De blå sidene
Den ene tvillingen i magen var alvorlig syk. Vi måtte ta et grusomt valg
Beskjeden om at jeg var gravid sendte oss på kort tid fra en tilstand med lykke og forventninger til dyp sorg og fortvilelse – og et grusomt valg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Noen par strever lenge før de klarer å bli gravide, men for oss har det ikke vært slik. Denne gangen trengte vi faktisk bare ett eneste forsøk fra vi bestemte oss for å slutte med prevensjon, og til jeg plutselig sto der med en graviditetstest i hånden, med to streker som lyste mot oss.
Nå skulle vår elskede datter på snart to år få en søster eller bror!
Noen dager senere ringte jeg forventningsfull til en privat klinikk for å bestille tidlig ultralyd og time hos jordmor. Vi ville se det lille barnet i magen og samtidig utelukke eventuelle sykdommer på et tidlig stadium.
Dagen kom, og samboeren min og jeg troppet opp hos jordmoren. Overraskelsen ble stor da det viste seg å være ikke bare ett barn vi hadde i vente, men to. Vi skulle bli tvillingforeldre!
Vi begynte straks å tenke på de praktiske detaljene. Vi skjønte fort at vi måtte finne et nytt og større sted å bo og kanskje også større bil. Og når vi likevel måtte bytte bolig, ønsket vi også å flytte nærmere familien vår, for lettere å kunne få praktisk hjelp med barna.
Tankene gikk på høygir, og vi ringte rundt til familiene våre for å fortelle den store nyheten. Latteren satt løst og gledestårer trillet over den glade, men uventede beskjeden.
Rutineundersøkelse
Ukene gikk, magen vokste og formen min var så som så, slik den ofte er i begynnelsen av et svangerskap.
Endelig kom dagen for den ordinære ultralydundersøkelsen på sykehuset. Vi skulle endelig få vite kjønnene til de to små spirene som lå i magen min. At noe kunne være galt med dem, var ikke i våre fjerneste tanker. Vi visste jo at alvorlige sykdommer hos fostre var sjeldent, og vi hadde jo en frisk datter fra før.
Samboeren min hadde litt vanskelig for å ta fri fra jobben denne dagen, og siden han hadde vært med på ultralyd tidligere, var det helt greit for meg å gå alene denne gangen. Tross alt var det bare snakk om en ren rutineundersøkelse.
På sykehuset ble jeg ropt inn av en erfaren jordmor med et vennlig ansikt. Jeg var spent og glad og så frem til å få se de små barna mine på skjermen.
Jordmoren smurte den kalde ultralyd-geleen utover magen min og begynte undersøkelsen. Hun sjekket barnas hoder og gikk så over til armer og ben. Deretter sjekket hun kjønnene. Vi skulle få jenter! To små, søte tvillingjenter! Jeg kunne nesten ikke tro det og kjente at jeg ble rastløs og utålmodig etter å ringe samboeren min for å fortelle den store nyheten.
Men undersøkelsen var ikke ferdig ennå. Jordmoren skulle blant annet undersøke barnas hjerter.
Hun dro ultralydapparatet videre over magen min og konkluderte med at hjertet til den ene babyen så flott ut. En frisk og fin baby.
Så kom hun til den andre babyen. Stillheten la seg som et tungt teppe over oss. Det eneste jeg kunne høre var pipelydene fra ultralydmaskinen og fuglekvitteret som strømmet inn fra det halvåpne vinduet på undersøkelsesrommet.
Jeg kjente engstelsen vokse inni meg, og til slutt tok jeg mot til meg og spurte: «Er det noe som er galt?»
Jordmorens blikk vek ikke et sekund fra ultralydskjermen mens hun raskt svarte at hun ikke klarte å få
et tydelig nok bilde av hjertet og at hun derfor måtte prøve finne en bedre posisjon.
Svaret hennes dempet den voksende uroen inni meg noe, men jeg klarte likevel ikke å slå meg helt til ro.
Jordmoren jobbet intenst med ultralydapparatet over magen min, hun vred og vendte på håndtaket og studerte med konsentrert blikk alle bildene som rant over skjermen. Til slutt lettet hun apparatet opp fra magen, sukket tungt og så på meg.
Pulsen min dunket med ett hardt, og jeg kjente at jeg ble varm i hele kroppen. Hva var det hun skulle si nå? Var noe galt? Var barnet sykt? Etter noe som sikkert bare var noen sekunder, men som føltes som en evighet, begynte jordmoren å snakke.
Hun var ikke sikker, men det kunne synes som om det ene barnets hjerte ikke var helt som det skulle. Hun skulle imidlertid bestille en time for meg hos en spesialist på sykehuset, og jeg skulle ikke bekymre med unødig.
Tårene trillet og jeg hikstet mens jeg gikk bortover fortauet utenfor sykehuset straks etter med mobiltelefonen i hånden. Jeg fant samboeren min på kontaktlisten og ringte ham opp. Biler og mennesker passerte, men jeg enset dem ikke. Det var som om verden rundt ikke eksisterte.
«Hallo», hørte jeg samboeren min si. «Det er noe galt med det ene barnet i magen», stotret jeg frem mens tårene rant nedover kinnene mine.
Les også (+) Det er 20 år siden jeg så barnet mitt på fødestuen. Jeg glemmer henne aldri
Umenneskelig valg
Noen dager senere var jeg tilbake på sykehuset, og denne gangen sammen med min kjære. Jeg lå på ultralydbenken, og legen som sto ved siden av meg hadde snart dommen klar: Det ene barnet hadde
en alvorlig hjertefeil.
Det var vanskelig å si noe om utsiktene for barnet og for svangerskapet. Legen kunne ikke si om det feilet barnet noe annet, utover selve hjertefeilen, men det var ikke usannsynlig at barnet også kunne ha en hjerneskade. De antok at den andre tvillingen var frisk, men heller ikke dette kunne de vite helt sikkert.
Legen forklarte at dersom den syke tvillingen døde i magen under svangerskapet, ville mest sannsynlig også det friske barnet dø eller bli hjerneskadet.
Vi fikk valget mellom tre alternativer: Vi kunne fullføre svangerskapet med begge barna og dermed risikere at begge døde, vi kunne ta abort av begge barna eller så kunne vi ta abort kun av det hjertesyke barnet.
Samboeren min svarte spontant og kategorisk at her var det bare å ta abort av begge. Vi skulle starte med nye og blanke ark, syke barn skulle han ikke ha!
Selv klarte jeg ikke å tenke klart. Alt var kaos i hodet mitt, og det eneste jeg klarte å stotre frem var at det måtte nok bli abort. Legen ga meg en ukes betenkningstid.
Sorg og fortvilelse
En grytidlig morgen en uke senere lå jeg i våken i sengen. Det blåste mild vårluft inn vinduet, og det var begynt å bli lyst ute. Morgenen føltes usedvanlig mild og vennlig etter en uke med et virvar av opphetede samtaler og krangler med samboeren min, overveldet som vi var av dyp sorg og fortvilelse.
Etter denne uken følte jeg meg helt alene om situasjonen og valget som måtte tas, og i dag skulle legen ringe. Jeg strøk hånden over magen under dynen, og litt etter kjente jeg de vante små sparkene derifra. Hjertet mitt svulmet opp innvendig, og morsfølelsen som jeg så godt kjente fra før, bredte om seg inni meg.
Jeg hadde bestemt meg noen dager tidligere: Jeg var nødt til å gjøre alt i min makt for å redde den friske tvillingen.
Jeg ble sendt til utlandet for å ta abort av den syke tvillingen. Der ble jeg godt mottatt av hyggelige leger som smertefritt utførte inngrepet. I dag sitter jeg som stolt tobarnsmor med en nydelig liten frisk jente på tre måneder. Jeg føler at jeg har gjort det jeg måtte gjøre for å redde min lille datter.
Men i hjertet mitt kommer jeg alltid til å være mor til tre. Jeg tror og håper at min datter i himmelen tilgir meg for det valget jeg tok.
Denne saken ble første gang publisert 24/08 2020, og sist oppdatert 18/01 2022.
