Sofie trodde hun kjente mannen sin. En natt fikk en uventet telefon

Da jeg lukket døren bak meg for å dra på en ukes opphold hos foreldrene mine sammen med mine to store barn, hadde jeg ingen bekymringer. 

Min mann, Martin, skulle bli hjemme i leiligheten, men det var ingenting uvanlig med det. Martin og jeg hadde vært sammen i over 20 år. 

Vi jobbet begge i kreative yrker; jeg som layouter i et ukeblad, Martin i reklamebransjen. Vi var kjærester, bestevenner og sparringspartnere. I vennekretsen ble vi sett som et av de parene som hadde lyktes med å skape det beste livet. 

Fordi vi hadde vært så unge da vi møtte hverandre, hadde vi tidlig skaffet oss en stor leilighet midt i byen, som på nåværende tidspunkt var utrolig billig å bo i. 

Vi hadde også kjøpt en ødegård i Sverige sammen med et vennepar, våre to store barn var harmoniske og klarte seg godt, og vi hadde råd til å reise. Vi hadde i mange år vært samlingspunkt for vår vennekrets, fordi vi hadde plass i leiligheten vår til at alle kunne samles. 

Vi hadde også flere ganger hatt venner boende i kortere eller lengre tid dersom de hadde manglet tak over hodet. For eksempel var våre barns unge barnevakt, Marianne, nærmest blitt en del av vår familie. 

Hun bodde hos oss i en periode da hun var boligløs og ble senere ansatt som assistent i Martins reklamefirma. Det var slik jeg opplevde at de fleste så oss: romslige, hjelpsomme og gjestfrie.

Martin og jeg var ellers ganske forskjellige. Jeg var den detaljorienterte og huslige. Martin var den festlige med de store armbevegelsene. 

Men våre forskjeller hadde alltid falt på plass, vi komplementerte hverandre, og vi hadde sjelden konflikter. Vår kjærlighet hadde selvfølgelig utviklet seg fra den tidlige, ville forelskelsen til et langt mer hverdagslig samliv, men vi næret fortsatt en dyp respekt for hverandre, og jeg fant fortsatt Martin veldig tiltrekkende. 

Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt

Vi hadde også kysset hverandre varmt farvel før jeg reiste til mine foreldre, som bodde i den motsatte enden av landet, og vi utvekslet sms-er hver dag og kveld. Martin hadde et stort prosjekt han skulle fullføre på jobben, så det passet ham utmerket å være alene hjemme i en uke.

Den tredje natten hos mine foreldre, ble jeg vekket av telefonen min som ringte i mørket. Jeg så at klokken var halv tre. Det var vår leieboer som ringte. Jeg svarte fortumlet og forvirret og også litt engstelig. 

Hadde det skjedd noe med Martin? Hvis det hadde, var det ikke noe leieboeren visste om. Han hadde derimot blitt vekket midt på natten fordi det rant vann fra vårt bad til hans i store mengder. 

Han hadde vært oppe og banket på døren vår, men ingen hadde åpnet. Jeg forklarte febrilsk at jeg befant meg i den andre enden av landet, men jeg fikk også forklart ham at det som regel lå en nøkkel under matten til barna. 

Jeg hadde ham fortsatt på tråden da han gikk inn i leiligheten vår, og jeg satt med tilbakeholdt pust i frykt for at han skulle finne Martin liggende livløs på gulvet der inne. Men det var ingen Martin. 

Derimot fosset vannet ut av vår gamle vaskemaskin, som underboen fikk slått av, og jeg lovet at en av oss ville komme så raskt som mulig.

Jeg ringte til Martin flere ganger, men hvor han enn var, måtte telefonen hans være satt på lydløs. For gang på gang fikk jeg tak i telefonsvareren hans. 

Klokken hadde nå for lengst passert fire om morgenen, og jeg var seriøst redd. Jeg ante ikke mine levende råd, da jeg kom på at Martin en gang hadde satt opp telefonene våre slik at vi kunne lokalisere hverandres telefon i tilfelle vi mistet den eller lignende. 

Etter litt teknisk trøbbel fant jeg appen, og jeg satte den til å søke etter Martins telefon. Den fant med en gang Martins telefon, men den var verken i nærheten av vår adresse eller hans kontor. I stedet var den i en helt annen del av byen. 

Jeg tenkte først at den måtte ha blitt stjålet, og det beroliget meg på ingen måte, men så kom jeg på at vi faktisk kjente en som bodde i det nabolaget, nemlig Marianne, vår tidligere barnepike og nå Martins assistent.

En spirende uro meldte seg, men jeg var ikke klar til å kjenne etter hva den handlet om. Det var nå blitt lyst, og jeg skrev en sms til Martin om at han skulle ringe med en gang.

Øyeblikket etter ringte han søvndrukken. Han var tydeligvis nettopp våknet og hadde slått på telefonen sin. Jeg spurte hvor han var, men da han bedyret at han da var hjemme i leiligheten, kunne jeg fortelle ham at det visste jeg at han ikke var. 

Ikke med mindre han var i full gang med å tørke vann opp på baderomsgulvet. Han hørtes forvirret ut, men det eneste han sa, var at han ville kjøre hjem til leiligheten og tørke opp vannet med en gang.

Sakte begynte sammenhengen å demre for meg, men jeg kunne ikke tro at det var sant. 

Hadde Martin sovet hos Marianne? Hadde de en affære? Marianne var i begynnelsen av 20-årene, så det virket helt absurd, men samtidig begynte jeg å tro på det. 

Jeg skrev en melding til Martin og sa at vi måtte snakke alvorlig sammen når jeg kom tilbake. Svaret hans beroliget meg ikke: «Ja, det tror jeg også», svarte han.

Det var en veldig angrende mann som møtte meg hjemme i leiligheten. Jeg hadde latt barna bli hos mine foreldre, og på veien hjem hadde jeg bestemt meg for at selv om det var et gigantisk svik hvis Martin hadde endt opp i seng med Marianne etter en sen natt på kontoret, så ville jeg kunne tilgi ham. 

Alt det rakk jeg imidlertid aldri å si, for Martin la alle kortene på bordet med en gang, og det slo bena fullstendig vekk under meg. 

Han og Marianne hadde nemlig hatt et forhold i litt over to år, fortalte han. Det hadde startet før hun hadde fått jobb i firmaet hans, og ja, det hadde også pågått i den perioden hvor hun hadde bodd hos oss.

Jeg satt overfor Martin i sofaen vår og var i totalt sjokk. Jeg hadde mest av alt lyst til å skrike. Jeg følte at min verden falt fra hverandre. I to år hadde Martin ført meg bak lyset! 

Han hadde systematisk løyet for både meg og barna om sene kvelder på kontoret, møter som hadde trukket ut og helgeseminarer for ledere. 

Marianne hadde kommet inn i hjemmet vårt i løpet av de to årene. Hun hadde bodd i gjesterommet vårt. Martins bedrag var så omfattende at det tok meg litt tid å forstå omfanget. I teorien forsto jeg godt at man kunne føle en plutselig tiltrekning til et annet menneske, men dette var noe annet. 

Det var to år med løgner, fortielser og svik. I to år hadde min beste venn og livspartner valgt å lyve for meg.

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Martin forsikret at han var minst like lei seg som meg. Det hadde aldri vært hans hensikt å svikte, men forholdet hans til Marianne hadde utviklet seg i en annen retning enn han hadde forutsett. 

Han hadde hele tiden hatt til hensikt å innrømme sin skyld overfor meg, men tiden hadde bare gått, og han hadde ikke fått det gjort. 

Da han sa det med tiden som hadde gått, så jeg rødt. Det var den dårligste unnskyldningen jeg noen gang hadde hørt. Og selv om det ikke fantes en god unnskyldning for oppførselen hans, hadde jeg likevel forventet meg mer av ham. 

Jeg ba ham pakke tingene sine og flytte ut på stedet. Jeg kunne ikke holde ut å se ham for mine øyne. 

Nå var det Martins tur til å bli sjokkert. Han hadde jo innrømmet alt, bedyret han. Han var klar til å avslutte forholdet til Marianne med en gang. Så kunne vi vel snakke om tingene og finne ut av det? 

Det var som om jeg ikke kunne kjenne igjen mannen min gjennom 20 år. Jeg spurte ham hva som ville ha skjedd hvis jeg ikke hadde avslørt ham, og da han ikke kunne svare på det, merket jeg hvor rasende jeg var. 

Det var min vrede som holdt meg oppe gjennom hele separasjonen og skilsmissen fra Martin. 

Hans svik gjorde meg også ulykkelig, og jeg følte meg tråkket på, men vreden overtrumfet for det meste de andre følelsene. Ikke minst fordi Martin ikke så ut til å forstå at hans handlinger hadde konsekvenser. 

Han forventet å ta med barna på påskeferie hos foreldrene mine og ble såret da de fortalte ham at de ikke hadde lyst til å se ham. På samme måte forventet han at han og jeg fortsatt kunne småprate når han hentet barna. 

I hans verdensforståelse hadde han gjort det riktige ved å innrømme alt med en gang, og det burde sette en strek over hans handlinger, som han selv forklarte det. Det var bare slett ikke slik jeg følte det.

Jeg vendte ikke min vrede innover, men var veldig åpen overfor omgivelsene mine om hva som hadde skjedd. Det overrasket mange, men jeg følte ikke at det var jeg som hadde noe å skamme meg over. 

Min åpenhet gjorde derimot at mange kvinner åpnet seg for meg om at de selv hadde vært utsatt for utroskap - eller vært utro. Deres historier har ikke fått meg til å tilgi Martin, men de har gjort at jeg har følt meg mindre alene. 

Jeg har ikke på noe tidspunkt hatt lyst til å gå tilbake til Martin. Det eneste jeg har hatt lyst til, er å bygge et nytt liv for meg og barna, og det har jeg gjort. 

Et liv hvor vi kan stole på hverandre, og hvor barna mine vet at jeg aldri kommer til å svikte dem eller lyve for dem.

Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.