DE BLÅ SIDENE
– Jeg er sjalu på min datters svigerforeldre. De gir henne alt
Er jeg en dårlig mor, som ikke er glad på min datters vegne? Saken er at jeg er sjalu. Ikke på datteren min, men på svigerforeldrene hennes, som har råd til å gi min datter alt det jeg selv ikke har muligheten til.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Datteren vår Oda var superentusiastisk da hun for en stund siden fortalte om planene sine for påsken. Svigerforeldrene Hege og Ole har invitert hele familien hennes med på høyfjellshotell.
Dette gledet hun seg veldig til, og hun kunne fortelle at hotellet ligger rett ved et stort alpinanlegg, og i tillegg er det et stort badeland der.
Dermed kan hun og mannen få utfolde seg i skibakken hele dagen, mens svigerforeldrene tar med barna på fire og seks år til badeanlegget.
Jeg kjente nok en klump i magen da hun sa dette, men jeg tok frem den positive stemmen og sa at dette var jo helt supert. Da jeg etterpå fortalte det til mannen min Willy, humret han bare godt i skjegget og sa at Oda jammen hadde fått det til ...
Pengesterk familie
Akkurat det er problemet mitt, at Oda har giftet seg inn i en velstående familie. Jeg går rundt med både en misunnelse og en sterk sjalusi, fordi Oda lever som hun gjør.
Willy og jeg er det man må kunne kalle for helt vanlige arbeidsfolk. Vi har klart oss veldig bra her i livet, men det har også handlet om å være nøkterne og planlegge godt alt vi foretar oss.
Vi har aldri manglet noe, men vi har heller aldri levd noe liv i luksus. Og nettopp dette har vi forsøkt å bringe videre til barna våre også, at man ikke trenger å ha all verdens jordlig gods for å være lykkelig.
Da Oda møtte Thomas og ble en del av hans familie, følte jeg at jeg mistet datteren min. Vi har alltid hatt et godt og nært forhold, men plutselig gikk det meste i en helt annen retning.
Hun tilbringer mye mer tid sammen med svigerfamilien sin enn hun gjør sammen med meg og Willy. Ikke fordi vi har blitt uvenner på noe vis, men fordi svigerfamilien på et vis har «kapret» datteren min.
For da min datter giftet seg og de skulle stifte familie, fikk Oda og Thomas tilbud om å bygge hus på den Hege og Oles store tomt, og de takket ja med en gang.
Det innebar at de fikk vakker sjøutsikt og et flunkende nytt hus.
Ole driver sitt eget firma som går godt, og dermed har de midler til å være rause, og jeg vet at de finansierte deler at Thomas og Odas hus, slik at de kunne få det akkurat som de ville. Og dermed har Oda fått svigerforeldrene sine som nærmeste nabo, så det er ikke så rart at de har mer kontakt med dem enn med oss.
Willy er udelt positiv til alt Oda har til rådighet etter at hun møtte Thomas. Han skryter av alt hun har fått til, hun som har «skutt gullfuglen». Han synes det er artig at hun bor i det store drømmehuset sitt og har svigerforeldre som bidrar økonomisk.
Han ser ikke på dette slik jeg gjør, og jeg kommer aldri til å sette ord på hva jeg føler og tenker. Derfor er denne sjalusien og misunnelsen noe som jeg bærer på i det stille.
Sår og sjalu
Selvfølgelig unner jeg min datter, svigersønn og barnebarn alt vel, men jeg kjenner på en sterk sjalusi bare ved tanken på at Hege og Ole kan være sammen med våre barnebarn daglig, og at de får være en naturlig del av deres barndom på en måte som vi bare kan drømme om.
Hos Hege og Ole står døren alltid åpen så sant de er hjemme, så barnebarna våre er ofte hos dem.
Jeg gjør mitt beste for å skjule at jeg syntes dette er vanskelig for meg, så jeg strikker den ene genseren etter den andre til barna, for å vise at jeg bryr meg jeg også. Likevel så føler jeg ikke at mine små bidrag når helt opp i «konkurransen».
Jeg innrømmer gjerne at jeg skulle ønske at det var jeg som hadde denne posisjonen i hverdagslivet deres, og det har ført til at jeg føler at jeg har mistet datteren min. Og når misunnelsen trer frem i meg, tenker jeg for meg selv at hun regelrett er blitt kjøpt og betalt.
For det er ikke kun det store huset Oda har fått gjennom Hege og Ole. Det er også dyr og fin bil, dyre klær og dyre vaner. Allikevel ser jeg at hun er takknemlig også, fordi hun titt og ofte kan sette ord på at hun synes det hele er overveldende og litt merkelig, at hun lever som hun gjør.
Hun har aldri vært vant til å få alt opp i hendene, for det har vi aldri hatt råd til å gi henne.
Les også (+) Fosterfamilien ville ikke ha meg da de ikke fikk mer penger for meg
Bedre som farmor
Det jeg venter på, er at sønnen vår og samboeren hans skal få barn. De snakker om det, men foreløpig er hun ikke gravid. De lever som oss. De har ikke tilgang på noe annet enn det de tjener selv, og de er veldig jordnære.
Jeg innbiller meg derfor at det kommer til å bli noe helt annet å bli bestemor til vår sønns barn, for jeg tror at vi kommer til å få en helt annen og mye tettere kontakt med dem enn med min datters barn.
Kanskje vil det også bidra til å ta bort noe av den litt smålige misunnelsen jeg føler, og som jeg i bunn og grunn skammer meg litt over?
Jeg vil så gjerne glede meg på Odas vegne, og utad håper jeg også at det virker som jeg gjør det. Men det gjorde altså noe med meg å høre om denne flotte turen på høyfjellshotellet, hvor Hege og Ole nok en gang får muligheten til å være sammen med barnebarna våre på ferie.
Jeg kjenner atter en gang på misunnelsen, og jeg merker at sjalusien også sniker seg på.
Reiser de ikke på hotellferier i inn- eller utland, så drar de på hytta sammen. For Odas svigerforeldre har hytte ved sjøen som de bruker sommerstid, og de har hytte på fjellet, som blir flittig brukt i helgene i vinterhalvåret.
Det handler ikke om at jeg ikke unner min egen datter alt dette, men kanskje mer om at jeg føler på en utilstrekkelighet, både som mor og mormor.
Jeg vet at Oda stortrives sammen med Thomas’ familie, og det plager meg at de har såpass mye kontakt med hverandre. Det er derfor jeg til stadighet drømmer om å vinne i Lotto, slik at kanskje jeg også en gang kan invitere store og små med på en ferie, jeg også.
Det er vondt å kjenne på slike følelser og bære på dem i sitt stille sinn. For jeg vet at Oda er heldig som kan gi alt dette til sine barn.
Og jeg vet også at det viktigste her i livet tross alt er at er at mine to barn og familiene deres er friske og lever gode liv, enten det er i luksus eller i all nøkternhet.
Denne saken ble første gang publisert 28/09 2020.
