De blå sidene
Pappa døde da jeg var ung. Vennene hans reddet oss
Pappa døde av kreft da jeg var 15 år. Da han lå på dødsleiet, lovet kameratgjengen hans at de skulle ta vare på mamma, meg og lillebroren min, Vidar, som er psykisk utviklingshemmet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Jeg var seks år da jeg fikk en etterlengtet lillebror. Foreldrene mine slet med å få barn, så det var stor stas da Vidar kom til verden.
Selv kunne jeg sitte og studere ham lenge, og stryke han forsiktig over kinnet av ren beundring.
Da Vidar ble litt eldre, kom det for dagen at han var psykisk utviklingshemmet. Han ble utredet og var mye ut og inn av sykehus.
Foreldrene mine var slitne og sorgfulle i disse årene. Men de gjorde sitt beste for at Vidar skulle ha gode forutsetninger for å leve et godt liv.
Vidar begynte i en spesialklasse på skolen. Etter hvert lærte han å skrive med blokkbokstaver og lese enkle ord. Den dagen han klarte å lese en hel barnebok for oss, var vi veldig stolte av ham, selv om det var mest bilder og lite skrift.
Vidar var ti år da pappa døde av kreft. Det hadde vært et langt sykdomsforløp, og mot slutten skjønte vi alle hvor det bar. Vidar forsto ikke dette med døden, så det ble veldig vanskelig for ham at pappa plutselig var borte.
Helt siden ungdomsskolen hadde pappa har vært en del av en guttegjeng som fortsatt hadde et veldig godt samhold. De delte en stor interesse for fotball og heiet på det samme engelske laget. I barndommen spilte de fotball selv, på det samme guttelaget, og der utviklet de dette nære vennskapet. Allerede da sto de sammen i tykt og tynt, med sine ulike egenskaper og personligheter.
Da pappa var blitt alvorlig syk og lå på dødsleiet, kom vennegjengen sammen hjemme hos oss. De lovet pappa at de skulle ta vare på oss alle, ikke minst Vidar. Han skulle bli inkludert og fulgt opp av pappas kamerater.
Jeg vet at dette var et betydningsfullt løfte for pappa.
Selv var jeg femten år og naturlig nok veldig preget av pappas død. Men allerede tre måneder etter begravelsen kom pappas kamerater på banen. De ville hjelpe mamma med å snekre ferdig terrassen pappa hadde begynt på før han ble syk.
Ved flere anledninger etter dette har de hjulpet mamma med å vedlikeholdet huset, slik at hun skal få mindre å bekymre seg over. De har arrangert dugnader mot at mamma har stått for mat og drikke. Huset har blitt malt, oppgradert og godt ivaretatt.
Kompisene var heller ikke sene om å ta seg av Vidar. En av dem tok ham med seg på båtturer om sommeren, for å fiske, bade og grille. En annen tok ham med seg på fjellet om vinteren, for å ake i lange bakker.
Med all denne hjelpen og omsorgen fra pappas venner og deres familier, har mamma kunnet senke skuldrene og lene seg litt tilbake.
Hun hadde i utgangspunktet tenkt å søke kommunen om avlastning for Vidar, for å få litt tid til seg selv. Men pappas kameratgjeng ønsket ikke at Vidar skulle overlates til fremmede.
Det hadde ikke pappa likt, sa kameratene om den saken. Og de hadde helt rett. Pappa hadde aldri gått med på at Vidar skulle være på et avlastningshjem i helgene. Derfor ble det til at Vidar heller fikk overnatte hos pappas venner i stedet. Dem kjente han godt fra før.
Men pappas venner har ikke bare hjulpet Vidar og mamma.
Da jeg fylte sytten år, tok en av kameratene ansvar for øvelseskjøringen min. Jeg fikk trent masse, og dermed var det ikke mange kjøretimene jeg trengte for å få sertifikat. Den samme kameraten skaffet meg også min første sommerjobb, og lærte meg mye om økonomi og sparing.
Da jeg skulle flytte hjemmefra for å studere, kunne jeg ha fullt fokus på studiene. For jeg visste at mamma og Vidar hadde et godt og stabilt nettverk rundt seg.
Selv da jeg var blitt så voksen og selvstendig at jeg skulle flytte ut hjemmefra, kom en av pappas kamerater med en varebil og hjalp meg med flyttingen.
I det hele tatt var det en rekke slike praktiske ting kameratgjengen til pappa gjorde for oss, uten at vi trengte å etterspørre denne hjelpen. De fulgte med, og de viste et ekte engasjement.
I dag er Vidar voksen. Han er en hyggelig og omtenksom kar. Ved hjelp av pappas kamerater har han fått en fin oppvekst, med mange gode rollemodeller som han beundrer sterkt.
Han er veldig opptatt av pappas venner, og han anser dem alle som sine reservefedre. Han er fortsatt med dem på fisketurer og blir inkludert i aktiviteter som passer for ham.
Jeg hadde aldri trodd at Vidar kunne få seg en jobb som voksen, for han fungerer som et lite barn på så mange områder. Men det har han nå. Gjennom en av pappas kamerater har han fått en jobb hvor han kan utføre enkle arbeidsoppgaver. Han må bli nøye instruert og fulgt opp underveis, men det fungerer veldig fint. Han plukker søppel, feier gårdsplassen og hjelper til der de kan bruke ham. Dette er veldig verdifullt for Vidar, og han spretter alltid opp av sengen for å komme seg på jobb.
Nå har mamma har funnet kjærligheten på nytt og skal gifte seg til sommeren. Hun er også overveldet over godheten og oppfølgingen fra pappas vennegjeng. Samtidig vet jeg at hun er sliten etter mange år som alenemor for en gutt med spesielle behov.
Nå er tiden er inne for at Vidar skal flytte hjemmefra. Han står på venteliste i kommunen for å få sin egen leilighet, som blir døgnbemannet.
Dette blir en ny epoke for oss alle, og jeg vet at mamma planlegger denne overgangen med stor omhu.
Jeg er evig takknemlig for at pappas flotte vennegjeng har bidratt til at vår lille familie har kunnet fungere så godt etter at pappa døde, og at Vidar har hatt så mange fine folk rundt seg.
Det er ikke så mye som skal til for å bidra og utgjøre en vesentlig forskjell for andre. Det er en av grunnene til at mannen min og jeg har endt opp som fosterforeldre, selv om vi også har stiftet vår egen familie. Det å bety noe for andre, gir stor glede og mening i livet.
Det blir spennende å se hvordan Vidar takler å flytte i egen leilighet. Slik jeg opplever ham nå, tror jeg det vil gå veldig greit. Han er blitt så vant til å omgås mennesker og ta del i et miljø på sine egne premisser, at jeg tror at han vil kose seg når han først er på plass.
Jeg er veldig stolt over at pappa var en del av en slik kameratflokk, som aldri har sviktet hverken mamma, Vidar eller meg.
At vår historie kan sies å være solskinnshistorie, kan vi takke dem for. De har gjort en uvurderlig innsats. De holdt virkelig løftet de ga pappa på dødsleie – og mer til.
Denne saken ble første gang publisert 27/05 2020, og sist oppdatert 19/09 2022.
