Svaret hans kjentes som en knyttneve i magen. Den dagen stoppet livet mitt opp
En SMS la alle mine drømmer i grus. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv.
Jeg satt og fablet om hvor glad Trond ville bli for meldingen jeg hadde sendt ham. Svaret jeg fikk, ble en skikkelig kalddusj. Endelig skulle jeg få svaret på den avgjørende og livsforandrende tekstmeldingen jeg hadde motet meg opp til å sende Trond.
Jeg hadde nemlig endelig innsett hva jeg ønsket meg her i livet, og hva som var viktig. Og det var Trond.
Derfor hadde jeg nå sendt ham en tekstmelding hvor jeg fortalte ham nettopp dette – at jeg endelig hadde bestemt meg, og at det var ham jeg ville ha.
Jeg følte meg rimelig fornøyd med meg selv og kjente en indre fred etter å ha skrevet dette til Trond. Etter mye kaos i livet de siste årene følte jeg nå at jeg hadde tatt et livsviktig valg, et valg som ville inkludere Trond i fremtiden min.
Han var jo mitt livs kjærlighet, det hadde jeg nå klart å innse. Med et smil om munnen begynte jeg å lese svaret han sendte meg.
Smilet forsvant imidlertid fort, for der sto det: «Du … jeg skal bli pappa.»
Jeg leste det om og om igjen, men klarte ikke å ta det inn. At Trond skulle gå videre med livet sitt innen jeg rakk å bestemme meg, hadde ikke falt meg inn.
Han hadde jo alltid vært der for meg og ventet trofast hver gang jeg ville være ubundet og fri til å gjøre hva jeg ville. Derfor tok jeg det som en selvfølge at han ville være der denne gangen også.
Men nå hadde han altså gått videre i livet sitt, uten meg.
I det ene øyeblikket hadde jeg følt at jeg hadde tatt et livsviktig valg, et valg som ville gi meg en fremtid med mannen jeg elsket. Og i det neste så jeg alle fremtidsplanene falle i grus. Jeg satt der i sjokk.
Les også: (+) Jeg nektet å akseptere vår kommende svigerdatter. Så skjedde det noe merkverdig
Alt jeg drømte om
Trond og jeg møttes da vi var 16. Han sjarmerte meg i senk med de nøttebrune øynene sine. Siden vi var så unge, ble det mye frem og tilbake, men vi endte alltid opp sammen igjen. Slik holdt vi på i flere år, og Trond var nok mer seriøs enn meg på den tiden.
Selv syntes jeg det var for tidlig å binde seg, jeg ville oppleve verden og trodde nok gresset var grønnere på den andre siden. Man skulle da leve livet, og Trond ventet jo på meg hver gang likevel, så det var ikke noe å bekymre seg for.
I en av disse periodene hvor vi ikke var sammen, mistet jeg min eneste forelder. Jeg satt der helt alene i verden, uten foreldre og uten søsken.
Jeg var helt knust, og den første jeg ringte, var Trond. Jeg fikk stotret frem hva som hadde skjedd, og han slapp alt han hadde i hendene, og kom, selv om han nå bodde på en annen kant av landet og var i full jobb.
Jeg husker ikke så mye fra den grusomme tiden som fulgte, men Trond var der og støttet meg gjennom alt. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten ham.
Dette gjorde forholdet vårt mye dypere, og jeg kunne ikke ønsket meg en bedre og snillere mann enn Trond. Han var full pakke, alt jeg kunne drømme om.
Og nå begynte han å snakke om at vi kunne flytte sammen der hvor han bodde nå. Han hadde planene klare, og jeg var glad i ham. Men jeg var 19 år og fortsatt ikke klar for slike store steg i livet. Så det ble til at Trond dro tilbake alene.
Jeg så hvor lei seg han var, og det ga meg dårlig samvittighet. Men jeg hadde så mye som skulle oppleves, og Trond var jo alltid der når jeg ombestemte meg, så jeg så ikke noe dramatisk ved situasjonen.
Sporadisk kontakt
I året som fulgte hadde vi mye kontakt, og Trond var hele tiden klar for at jeg skulle flytte inn hos ham. Men jeg var fortsatt i tvil, så det ble ikke noe av.
Jeg fortsatte med livet mitt og utdanning der jeg bodde, og kontakten mellom oss ble mer og mer sporadisk. Etter hvert begynte jeg imidlertid å kjenne en gnagende uro og tomhet.
Sakte gikk det opp for meg hva denne tomhetsfølelsen kom av. Jeg savnet Trond. Nå forsto jeg at det vi hadde delt opp igjennom årene, var spesielt, og at det var han jeg ville dele livet mitt med.
Jeg begynte å fantasere om fremtiden vår sammen, huset vårt, barna våre med nøttebrune øyne – og Volvo stasjonsvogn. Slike ting hadde jeg ikke ofret mange tanker før.
Nå visste jeg endelig hva jeg ville med livet mitt. Nå skulle alt bli bra!
Alt dette hadde jeg skrevet til Trond, og jeg hadde tenkt på hva han ville svare, mens jeg stadig kikket bort på telefonen. Han ville nok skrive om hvor glad han var for valget mitt, at han elsket meg, og at han lurte på når jeg ville komme nedover.
Jeg sitret av spenning, livet føltes herlig! Og så kom altså svaret som jeg aldri i livet hadde regnet med. Det kjentes som en knyttneve i magen. Jeg leste det gang på gang. «Du … jeg skal bli pappa», «Du … jeg skal bli pappa» …
Les også (+): Jeg var supermammaen som gjorde alt. Til slutt sa det stopp
Kan ikke tilgi
Jeg husker den følelsen like sterkt i dag, ti år senere. Det var den dagen livet mitt stoppet opp. Etter dette ble aldri noe som før. Jeg har gått videre i livet, men ikke følelsesmessig.
De valgene jeg har tatt etter dette, føles bare som dårlige erstatninger for det som kunne ha vært. Jeg vet godt at jeg bare har meg selv å skylde på, man kan vel si at jeg fikk som fortjent.
Men det var en feil jeg gjerne skulle ha gått tilbake og rettet opp.
Jeg har fortsatt sporadisk kontakt med Trond. Jeg vet at han er i et dårlig forhold, og at han ønsker det skal bli oss to i fremtiden.
Men med forpliktelser på hver vår kant er det ikke noe som vil skje i nærmeste fremtid i alle fall.
Hva tiden vil bringe, vet jeg ikke, men jeg vet at jeg angrer på at jeg ikke grep mitt livs sjanse da jeg hadde den.
Jeg hadde verdens flotteste gutt, men jeg var dessverre ikke alene om å mene det, så han forsvant rett foran nesen på meg.
Det kommer jeg aldri til å tilgi meg selv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
