LESERNE FORTELLER
Feilen jeg gjorde som 16-åring, ødela alt. Ryktene begynte å gå
Allerede på ungdomsskolen begynte det å gå rykter om meg på mitt lille hjemsted. En liten feil var mer enn de andre klarte å tåle.
Vi liker å tro at små samfunn er tuftet på nærhet, godhet og vennlighet. Vi har laget oss et bilde på at det er på små steder at folk har omsorg for og tar vare på hverandre. Når jeg deler min historie, er det en påminnelse om at det ikke alltid fungerer slik.
Jeg vokste opp i en helt vanlig familie, som også var litt unormal fordi moren min var delvis funksjonshemmet. Som liten jente tenkte jeg ikke så mye over dette, fordi mamma og pappa var snille og gode mennesker som ga meg og søsknene mine en god barndom.
Jeg vil si at oppveksten min var både trygg og fin, ikke minst fordi vi også hadde tanter, onkler og besteforeldre fra begge sider som aktive bidragsytere i vårt liv.
Vi hørte til på vårt hjemsted, det kom så tydelig frem gjennom årene. I generasjoner hadde slekten holdt til der og bygd sitt liv. Også jeg satte pris på dette, i hvert fall helt til jeg begynte på ungdomsskolen. Da skjedde det noe, og jeg skal forsøke å formidle hva, uten å legge skylden for mye på andre.
– Jeg foraktet kroppen min
Sannheten er at jeg la veldig på meg da jeg ble tenåring, og kanskje, for å kompensere for dette, ble jeg litt munnrapp.
Jeg oppdaget også at mine utviklede kurver kunne få litt oppmerksomhet. Når guttene kommenterte brystene mine, tenkte jeg at det i det minste var noe ved meg som var bra.
Jeg foraktet egentlig kroppen min fordi jeg etter hvert fikk kommentarer om at rumpen var stor. Kanskje lyder dette rart, men jeg forsto ikke hvorfor jeg la på meg så mye.
Hjemme hos oss ble det aldri snakket om kosthold, slanking, mat eller overvekt. Vi spiste og koste oss. Fordi mamma hadde en funksjonsnedsettelse drev vi ikke med fysiske krumspring. I stedet hadde vi det hyggelig sammen rundt det store spisebordet. Vi spilte kort, drakk brus og spiste potetgull.
Venninnene mine, som var slanke, begynte å snakke om hvem de var forelsket i, og vi begynte å gå på fester. Der ble jeg den jenta som drakk mest, og som 16-åring havnet jeg en gang i seng med en gutt en av de andre var kjæreste med. Da startet marerittet.
Det nyttet ikke å angre, og jeg var så fortvilet og lei meg at jeg nesten ikke orket å gå ut. Den kollektive fordømmingen gjorde meg ensom og trist.
Jeg var mislikt av alle, og det begynte å gå rykter om meg som ikke hadde utspring i virkeligheten. At én fjær kan bli til fem høns og at én feil i noens øyne kan rettferdiggjøre at du beskyldes for alt, lærte jeg da.
På videregående skole fant jeg to nye venner som jeg holdt sammen med, men det var likevel tunge år. Det første jeg tenkte på hver morgen, var hvor dum jeg var den ene gangen og hva det hadde kostet meg sosialt.
Jeg hadde stunder da jeg tenkte at livet var altfor tungt å leve, og mørke tanker tok bolig i meg når jeg satt alene, men mamma og pappa var de samme. «Ikke bry deg om hva andre sier, vær deg selv», sa de. De visste selvfølgelig ikke hva jeg hadde gjort, det torde jeg ikke fortelle dem.
Les også (+): Mannen min ble anmeldt for voldtekt
Rykter
Da jeg var ferdig med 12 års skolegang, fikk jeg jobb i en lokal bedrift. Fordi ingen andre i min familie noensinne hadde reist fra hjemstedet, vurderte ikke jeg det, heller.
Jeg hadde mine to venner, som jeg var glad i, og jeg lærte meg å tenke at det var nok. Ungdomsdramaene stilnet, og ting ble roligere.
Men så skjedde det som gjorde tilværelsen min uutholdelig. En ung mann flyttet til bygda. Han jobbet på samme sted som meg, og han og jeg begynte å snakke mye sammen. Jeg hadde det så morsomt sammen med ham; vi lo masse.
Hjemme så de at noe hadde skjedd med meg, for jeg ble så mye gladere. En bieffekt av den gryende forelskelsen var at jeg tok tak i meg selv. Jeg gikk ned noen kilo og ble opptatt av å ta bedre vare på meg selv. Mange i slekten sa at jeg var blitt så pen, og det var så godt å høre slikt.
Jeg hadde håp om å få en kjæreste den gangen for noen år siden. Dessverre ble det ikke sånn, og det skyldtes andre mennesker som ikke unte meg gleden og som ikke ville meg noe godt. De spredte rykter om meg, og det ødela alt.
Mannen jeg likte så godt, begynte å ta avstand fra meg, og jeg forsto ikke hvorfor. Ingenting hadde skjedd som kunne forklare at han trakk seg vekk. Da jeg en dag snakket med den ene venninnen min om det, ble hun rar og sa: «Det går rykter om deg.»
Ryktene gikk ut på at jeg hadde hiv, hvilket selvfølgelig ikke var sant, men hvordan skulle jeg angripe det? Etter hvert forsto jeg at dette ryktet hadde spredd seg i så stor grad at det var blitt en sannhet blant folk. Det gjorde meg desperat.
Jeg gjorde et forsøk på å ringe henne som det ble sagt hadde spredt ryktet, men hun ville ikke snakke med meg.
Jeg gikk til politiet og hørte hva de tenkte, og de kunne ikke forfølge det fordi jeg ikke hadde en person å anmelde. «Det var jo bare et rykte.»
En stund vurderte jeg å kontakte lokalavisen og be dem skrive en artikkel. Jeg skulle be dem om å trykke en legeerklæring om at jeg ikke hadde hiv, men jeg innså at det bare ville gjøre vondt verre. Da jeg innså dette, forsto jeg at min eneste mulighet var å flytte.
Foreldrene mine mente at jeg måtte stå opp mot ryktene og ikke la meg knekke eller skremmes til taushet, men jeg orket ikke. Da jeg valgte å flytte til en storby et annet sted, var jeg livredd, men hadde også et håp om å kunne starte på nytt.
Les også (+): Samboeren min var egoistisk og slem, men jeg var så redd for å bli alene
En lykkeligere «jeg»
Da jeg kom til Oslo, kjente jeg ingen, og alle jeg møtte, så på meg som den jeg var der og da. De forholdt seg ikke til en dum historie fra da jeg var 16 år, og ingen følte behov for å lage usanne historier om meg.
Jeg fikk to gode venner på arbeidsplassen min, og også de kom fra en annen kant av landet. Vi tre utforsket storbyen og ble uadskillelige. Sammen tok vi grep om overvekten vår og slanket oss gjennom et kursopplegg. Livet ble plutselig fantastisk og fullt av håp.
Da jeg kom hjem på ferie første gang etter at jeg hadde flyttet, merket jeg at folk hvisket og tisket bak min rygg, men jeg bestemte meg for ikke å la det gå inn på meg. Jeg skulle uansett bare være der en kort stund. Da jeg tok flyet tilbake til mitt nye hjemsted, følte jeg lettelse og glede.
Mange år er gått siden jeg dro fra hjembygda, og jeg vet at jeg aldri kommer til å reise tilbake. Så lenge de jeg gikk på skole med finnes der, vil det nok henge stygge rykter rundt meg og min person. De blir aldri ferdige med det.
Så min historie handler om å starte på nytt. Jeg håper at det jeg forteller, kan være til trøst og hjelp for andre som har møtt janteloven eller bygdetrollet der de bor. Husk at det finnes flere steder i verden, og at du kan bygge opp et godt og nytt liv nærmest hvor som helst. Å begynne med blanke ark kan absolutt anbefales.
Når det gjelder meg, har jeg giftet meg og fått et barn. Mannen min kjenner til alt som skjedde den gang. Jeg vet at også han var dum en gang eller to som ung. Vi bærer det med oss som erfaringer som har gjort oss til dem vi er. Vi er voksne nå.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
Denne saken ble første gang publisert 23/11 2021, og sist oppdatert 23/11 2021.
