Mine nærmeste kuttet kontakten: Først etter skilsmissen fikk jeg den vonde forklaringen

Steen og jeg hadde vært gift i 13 år da vi ble skilt. Vi hadde to gutter på 8 og 11, men vi hadde glidd fra hverandre. 

Tingene jeg en gang hadde forelsket meg i hos Steen, hadde med årene blitt til det som irriterte meg ved ham: Den direkte væremåten hans var påtrengende og konfronterende. Han skulle også alltid ta all plass og var utrolig dominerende. 

Likevel var jeg bekymret og fryktet at jeg kom til å føle meg ensom etter skilsmissen.

Det hjalp heller ikke at Steen gjentatte ganger hadde fortalt meg at jeg ikke var noe verdt uten ham. Han hadde også rett i at det var han som hadde tjent mesteparten av pengene mens vi hadde vært gift. Men det var vel ikke det som avgjorde hva man er verd som menneske? 

Jeg visste selvfølgelig at det siste var sant, men Steens mening om tingene hadde alltid tatt utrolig stor plass, og det krevde faktisk en del av meg å holde fast ved min egen overbevisning.

Tvilen hadde bitt seg godt fast, og selv om jeg på den ene siden gledet meg til å få mitt eget liv, var jeg også redd for hvordan det ville bli. Mine gamle venninner hadde langsomt glidd ut av livet mitt. Vennene Steen og jeg hadde hatt sammen, var andre par. 

Ble overrasket

Allerede da vi fortalte om skilsmissen, sluttet de å invitere oss. Tydeligvis kunne man ikke invitere en singel til en parmiddag, lærte jeg raskt.

Jeg så heller ikke så mye til min egen familie. I de årene jeg hadde vært gift med Steen, hadde både moren min og søsteren min glidd gradvis lengre bort fra meg. 

Søsteren min, Stine, hadde aldri selv fått barn, og jeg hadde alltid tenkt at avstanden mellom oss skyldtes at hun var karrierekvinne, mens jeg hadde familie og barn.

Jeg ble derfor overrasket da søsteren min ringte en fredag ettermiddag, akkurat da jeg var kommet fra jobb og hjem til leiligheten jeg hadde flyttet inn i sammen med barna.

– Du sier fra hvis det er noe du trenger, ikke sant, Line? sa hun.

– Selvfølgelig, svarte jeg overrasket.

Samtidig tenkte jeg at jeg ikke kunne forestille meg hva hun egentlig kunne hjelpe meg med. Det var jo så lenge siden vi hadde vært en del av hverandres liv.

Alene og ensom

Etter samtalen med Stine virket leiligheten plutselig så stille og tom. Guttene var på besøk hos farmoren sin hele helgen. Nå savnet jeg dem. Egentlig var planen at jeg skulle i gang med å innrede i leiligheten, men jeg orket det ikke. 

I stedet drakk jeg et glass rødvin og gikk tidlig til sengs. Jeg lukket øynene og forsøkte uten hell å få tomheten til å forsvinne. Det var jo ikke fordi jeg savnet Steen. De siste par årene av ekteskapet vårt hadde vært helt forferdelige. Det hadde ikke vært mulig for oss å snakke sammen om problemene våre. 

Hver gang jeg hadde forsøkt, ble Steen sint og begynte å true meg med at han ville ta barna og huset fra meg hvis jeg gikk. Det var hans måte å reagere på i en presset situasjon, men den var ikke konstruktiv, og jeg ble bare mer og mer ulykkelig. 

Den følelsen satt fortsatt i meg.

Lørdag morgen hadde jeg fortsatt ikke lyst til å begynne å flytte møbler på plass og bo meg inn. For jeg følte meg tom og trist og endte i sofaen, inntil kveldsmørket begynte å snike seg inn på meg. 

Det jeg hadde fryktet, var blitt virkelighet: Jeg var alene og ensom. Hvem kunne jeg egentlig ringe og snakke med?

Ringe søsteren min

Jeg kikket ned på telefonen min, og til slutt stoppet jeg opp på Stines nummer, og en innskytelse fikk meg til å ringe henne opp.

– Jeg klarer ikke å komme i gang med å innrede, hørte jeg meg selv si til søsteren min med en altfor trist stemme.

– Men skal jeg ikke komme over og hjelpe deg? spurte hun til min overraskelse.

En time senere var Stine på plass. Hun satte på musikk og åpnet en flaske rødvin. Selv om vi ikke hadde snakket ordentlig sammen på årevis, kom vi raskt i gang med å flytte rundt og begynte faktisk å ha det hyggelig og gøy. Vi bestilte pizzaer og drakk resten av vinen, og da klokken nærmet seg 22, kunne jeg nesten ikke huske når jeg sist hadde hatt en så deilig kveld.

– Hvorfor har vi ikke gjort dette før? sukket jeg.

– Det er jo ikke hver dag du blir skilt, svarte Stine.

– Hva mener du? spurte jeg.

– Åh, du må da ha sett det selv? svarte Stine. – Hvordan Steen fylte alt og tok monopol på deg?

Brikkene falt på plass

Jeg stanset opp. Var det derfor Stine og jeg hadde sluttet å se hverandre?

Plutselig falt brikkene på plass. Steen hadde aldri lagt skjul på at han ikke likte Stine. Han syntes hun var for selvstendig og arrogant. Jeg hadde bare aldri visst at Stine kjente til Steens motvilje mot henne.

– Den var litt vanskelig å overse, lo hun. – Enten ignorerte han meg, eller så måtte han sette meg på plass.

Jeg hadde på min side følt at jeg måtte være solidarisk med mannen min. Mens Stine og jeg snakket sammen, gikk det opp for meg hvor feil det hadde vært av meg.

– Jeg er visst ikke den eneste som har hatt det slik med ham, la Stine til.

Det viste seg snart at Stine hadde rett i det. For da jeg i tiden etterpå kontaktet mine gamle venninner, sa de nøyaktig det samme. De hadde sluttet å komme innom på grunn av Steen. 

En øyeåpner

De orket rett og slett ikke hans bedrevitende og dominerende væremåte, og de hadde heller aldri følt seg velkommen hos oss.

I dag kan jeg overhodet ikke forstå at Stine og jeg ikke alltid har vært en del av hverandres liv, og jeg ergrer meg over at jeg i så mange år lot Steen komme mellom oss. Jeg bebreider også meg selv for at jeg ikke så det og sa ifra tidligere. 

Vi har så mye å ta igjen nå.

For Stine har vært den største støtten da jeg skulle finne mitt nye ståsted i livet etter skilsmissen. Hun har både blitt min fortrolige og guttenes favorittante. Hun åpnet også øynene mine for at det sto en hel rekke gamle venninner der ute og ventet på meg. 

De er sammen med søsteren min det viktigste nettverket i det gode livet jeg har i dag.

Denne fortellingen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling som er bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.