DE BLÅ SIDENE
– Jeg ble syk av jobben og sjefen. Nå var det nok
Jeg sa opp en trygg og godt betalt jobb. Det er min beste avgjørelse noensinne.
Det har vært en travel, men veldig hyggelig dag i kafeen min. En kunde skrøt av utvalget og sa at det alltid er så hyggelig å komme innom.
Jeg smilte for meg selv da hun gikk. Det er en god stemning i kafeen, og jeg tror det handler om at jeg selv er så fornøyd at det smitter over på kundene.
For bare åtte måneder siden så hverdagen min helt annerledes ut.
Jeg var sykmeldt og lei av alt. Jeg hadde fast jobb i det offentlige. I utgangspunktet selve drømmejobben, men jeg merket godt at vår nye sjef ikke likte meg. Han gjorde alt for å sette meg på plass, noe som gradvis fikk meg til å sove dårligere og få stive skuldre.
Jeg følte meg motarbeidet, men var også redd for at det var meg det var noe galt med.
Derfor led jeg i taushet. Jeg følte meg rådløs og merket i hele meg at det tæret på å jobbe under en sjef som aller helst ville ha meg bort.
Maktet ikke mer
Til slutt ble jeg sykemeldt. Mens jeg gikk hjemme, oppdaget jeg at jeg sov bedre og at kroppen min fungerte som den skulle. Jeg gikk lange skogsturer, og der fikk jeg ro til å tenke.
Var det verdt å utsette seg for en slik sjef? Var det verdt å ha en jobb som jeg gruet meg til å dra til?
Jeg satte meg ned og skrev ned fordeler og ulemper med jobben min. Jeg hadde jo omtenksomme og fine kolleger, noe som til en viss grad oppveide måten sjefen min behandlet meg på.
Til slutt kom jeg frem til at jeg måtte lytte til kroppen for å ivareta meg selv, og det fikk meg til å se meg rundt etter andre muligheter. Og av og til er det slik at når én dør lukkes, så åpnes en ny.
Legen ville at jeg skulle tilbake på jobben min, men jeg visste at jeg ikke kunne. Dermed sa jeg opp, nærmest i affekt. Jeg orket ikke tanken på å gå tilbake og utsette meg for sjefen min en gang til. Jeg hadde noe ferie til gode, og jeg klarte også å få til en avtale om at jeg kunne slippe å jobbe i oppsigelsestiden.
Men jeg måtte finne en ny jobb. På vei til et avtalt møte hos Nav, gikk jeg tilfeldigvis forbi en liten kafé og så at den var til salgs.
Jeg ble nysgjerrig og gikk inn for å se hva slags sted dette var. Der møtte jeg Helge, verdens koseligste mann, som fortalte at han skulle trekke seg tilbake som pensjonist og flytte til Spania. Han hadde drevet kafeen i mange år, men nå ønsket han at nye krefter skulle ta over.
Jeg dro aldri på det avtalte møtet hos Nav, men ble stående og snakke med Helge i et par timer om det å drive for seg selv. Han var inspirerende å snakke med, og jeg kjente i hele meg at jeg var interessert.
Les også (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp
Angrer ikke
Å drive en liten kafé er langt unna den utdannelsen jeg har tatt, men med hjelp og støtte fra foreldrene mine, fikk jeg overtatt den.
Alle heiet på meg, og jeg kjente at det var et helt riktig valg, fra det øyeblikket jeg satte mine ben innenfor døren.
Nå gleder jeg meg til hver eneste dag. Jeg sover godt og kroppen fungerer både fysisk og psykisk. Daglig møter jeg mange spennende mennesker. Enkelte av dem trenger noen å prate med, mens andre bare haster innom som snarest for å kjøpe med seg en kaffe eller noe å bite i.
Ikke et sekund har jeg angret på at jeg sa opp jobben min og begynte å jobbe for meg selv.
Å ha min egen arbeidsplass er det beste som har skjedd meg. Jeg lærer noe nytt nesten hver dag, og selv om jeg jobber ganske mye, føler jeg meg allikevel lykkelig og fri.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 06/10 2020, og sist oppdatert 12/10 2020.
