er narkoman.

Den dagen da mammaen til din beste venninne ringte og fortalte meg at du drev med narkotiske stoffer, ble jeg rasende på henne.

Jeg ville ikke tro at det var sant. Da sannheten kom for en dag fordi du innrømte å ha forsøkt både hasj og andre ting, falt min hverdag sammen.

Jeg har ikke tall på hvor mange våkenetter jeg har hatt. Jeg har ikke tall på alle tårene jeg har grått og hvor mange ganger jeg har klandret meg selv fordi jeg lot deg leve for selvstendig altfor tidlig.

Nå har vi kjempet mot rusen i ni år, og fremdeles ser det mørkt ut for deg. Du sier at du ikke klarer å komme deg ut av misbruket. 

Nå har vi gitt deg beskjed om at du ikke får komme hjem før du har klart det. 

Dette er vi blitt rådet til av fagpersoner rundt oss som kjenner deg og vår historie.vDe sier at vi er med på å gjøre det lettere for deg å være en misbruker hvis døren fortsatt er åpen for deg her hos oss.

Så kjære, elskede datter, glem aldri hvorfor vi nå ikke har kontakt. 

Det er vår drøm at du en dag skal våkne opp og se hva du gjør mot deg selv. 

Når du har bestemt deg for å bli frisk, skal vi være her for deg og følge deg hele den tunge veien tilbake til et vanlig og godt liv.

Din mamma for alltid