– Hun prioriterer alltid datteren sin og vil ikke engang bo sammen med meg
I ti år har Steinar vært sammen med Solfrid. Han venter fremdeles på et klarsignal om at de også kan bo i samme hus. – Jeg savner å leve med kjæresten min, men har ikke lenger tro på at det vil skje før datteren hennes har flyttet ut.
Det er sjelden en mann forteller deler sin historie fra virkligheten. Derfor er jeg spent når jeg ringer på hos Steinar, spent på å møte mannen som bor alene i det hvite, velstelte huset.
Døren åpnes umiddelbart.
– Velkommen! sier han som står i døråpningen og er blid som en sol.
– Ah, har du med trøffelpizza, sier han begeistret.
– Slå deg ned. Vin? Nei, du kjører jo ... Vann med eller uten kullsyre?
Han er oppvartende og oppmerksom, og jeg spør meg selv: Hvorfor vil ikke kjæresten hans bo sammen med en slik kar?
– Før vi starter praten, vil du hilse på Bastian? spør han mens han setter flasken med San Pellegrino kildevann på gulvet.
Jeg stusser litt og prøver å spole tilbake i tankene til telefonsamtalen vi hadde på forhånd. Var det ikke slik at han ikke hadde barn? Øyeblikket etter hopper en svær ulldott av en hund opp i sofaen. Bastian. Med selvsikkert blikk sikrer han seg mer enn halvparten av treseteren.
Steinar ler godt.
– Bastian er min samboer. I likhet med Sol og meg, har også vi to holdt sammen i ti år. Men i motsetning til henne, har han ingenting imot å dele hver eneste én av døgnets timer med meg.
Stemmen har nå et anslag av bitterhet når vi kommer inn på kjæresten hans Solveig, som han altså bare kaller for Sol.
– Som nevnt venter jeg på at kjæresten min skal ønske å bo med meg. Så langt har hun prioritert datteren sin. Av respekt for meg selv, spør jeg meg: Hvor mye lenger kan jeg vente?
Datter-bagasjen
Han kaller Sol sitt livs store kjærlighet
– Vi møttes via felles venner. De mente vi ville passe hundre prosent sammen, og de hadde rett. Jeg ble øyeblikkelig forelsket i den langbente, flotte jenta som rager et hode over meg, føyer han til.
– Begge var skilt og egentlig ikke på utkikk etter noen ny partner akkurat da, men som de fleste av oss, så hadde vi
vel en lengsel etter en hjertevenn.
– Visste du at hun hadde barn?
– Allerede den første kvelden fortalte Sol om datteren. Maud var den gangen åtte år.
– Hvor fort fikk du treffe henne?
– Utenom jobb og skole var de to sammen hele tiden. Allerede uken etter inviterte jeg dem hit på grilling. Jeg tenkte at alle barn liker pølser. Og Bastian og Maud ble straks forelsket.
– Hvordan ble ditt møte med henne?
– Maud er en fin jente, høflig og snill. Noen umiddelbart kjærlighet ble det likevel ikke for vår del. Det høres sikkert kynisk ut, men la meg være ærlig: Det var moren jeg ønsket å bli kjent med. Maud er selvsagt en del av den «pakken», men ...
Sjalu
Han blir sittende der og gruble litt.
– Kostet det deg mer enn du ønsket å gi?
– La meg først understreke at jeg har valgt ikke å få barn. Det er et livslangt ansvar som jeg aldri har ønsket å påta meg. Det kan høres usympatisk ut, men jeg er ikke en kald fisk. Jeg liker både barn og dyr, men har kun valgt å ha en firebent.
– Med den innstillingen burde du kanskje også ha valgt en dame uten barn?
– Absolutt, sier han seg enig. – Men det var umulig å snu ryggen til Sol. Allerede den første kvelden tenkte jeg: «Hold fast ved denne diamanten av en dame!» Jeg ble øyeblikkelig forelsket. Det var ingen vei utenom henne.
Han er trygg på at kjæresten også elsker ham.
– Jeg har aldri tvilt på Sols følelser, men jeg er lei av å vente på mer tid til oss to. Datteren prioriteres kontinuerlig! Til og med voksenferier har blitt avlyst på grunn av Maud.
– Du fortalte at hun er alene med datteren. Er det ikke da forståelig?
– Jo da, medgir han. – Sol er en fantastisk mamma. Alle ser ut til å bli sjarmert av nærheten mellom dem.
– Er du sjalu?
Det er ingen vei utenom å spørre ham rett ut. Steinar stryker hånden gjennom det tykke, grå håret med en nå irritert mine.
– Ja, jo, jeg er nok det, innrømmer han nesten litt ergerlig, og blir stille.
– Det er en skitten følelse. Jeg burde jo være glad på deres vegne. Å elske en annen handler nettopp om det.
Etter å ha tenkt seg om, ser han opp, smiler og sier:
– Takk.
– For hva?
– Det gjorde godt å prate ut om det med en utenforstående. Vi gutta lufter altfor sjelden følelser. I hvert fall deler kompisene mine sjelden den slags med hverandre.
– Hvordan føler du at det hjalp deg?
– Jeg får lyst til å danse, sier han skøyeraktig og spretter opp av sofaen.
Bastian følger bjeffende og hoppende etter. Steinar tar tak i forlabbene hans, og sammen tar de seg en liten svingom i stuen.
– Praten vår meg til å innse følgende: At jeg er en sutrekopp! Som det bortskjemte enebarnet jeg er, har jeg også overfor Sol ønsket å få all oppmerksomhet. Hun bør selvfølgelig prioritere barnet sitt! Maud trenger henne på en helt annen måte enn meg. Jenta er ikke engang sjalu for at jeg har stjålet deler av hennes tid med Sol.
Les også (+) Jeg falt pladask for Kåre, men da jeg oppdaget hva han jobbet med, fikk jeg mitt livs sjokk
Håpefull
Steinar rister på hodet over seg selv.
– Har du ikke tenkt i disse baner tidligere?
– Selvfølgelig, men plutselig falt brikkene på plass i hodet. Nå forstår jeg hva det er som må til!
– Og det er?
– Raushet!
Han sier det med ny kraft i stemmen og ruller på R-en.
– Maud er 18 år og flytter ut for å studere til høsten. Jeg har ventet på det øyeblikket, men Sol nøler fremdeles. Nå forstår jeg henne plutselig. Hun er redd for at datteren ikke skal føle seg hjemme hos oss, fordi jeg har oppført meg som en kjiping! Stakkars kjæresten min, at hun har holdt ut med en sånn egoist ... Jeg skal ordne opp i dette og vil starte med å dele disse tankene med Sol. Om vi skal få det enda bedre, og forhåpentlig bo sammen, må det være rom for tre i forholdet. Det må jeg helhjertet vise dem begge. Jeg har håp både om å leve opp til det – og bli tatt vel imot, sier han optimistisk.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.