SAMTALE I NATTEN
– Det er en grunn til at vi ikke har fått barn. Men det er min hemmelighet
Eli og Reidar har vært gift i mange år. Tidligere fikk de ofte det samme spørsmålet: «Når blir det barn?» – Det undrer meg at det liksom er greit å spørre om det. Vit at det bak avgjørelsen om ikke å få barn kan skjule seg en dyp hemmelighet! advarer hun.
– Jeg vil ha fokus på det å ikke ha barn. Det er sikkert vidt forskjellige grunner til at folk er barnløse, og nettopp derfor bør folk være varsomme med å spørre hvorfor, sier den blonde damen foran meg bestemt.
Vi møtes på en kafé. Etter Elis mening er det altfor allment akseptert å stille akkurat det spørsmålet.
– Jeg hater å bli spurt om det! sier hun skarpt.
– I 30 år har jeg vært gift med Reidar. Før lurte folk nysgjerrig på når vi planla å bli gravide. Ingen brukte ordet om. Nå som alderen tilsier at fruktbarhetstiden er over for meg, har ordlyden fra kjente og ukjente blitt: «Hvorfor fikk dere aldri barn?» Men den grunnen er en hemmelighet som jeg ikke har delt med andre enn mannen min.
Grovt overtramp
Eli forteller at hun vokste opp på en bondegård.
– Sett utenfra var barndommen min idyllisk. Faren min var en storkar i trønderbygda. Han var odelsgutt til den største gården i mils omkrets.
Men på hjemmebane var han et udyr, ifølge Eli.
– Så å si hver kveld drakk han seg full. Da tømte han alt grumset i sitt indre utover moren min. Som regel endte det med at han slo henne. Stygge ord var også vanlig.
Hennes tre brødre prøvde å ta moren i forsvar.
– Den yngste av dem er ti år eldre enn meg. Før jeg ble tenåring, var de voksne og flyttet ut. Jeg husker likevel at de etter beste evne passet på mamma, men faren vår var ikke til å stoppe.
– Slo han dere barna?
– Aldri. Men det er jo mishandling å se moren sin bli behandlet sånn. Under min oppvekst var hun allerede, som den eldste broren min en gang uttrykte det, bare en skygge av seg selv. Stakkars snille mamma.
Om faren aldri slo dem, gjorde han mot Eli noe enda verre.
Hun trekker pusten dypt og tar nærmest sats for å klare å si det:
– Jeg var 13 år den natten han kom inn på rommet mitt. Han var selvsagt full og la seg ved siden av meg, strøk meg over kroppen. Jeg stivnet fullstendig. Om jeg skrek? Ikke en lyd kom ut. Jeg frøs til is og trodde jeg skulle dø. Der og da ønsket jeg å dø!
Rømte hjemmefra
Hun spør om det er i orden at hun ikke går inn på detaljene.
– Jeg klarer det rett og slett ikke. Det som skjedde gjennom det neste året, sporadisk, gjør meg fortsatt smertelig kvalm, sier hun tungt.
– Fortalte du moren eller brødrene dine eller noen andre om det?
– Nei, sier hun bestemt.
– Fordi det var så innmari flaut. Jeg forsto at det ikke var min skyld, men like fullt var jeg skamfull.
Det er ingen tårer i øynene hennes. De har fått et hardt uttrykk. Trolig rettet mot ham, faren.
– Det gikk ut over skolegangen min. Karakterene raste. Lærerne kalte foreldrene mine og meg inn til samtale. Selvsagt var det bare far som kom. Jeg hadde pleid å være den flinkeste eleven i klassen. «Vi forstår ikke den plutselige forandringen hos Eli, både av vesen og innsats på skolen», sa rektor. Jeg var blitt totalt asosial og likegyldig og droppet idrett, venner og skolearbeidet. «Kanskje jentungen er altfor bortskjemt? Jeg skal tukte vettet tilbake i henne!» svarte far.
– Var det ikke mulig å stoppe ham?
Et spørsmål som ikke burde ha vært stilt, for som Eli svarer:
– Tror du ikke at jeg hadde gjort det, om det var mulig?
Hun avslører imidlertid at det spesielt var truslene hans som skremte henne fra å si noe.
–Han truet med å drepe mamma, og jeg visste at han ville være i stand til det.
– Hvor lenge holdt du ut?
– Jeg rømte da jeg var 14 år. Da søkte jeg beskyttelse hos den eldste broren min. Han antok at det skyldes det han selv hadde vært vitne til, at far slo mamma.
– Prøvde ikke faren din å få deg hjem?
Hun rister på hodet.
– Broren min sa klart ifra at jeg ble boende hos ham og kona. Jeg følte meg trygg der, men hadde det vondt inni meg. Fordi jeg hatet faren min og det han var i stand til å gjøre uten snev av dårlig samvittighet!
Les også (+) Foreldrene mine skal ikke få lov til å ødelegge datteren vår
Et bevisst valg
Siden har hun ikke vært på gården, hvor foreldrene fremdeles bor.
– Jeg har ikke sett ham siden, men mamma treffer jeg av og til, når hun er alene på besøk hos brødrene mine og deres familier. Hun liker å hilse på barnebarna. Da prater vi og gir hverandre en klem.
– Har hun ikke lurt på hvorfor du flyttet og ikke kommer på besøk?
– Jeg tror hun vet mer enn hun har krefter til å ta opp. Vi lar det hvile.
Hverken moren eller faren var i bryllupet hennes.
– Mannen min hører med i historien. Vi møttes på videregående og fant umiddelbart en sjelevenn i den andre. Reidar er følsom nok til å elske både min myke og harde side uten å stille spørsmål. Først da han fridde, fortalte jeg hva far hadde gjort. «Vil du fortsatt ha meg?» spurte jeg usikkert etterpå. Uten å si ett ord tok han meg i armene sine og holdt meg lenge inntil seg.
Før de giftet seg, pratet de om det å ville ha barn eller ikke.
– Til mitt hell har aldri Reidar hatt noe brennende ønske om egne barn. Som meg er han fornøyd med å ha nevøer og nieser. Vi elsker barn begge to, men å få våre egne er derimot noe annet.
– Kan jeg spørre hvorfor?
– Jeg vet ikke om det er mulig å forklare, sier hun tankefullt.
– Selv ikke psykologen jeg har pratet med, klarte å lede meg til noe fullgodt svar. Det har med overgrepene å gjøre. Far fratok meg noe som for de fleste er naturlige behov, både det intime samlivet og det å få barn. For heller ikke det å være intim har vært lett etter det som skjedde, betror hun.
– Med Reidar opplever jeg likevel en nærhet som gjør oss begge tilfredse. Han er min klippe i livet!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 12/01 2021.
