Sønnen min på 31 nekter å flytte ut. Men nå er det nok

Jeg har to barn. Pelle er 31 år og eldst. Hege er 28, gift og har to barn. Hun flyttet hjemmefra etter videregående, tok en utdannelse og har gjort alt etter boken. Pelle fullførte riktignok videregående, han også, men noe mer skolegang var han ikke interessert i. 

Han sørget for å slippe unna militæret og overbeviste meg om at han snart ville ordne seg økonomisk, bare han fikk solgt de sangene han skrev på. 

Hver dag håper jeg på et mirakel. Jeg håper at sønnen min skal si at han vil flytte for seg selv og starte på sin voksentilværelse. 

Men jeg vet at han er godt forankret i hjemmet vårt, og at han ikke har andre fremtidsplaner enn at han tror han vil bli kjendis en dag. Han spiller i band, sikkert det tyvende i rekken siden han var tenåring, og tror fortsatt at han skal slå igjennom som musiker.

Han skulle leve av musikken. Det har selvfølgelig aldri skjedd. 

Men Pelle mener fortsatt at det bare er snakk om tid før han slår igjennom i musikkbransjen. Han har ordnet seg en form for trygd, jeg aner ikke hvordan.

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Umoden og sær

I mine øyne feiler det ham ingenting annet enn at han har urealistiske tanker om seg selv som musiker. Han kunne utmerket godt ha vært i full jobb som oss andre. 

For syv år siden syntes jeg det var greit å ha Pelle hjemme, for da døde mannen min etter et år med sykdom, og det var godt å ha noen å dele sorgen med.

Men den tiden er for lengst forbi. Livet har gått videre, og jeg har fått en ny venn. 

Tor og jeg har vært sammen i et par år, og forholdet vårt er trygt og godt. Han har også barn, men de er vel etablerte, og Tor kan styre fritiden sin som han vil. Det misunner jeg ham. 

For meg er privatlivet komplisert. Pelle kommer og går som han vil, og jeg føler at jeg ikke er herre i mitt eget hjem. Pelle og jeg har hatt utallige krangler om dette, og han er en mester i å argumentere.

Han kan si ting som at han ikke har valgt å bli født, og at det faktisk er mitt ansvar som mor å sørge for ham. 

Videre sier han at han ikke kan selge sjelen sin til en jobb som vil spise opp de kunstneriske energiene og drepe kreativiteten hans.

Han formulerer seg på en måte som gjør det vanskelig å møte ham i en dialog, og det samme skjer hver gang: Jeg gir meg. Og det vet han.

Pelle har ingen interesse av å være med i familieselskaper og er helt fraværende i sin rolle som onkel. Hege har ofte sagt til ham at han må bli voksen og gripe tak i livet sitt, men da svarer han bare at hun ikke skal bry seg og at hun ikke sitter på fasiten om hvordan et liv skal leves. 

Bare det at han sitter nede i kjellerstuen og røyker, når han vet jeg ikke kan utstå det. Han ignorerer alle mine regler. Det er blitt et mønster gjennom mange år.

Allerede som liten var han viljesterk og ble pottesur hver gang han ikke fikk det som han ville. For husfredens skyld ga vi som regel etter, og jeg ser i ettertid at det ikke var så lurt. 

Som regel drar jeg til Tor i helgen, men det er trist at jeg aldri kan invitere ham til meg. Jeg gjorde nemlig det en gang – og gjør det aldri igjen. Det var i begynnelsen av forholdet vårt, jeg laget deilig mat og gledet meg veldig til å ha Tor på besøk.

Pelle hadde tidligere i uken sagt at han skulle til en kamerat, men planene ble tydeligvis endret.

Midt i middagen kom Pelle hjem, og jeg merket at han hadde røykt hasj. Han hadde fire kamerater og tre unge jenter med seg, de skulle feste i kjellerstuen. 

Der satt Tor og jeg og hørte på den høye musikken mens vi spiste ferdig. Det endte med at vi dro til ham for å få fred og ro.

Jeg vet at Pelle er umoden og sær og at han er forferdelig lat. Men han er sønnen min, så det er ikke bare lett å kaste ham ut heller. Tor har flere ganger hatt lyst til å ta ham for seg og si sin hjertens mening; at han bør vise sin mor mer respekt og ta ansvar for sitt eget liv. Alle tenker det, og det er sant. 

Det eneste Pelle bidrar med her hjemme, er å måke snø om vinteren og klippe gresset om sommeren. I tillegg vasker han sine egne klær. Men han spør meg for eksempel aldri om det er greit å ha besøk eller om maten i kjøleskapet er til en spesiell anledning. 

En gang forsynte han seg med rekene jeg skulle ha med til Tor om kvelden. For ham er det en selvfølge at alt mitt er hans.

Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene

Vil satse på Tor

Det som gjør situasjonen ekstra vanskelig nå, er at Tor har foreslått at vi kjøper en lettstelt og sentral leilighet sammen. Det er et prosjekt på gang i sentrum, og selv om prisene er stive, vil vi klare det fint ved å selge husene våre. 

Men hvor skal Pelle gjøre av seg da? For en ting er sikkert, han skal ikke bo sammen med oss. 

Tor og jeg har selvsagt diskutert dette, og først mente Tor at det fikk bli Pelles problem. 

Men ved nærmere ettertanke har vi vurdert å ordne med leilighet til Pelle i forkant, slik at vi er sikre på at han flytter. Jeg vet ikke helt, det blir vel problemer uansett. 

Finner vi en leilighet til ham, er det sikkert noe feil med den, og han nekter å flytte dit, det ville vært typisk Pelle. 

Det er nok bedre at han blir med på prosessen selv og tar noen selvstendige valg.

Jeg har allerede fått tak i brosjyrer på husbankstøtte og funnet ut hva sosialkontoret kan hjelpe ham med. Men jeg får meg ikke til å si ja til Tor riktig ennå, selv om han stadig ber meg ta et valg.

De fineste og mest solfylte leilighetene blir jo solgt først unna, så jeg vet at det haster. En del av meg er veldig redd for å skuffe Pelle, og at det skal bidra til at han skyver meg vekk. Men samtidig kjenner jeg at jeg har lyst til å satse på Tor og en fremtid med ham. Slik vil det nok også bli, jeg trenger bare litt mer tid. 

Tenk om Pelle selv fant ut at han ville flytte før jeg må be ham om det? Men det er vel omtrent like usannsynlig som at han vil slå igjennom som superkjendis.

Uansett tror jeg det snart kommer en ny tid for oss alle, bare jeg får mannet meg opp til å snakke med Pelle om flytteplanene.