Søsteren min sa jeg hadde stjålet fra morsarven

Kjære søster

Jeg har bestandig likt å tro at jeg er flink til å tilgi, at jeg er raus og snill, et menneske til å stole på. Nå skriver jeg dette til deg, kjære søster, som har gjort meg til en lite tilgivende person.

Det du gjorde mot me,g gikk så hardt innpå meg at jeg ikke klarer å gå videre som om ingen ting har skjedd. 

Da mamma døde var jeg hjemme hos henne, og du var langt borte. Jeg var sikker på at du satte pris på at jeg var der og at du synets det var fint at jeg tok tak i ting i kjølvannet av dødsfallet. Til en viss grad gjorde du det. Du var glad jeg ordnet med begravelsen og alle de tingene som ikke er hyggelig å holde på med. 

Og du var glad for at jeg vasket huset hennes. Det var da jeg åpent og ærlig fortalte deg at jeg hadde begynt å rydde, at du viste deg fra en helt annen side. 

«Egentlig har du ikke lov til å vandre rundt i mammas hjem nå som hun er død, for vi er to søsken, og i prinsippet kan du forsyne deg med hva som helst av verdier», sa du. 

Jeg fikk sjokk. Forsyne meg? Kjente du meg ikke bedre? Jeg har aldri vært opptatt av sølv og gull, og jeg har aldri vurdert gjenstandene i våre foreldres hjem fra pris og verdi. 

«Ærlig talt», sa jeg. «Nei, du kommer deg ut og gir husnøkkelen til bobestyreren, og så skal vi to låse oss inn sammen», sa du. 

I begynnelsen tenkte jeg at du var i affekt fordi vi hadde mistet mamma, som vi begge var så glad i. Dessverre viste det seg at det var helt andre grunner til at du hisset deg opp. 

Du var redd jeg hadde forsynt meg av sølvet og smykkene som lå i kisten i stuen. Sannheten er at jeg ikke engang kikket nedi. 

Det jeg så på, var bøkene i bokhyllen. Hadde jeg funnet en gammel skatt, kunne jeg ha funnet på å ta den med meg hjem, men det gjorde jeg ikke. 

Mamma hadde gitt meg de bøkene jeg ønsket meg for lenge siden. Du kom, og jeg sa at du kunne gå inn i huset alene. Jeg var skuffet og lei meg fordi jeg følte meg mistenkeliggjort.

Les også (+): Pappas utroskap var en hemmelighet. Helt til jeg fikk en merkelig melding

Du beskyldte meg for tyveri

Du gikk inn, og da du ringte meg, var du sint. «Hvor er det blitt av sukkerstrøen i sølv som var etter oldemor, og smykkeskrinet med mammas gull? Jeg finner det ikke noe sted», sa du. Jeg oppfattet deg som hysterisk. «Jeg aner ikke», sa jeg som sant var. 

Du beskyldte meg indirekte for å ha stjålet disse gjenstandene, som du sa hadde en verdi på til sammen mer enn 80 000 kroner. 

Den ene gjenstanden alene var verdt 35 000 kroner fordi den var håndbanket og massiv, laget i en spesiell sølvsmie før krigen. Jeg hadde kanskje hørt historien før, men hadde ikke ofret sukkerstrøen en tanke da jeg ryddet og vasket. 

Jeg er voksen og har det jeg trenger. Du sa at det var andre ting borte også, hvilket jeg forsto at ikke kunne stemme, og du rasket med deg sølvbestikket. 

«Bare ta det», sa jeg. «Dette er til sammen verdt like mye som du sikkert har gjemt et sted», svarte du. Så såret som jeg ble da, har jeg aldri blitt såret før. Du tråkket på meg og verdiene jeg representerer. 

Jeg kunne aldri ha gjort meg til en tyv for noen usle sølv- og gullting. Da du og jeg rensket opp i mors skap, fant vi det du hadde savnet, men du ba ikke om unnskyldning. I stedet holdt du fast i at jeg aldri skulle ha vært i barndomshjemmet vårt alene. 

Du insinuerte til og med at jeg skulle ha plassert tingene der i etterkant, fordi jeg forsto at jeg var oppdaget. Da alt var ryddet og fordelt, følte jeg sorg. Sorg over din mistro. 

I året som er gått har du forsøkt å late som ingen ting og er blid og hyggelig mot meg. Men jeg klarer ikke å oppføre meg som vanlig overfor deg. 

Du beskyldte meg for noe jeg aldri, aldri kunne ha gjort. 

Nei, forholdet vårt vil ikke kunne bli så bra som det en gang var, og det er ikke min skyld.

Din lillesøster