Søsteren min bodde alltid hos meg. En dag fikk jeg nok
Karina og jeg så hverandre bare sporadisk når hun kom hjem fra USA for å besøke moren vår, for vi hadde aldri hatt et nært forhold. Etter at moren vår døde, tok Karina det likevel for gitt at hun kunne bo hos meg når hun var hjemme. Det var nær ved å koste oss vårt fra før av ganske skjøre forhold.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Jeg var fem år, og min søster bare et par måneder gammel da faren vår døde i en trafikkulykke.
Moren vår, som aldri fikk lyst til å få en ny mann, ga både Karina og meg en trygg og kjærlig oppvekst, men dessverre fikk vi to søstre aldri særlig stor glede av hverandre. Vi var altfor forskjellige, og da jeg kom i puberteten, gled vi enda mer fra hverandre.
Så da Karina senere reiste til USA, hvor hun giftet seg med en amerikaner, endret det ikke noe nevneverdig i livet mitt.
For moren vår var det naturligvis et stort savn at Karina bodde på den andre siden av jorden. Så i de neste mange årene fløy hun en gang i året over for å besøke Karina og familien hennes, og Karina kom også til Danmark hvert år.
Når hun ankom på flyplassen, sto moren min og ventet lengselsfullt, og for de neste tre ukene hadde hun ryddet alt i kalenderen sin for Karinas skyld.
Hva enten Karina kom alene eller sammen med familien sin, bodde hun alltid hjemme hos moren vår, som skjemte henne bort og vartet henne opp.
Jeg inviterte også Karina hjem til en middag hos meg og familien min. Det var alltid hyggelig, men vi hadde nå fortsatt ikke noe særlig til felles.
Kort tid etter at moren vår hadde fylt 70, ble hun rammet av alvorlig sykdom som dessverre snart viste seg å være terminal. Karina fløy med en gang hjem til Danmark, hvor jeg hentet henne på flyplassen. Vi var begge knust.
Ingen av oss kunne fatte at vi snart kom til å miste vår elskede mor.
Kom tilbake
Mens Karina bodde hjemme på gjesterommet mitt, flyttet moren vår til hospice. Da hun fikk fred, brakte sorgen Karina og meg tettere på hverandre enn noen gang før. Etter begravelsen pakket vi ned barndomshjemmet vårt, og det brakte ikke bare minnene fram, men gjorde oss også oppmerksomme på at vi bare hadde hverandre nå.
Da Karina reiste tilbake til USA, savnet jeg henne for første gang, og den neste tiden ringte vi hverandre. Det gikk også bare et par måneder, så kom Karina tilbake og innkvarterte seg på gjesterommet mitt igjen.
Vi tilbrakte veldig mye tid på å snakke om barndommen vår, se på bilder fra den, gå lange turer og naturligvis besøke vår mors gravsted.
Det var ren terapi for oss begge, men da Karina reiste hjem igjen, var jeg på sett og vis også lettet. For selv om vi hadde hatt behov for å være sammen, trengte jeg nå å få både henne og fortiden min litt på avstand. Jeg hadde jo også mannen min, mine snart voksne barn, fulltidsjobben min og venninnene mine, og det var jo alt dette som utgjorde mitt voksne liv, og det livet savnet jeg.
Alt i alt ble behovet for den intense kontakten med søsteren min mindre etter hvert som tiden gikk. Vi ringte fortsatt til hverandre, men det var høyst et par ganger i måneden, og samtalene ble kortere.
Når det kom til stykket, var vi jo fortsatt veldig forskjellige.
Drøyt et år etter vår mors død, meldte Karina igjen sin ankomst. Da hun inviterte seg selv til å bo på gjesterommet vårt, må jeg innrømme at jeg syntes tre uker var i overkant lenge.
Samtidig fikk jeg også dårlig samvittighet. For Karina var jo min eneste søster, og vi så hverandre bare sporadisk. Mannen min beroliget meg også med at søsteren min nok ikke forventet at jeg skulle rydde hele kalenderen min for å stille opp for henne i tre hele uker, men sikkert bare ville bruke hjemmet vårt som base.
Der tok han likevel feil. For etter den første kvelden, da jeg hadde hentet Karina på flyplassen og servert en deilig middag, og vi hadde sittet oppe lenge og snakket, kom jeg neste dag utmattet og trøtt hjem fra jobb. Oppvasken sto fortsatt på kjøkkenbenken, mens søsteren min lå i sofaen med et ukeblad.
- Hvis du ikke orker å lage varm middag, er det helt i orden, smilte hun. - Jeg var nemlig ute og spiste lunsj med en gammel venninne i dag, så jeg kan fint nøye meg med en brødskive med ost i kveld. Men i morgen kveld ville det altså være deilig med epleflesk. Det laget mor jo alltid når jeg kom hjem ...
Langsomt - men sikkert - gikk det opp for meg at søsteren min fortsatt forventet å bli behandlet slik hun ble hos moren vår. Nemlig som en savnet æresgjest, som ikke selv skulle løfte en finger. Karina hadde riktignok en del avtaler ute i byen, men jeg ante aldri når hun kom hjem og satte nøkkelen i døren.
Det var også kvelder hvor hun ikke hadde planer. Da følte jeg heller ikke at jeg kunne gjøre annet enn å bli hjemme og underholde henne. Når vi så satt der og prøvde å finne på noe å snakke om, telte jeg i virkeligheten bare dagene til at Karina fløy hjem til seg selv igjen. Da jeg endelig kunne kjøre henne til flyplassen og vinke farvel til henne, var det ærlig talt en enorm lettelse.
Et halvt år gikk, så ringte Karina og sa at en av hennes gamle barndomsveninner fylte 40, og at hun derfor kom hjem for å feire henne. Denne gangen skulle hun ”bare” bo hos oss i 10 dager.
Ville jeg kanskje være snill og hente henne?
Mens jeg sto ute på flyplassen for å ta imot Karina, var jeg allerede ganske irritert. For hvorfor kunne hun egentlig ikke selv finne ut av å ta metroen hjem til oss? Hvorfor skulle jeg ta en halv fridag for å hente henne i bil?
Jeg sa likevel ingenting, men holdt masken.
Da vi kom hjem fra flyplassen, tok Karina et langt karbad, mens jeg gikk i gang med å kokkelere hennes danske favorittrett. Igjen merket jeg frustrasjonen min: Hva med at Karina for én gangs skyld inviterte meg ut og spise?
Bortsett fra de kveldene hvor hun skulle noe, hadde jeg laget middag til henne hver eneste kveld sist hun var her, og jeg ville nok også ende opp med å gjøre det denne gangen.
Eksploderte
Jeg var nær ved å eksplodere, og en ettermiddag noen dager senere skjedde det. Jeg kom trøtt hjem fra jobb og gikk i gang med å fylle vaskemaskinen, da Karina kom ut i vaskerommet og med den største selvfølgelighet dumpet et par våte håndklær og noe av undertøyet sitt oppi skittentøysbunken. Da svartnet det for meg.
- Ærlig talt, Karina. Dette er altså ikke et gratis hotell. Hva med å hjelpe til litt og gjøre litt gjengjeld?
- Gjøre gjengjeld? Jeg har fløyet hele veien fra USA for å besøke deg. Hvor mange ganger har du kanskje besøkt meg? ropte hun tilbake.
Det kunne riktig nok telles på én hånd. Men kjernen i saken var jo at jeg aldri hadde hatt noen stor interesse av å være så intenst sammen med henne, nå var jeg tvunget til det hver gang hun kom til landet.
Selv om vi nå sto og kranglet, ville jeg ikke miste kontakten med min søster. Så da vi begge hadde roet oss ned, innrømmet jeg at jeg bare ikke orket å bo sammen med henne så lenge om gangen.
Karina innrømmet deretter at det faktisk også var en hel del ved meg som irriterte henne, men som gjest hadde hun bare måttet finne seg i det. Nå endte vi derimot med å være ærlige overfor hverandre, og dermed fikk vi renset luften.
Det er i dag fem år siden. Når Karina siden kommer til landet, står jeg fortsatt og vifter med flagget på flyplassen, og etterpå kjører jeg henne hjem til oss, hvor vi spiser en deilig middag. Etter en enkel overnatting på gjesterommet sjekker Karina så inn i en mindre hotelleilighet til en rimelig pris, og den er hennes faste base så lenge hun er i landet.
Det har også den fordelen for Karina at hun kan komme og gå som det passer henne, og selv kan lage all maten hun har savnet.
Karina tar til gjengjeld ikke initiativ til å møte meg mer enn høyst et par ganger mens hun er i landet. Derfor har jeg heller ikke lenger noen samvittighetskvaler over at jeg ikke inviterer henne til å bo hos meg.
Når vi nå ses, nyter vi til gjengjeld hverandres selskap og får snakket masse - naturligvis også om vår elskede mor og alle de gode minnene fra den kjærlige barndommen hun ga oss.
Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.