Du lot meg arve alt. Dette gjorde jeg med pengene

Kjære, gode tante!

«De gribbene skal ikke få noe!» Det var det du sa mens du levde. 

Tante Gunn, disse ordene er til deg, verdens flotteste og kuleste gamle tante.

Men dessverre visste du ikke hvilken forferdelig situasjon du satte meg i da du lot meg arve alt du eide. Jeg vet at du mente det godt da du ga meg alt. 

Vi to likte hverandre, selv om vi så hverandre sjelden. «Deg trives jeg sammen med», sa du til meg, og vi to lo sammen av alle de andre raringene vi var i familie med.

Men jeg visste at alle de andre snakket om deg som den rike tanta, som ikke hadde livsarvinger i kraft av barn. 

Mine to søsken og våre tre fettere regnet alle med at de skulle få sin del av det som ble igjen etter deg. De dro på besøk til deg rett som det var, tok med seg blomster og inviterte deg i selskap. 

«De gjør det bare for å smiske med meg. Egentlig liker de meg ikke», pleide du å si.

Faktisk tenkte jeg at du hadde rett, for bak din rygg snakket de om hvor krevende og vanskelig du var. 

«Hun har aldri klart å forholde seg til andre mennesker, og det var årsaken til at hun ikke ble gift», sa søsteren din, som er min mor.

Kanskje høres dette merkelig ut for andre, men du likte best at jeg kom uten gaver.

«Se, her kommer jenta som ikke forsøker å smigre seg til ting», sa du. Jeg ristet på hodet og sa at du var deg selv lik og må innrømme at jeg moret meg.

Alltid hadde jeg det gøy i ditt selskap. Men det var ikke jeg som så deg oftest. Det skyldtes at jeg bodde i en annen by og hadde min egen familie å ta meg av. 

Du forsto det og forventet ikke at jeg skulle stå på pinne for deg. 

Når du trengte noe, turte du å ringe. «Du er den eneste jeg orker å be om hjelp», sa du da.

Jeg stilte opp fordi jeg var glad i deg,  fordi jeg frydet meg over at du var annerledes og rar. Du brakte latter inn i livet mitt, rett og slett.

Les også (+): Jeg var supermammaen som gjorde alt. Til slutt sa det stopp

Fikk hele familien mot meg

Men tante, det var ikke en snill manøver overfor meg å testamentere alt du eide til meg. 

I samme øyeblikk som dette ble kjent, fikk jeg hele slekten imot meg. De fremstilte meg som et menneske som hadde lurt og manipulert deg til å gi meg alt. Jeg vil ikke være uvenn med familien min.

 Jeg orker ikke å bli sett på som falsk og egoistisk. 

«Mener du at du fortjener arven mer enn oss? Vi var hos henne oftere enn du var», sa søsteren min. 

Fetterne mine spurte om jeg syntes det var rettferdig at de ikke fikk noen ting. Du var jo tanten deres også. Det ble så plagsomt til slutt, kjære Gunn, at jeg kontaktet advokaten din. 

«Hvordan deler jeg alt på alle?» spurte jeg. Han sa at jeg kunne gi hva jeg ville til hvem jeg ville.

Så nå har jeg gjort det du ikke ville at jeg skulle gjøre. Jeg har delt pengene etter deg likt på seks personer. 

Mamma sier at det var det eneste riktige å gjøre og ingen beskylder meg lenger for å være sleip og slu. 

Det kjentes som en lettelse å gjøre det du ikke ønsket… Men jeg tenker på deg og at du kanskje ville ha vært sint på meg fordi jeg ikke hadde styrken til å ta imot alt sammen.

Nå sier jeg til deg at du ikke må la deg hisse opp, for vet du hva? Gullklokken og gullsmykkene er hos meg, og det er alt sølvtøyet ditt også.

Hver gang jeg henter frem disse tingene, tenker jeg på deg og den herlige humoren din og direktheten og sarkasmen du var så kjent for. 

Iblant tenker jeg også at arven fra deg var en slags test på om jeg var den rause damen du trodde. 

I så tilfelle har jeg bestått testen.

Guro