Leserne forteller
Jeg gjorde alt for sønnen min. Men et eller annet sted gikk det fryktelig galt
Sønnen min ble rasende for den minste ting. Jeg ble redd mitt eget barn.
En gang som ung møtte jeg en mann jeg forelsket meg hodestups i. I begynnelsen virket han snill og grei, men fra første dag forsto jeg at han også var en person som ville ha det siste ordet. Det høres absurd, men på et vis gjorde det ham til en ordentlig mann for meg...
Den gangen fortrengte jeg hvor sint han kunne bli hvis han ikke fikk det som han ville. Det skremte meg hvor truende han oppførte seg hvis jeg sa nei til noe, og derfor lot jeg ham få det som han ville– alltid. Jeg ble den samboeren som utslettet meg selv for å gjøre ham fornøyd.
Det skulle vise seg å bli vanskeligere enn jeg trodde å være kjæresten hans, men jeg var fast bestemt på å holde sammen med ham, for jeg ble gravid. Å la barnet mitt vokse opp i en familie, var viktigere enn å ha det ett hundre prosent bra selv.
Men at jeg ville hjalp ikke, for han ble lei av meg. Fire måneder etter at jeg fødte vårt barn, en liten, nydelig gutt vi kalte Joakim, flyttet kjæresten min ut og etablerte seg i en by mer enn hundre mil unna. Han hadde møtt ungdomskjæresten sin igjen.
Jeg var knust av det jeg trodde var sorg, men det var nok mest et nederlag at han valgte en annen fremfor meg og vårt nyfødte barn.
I den første tiden følte jeg meg fortvilet og var redd for at jeg ikke ville klare den store omsorgsoppgaven alene. Det gikk raskt opp for meg at jeg ikke kunne regne med pappaen, for han kom ikke på banen for å følge opp sønnen vår.
Jeg ble alenemor, men etter hvert slo jeg meg til ro og bestemte meg for å gjøre det beste ut av det. Jeg hadde ett overordnet mål; å gi lillegutt den beste barndommen han kunne få. Jeg skulle strekke meg så langt jeg kunne. Å finne en ny kjæreste var ikke et tema. Mitt fokus var ham.
I hjertet mitt syntes jeg synd på Joakim fordi han vokste opp uten en pappa, og jeg forsøkte å kompensere på alle tenkelige og utenkelige måter. Han var en aktiv krabat med sterk vilje.
Les også (+): Jeg vokste opp med fri oppdragelse. Resultatet ble et helt annet enn mamma trodde
Voldsomt sinne
Allerede som 2-åring kunne han vise et slikt sinne at han ble helt desperat. Min måte å håndtere dette på var å gi ham minst mulig motstand. Jeg ble redd.
Hvis han absolutt ville ha med seg en leke i barnehagen, ble det sånn. Selv om de barnehageansatte sa at det egentlig ikke var lov, bortsett på en spesiell dag i uken, den såkalte «ta med-dagen».
Det var bare overfor meg at min sønn kunne vise et slikt voldsomt sinne. Når de andre voksne ba ham om å legge tingen fra seg, hørte han på dem. Jeg bestemte meg for å tåle trykket mot meg og lot ham få det som han ville hjemme for å ha fred.
Jeg klarte å håndtere ham frem til han ble 11–12 år gammel, selv om han kunne bli så sint at han kastet ting på meg og både slo og lugget meg. Det kunne være nok at jeg nektet å kjøpe det dataspillet han ønsket seg. Han kunne fotfølge meg og si:
– Du kjøper det spillet, du kjøper det spillet. Hvis ikke gidder jeg ikke å være her mer.
Han terroriserte meg så intenst at jeg til slutt ga meg. Da ble det fred en stund.
En ting forsto jeg, og det var at jeg ikke kunne bli sint på ham, for da eskalerte hans aggresjon mot meg. Problemet var at jeg heller ikke på en rolig måte kunne nekte ham noe, for han ga seg ikke. Sa jeg at han måtte gå på rommet, kunne han dytte meg mot veggen og si at jeg var dum.
Når jeg tenker tilbake, ser jeg at jeg burde ha oppsøkt hjelp allerede i hans tidlige barneår, men jeg følte skam over det som skjedde.
På skolen fungerte han greit og hadde gode venner. Det var når han og jeg var sammen at han viste de dårlige sidene og tok makten over meg. Ja, for det var hva min egen sønn gjorde. Han tok fullstendig styring i vårt hjem.
Da han ble tenåring, ble han så vanskelig å ha med å gjøre at jeg gråt hver dag. Ute blant andre lot jeg som om alt var bra. Jeg skrøt av hvor flink han var og hvor koselig vi hadde det, men sannheten er at jeg ble redd mitt eget barn.
Når han kom inn døren og spurte om hva vi hadde til middag, visste jeg at han kunne bli sint og ufyselig hvis det i hans øyne var feil mat.
Jeg ville i grunnen bare at vi to skulle ha det fint sammen og jeg sa det til ham mange ganger. Noen ganger, når han hadde fått det han ønsket seg, var han blid, men så snart jeg la inn noen begrensninger fikk jeg høre hvor håpløst dum jeg var, og at han skulle ha ønsket at han hadde en annen mor.
Les også (+): Pappa ville ikke ha noe med meg å gjøre. Da han døde, måtte jeg si fra meg arven
Hvor kom denne oppførselen fra?
I flere år fryktet jeg at det var min skyld. Jeg tenkte at jeg ikke ga ham det han trengte og at jeg måtte gjøre ting annerledes. I håp om at ting ville snu, var jeg medgjørlig som et lam. Jeg ofret meg selv og ga ham alt jeg fikk til å gi ham. Dessverre var det ikke bra nok.
Da sønnen min ble 17 år gammel, gikk han så fysisk løs på meg at jeg måtte til legen for å få helsehjelp. Jeg sa at jeg hadde ramlet og slått meg, men hun forsto at det ikke kunne være tilfelle. Da brøt jeg sammen og åpnet meg om alt som hadde skjedd.
Det ble slått full alarm da sannheten kom for en dag, og et ungdomsteam ble koblet inn mot min sønn. Han reagerte med å hate meg, men jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne la det gjøre meg svak.
Det som til slutt skjedde, var at Joakim måtte flytte bort en periode. Det var et voldsomt nederlag for meg, og jeg ønsket ikke å snakke med noen om hvorfor, men samtidig var det en lettelse.
Endelig kunne jeg slappe av i mitt eget hjem. Først da forsto jeg hvor mye frykt jeg hadde båret på over tid.
Nå er det flere år siden han ble voksen. Han har ikke endret seg særlig, for han tåler motstand veldig dårlig. Noe skyldes helt sikkert at jeg ikke satte grenser for ham i hans barndom, men jeg vet også at det skyldes genene hans.
Han ble født som sin far. De reaksjonsmønstrene jeg har slitt med er de samme som har ødelagt samlivene til pappaen hans.
Da jeg leste en artikkel skrevet av en forsker om hva genene betyr, var det som om en tung bør lettet fra skuldrene mine. Han sier at foreldre ikke kan gjøre den store forskjellen når det kommer til hvem et barn blir, fordi det er styrt av genene. Skylden er ikke min.
Jeg har en sønn som fremdeles er flink til å fortelle meg hvor dum jeg er. Med god hjelp fra en terapeut har jeg lært meg å begrense kontakten til noen korte møter på nøytral grunn. Jeg er glad i ham fordi jeg er moren hans, men jeg ser at vi ikke kan tilbringe masse tid sammen. Det skyldes at han ikke er snill mot meg.
Jeg føler sorg og tenker på hvordan ting burde og skulle ha vært, men ser samtidig at jeg ikke kan endre hans personlighet. Han er ok mot de han ikke kjenner godt. Det er overfor meg eller eventuell kjæreste at han tar kontrollen og makten. Å snakke med ham om dette nytter ikke. Han ser ikke seg selv.
Alt i alt har jeg det bedre alene enn sammen med sønnen min. Jeg har slått meg til ro med at vi kan drikke en kopp kaffe sammen en halvtimes tid hvis jeg vil gi ham noe, men utover det, blir det bare uhyggelig.
For øvrig, helt alene er jeg ikke lenger, for jeg har fått en mannlig venn som er snill og god og vil meg vel. Ting er ikke som jeg ønsket, men jeg har slått meg til ro med situasjonen slik den er. Aldri mer skal jeg leve sammen med en person jeg frykter.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
Denne saken ble første gang publisert 09/11 2021, og sist oppdatert 11/11 2021.
