Mona var lykkelig gift da hun begynte å flørte med en kollega. På julebordet gikk det nesten galt

På min arbeidsplass går det på rundgang med å ta ansvaret for julebordet. I år var det min tur sammen med min nye kollega, Bjørn. 

Han jobbet i markedsavdelingen, var i begynnelsen av 40-årene og ifølge ryktene skilt. Jeg er ikke den store festarrangøren, men min kollega Susan trøstet meg med at jeg ikke kunne ønske meg en bedre partner enn Bjørn, som var veldig utadvendt, aktiv og alltid i godt humør. 

Det hadde hun rett i, men jeg syntes også at han var litt av en flørt. Og det ble da heller ikke spart på verken sjarm eller komplimenter fra hans side, da vi en ettermiddag etter endt arbeidstid møttes for å planlegge festen. 

Selv om jeg nok mente at jeg som gift kvinne i slutten av 40-årene og med store barn burde være immun mot den formen for flørting, klarte Bjørn å treffe meg med sine morsomme bemerkninger. Mitt inntrykk av ham ble forbedret i takt med at julebordet nærmet seg. 

Under vårt neste møte fikk vi styr på menyen, pynting av lokalet og underholdningen.

- Det blir en fest uten like, erklærte han og foreslo at vi gikk videre til en kafé for å ordne de siste detaljene. Selv om jeg visste at min mann, Peter, var kommet hjem og snart skulle i gang med middagen, sa jeg ja. Jeg hadde ikke lyst til å slippe den muntre stemningen og nøt de neste par timene. Vi delte på Bjørns oppfordring en flaske vin, og gang på gang fikk han meg til å le høyt. 

Varme følelser

Jeg hadde vært gift med Peter i litt over 20 år, og vi hadde ellers et solid ekteskap. Men etter timene med Bjørn ble jeg rammet av tristhet og kjedsomhet da jeg kom hjem til synet av Peter, som snorket lett i sofaen. 

I første omgang forsøkte jeg å skyve følelsene mine bort, men jeg kunne ikke ignorere varmen som fylte meg hver gang Bjørn oppsøkte meg. Susans skarpe og etter hvert undrende blikk valgte jeg derimot å ignorere. Det var jo bare julebordet som var årsaken til at Bjørn og jeg tilbrakte så mye tid sammen. 

Festen skulle foregå med følge, men Bjørn kom alene, og Peter skulle selv på julebord på jobben sin. Det passet meg ærlig talt strålende. Jeg gledet meg til den festlige kvelden og gjorde meg ekstra flid med klær og sminke. 

Med et stort smil om munnen sto jeg sammen med Bjørn i døren og ønsket våre kolleger og deres koner og menn velkommen.

- Du stråler jo, bemerket Susan på et tidspunkt. 

- Si meg, foregår det noe mellom deg og Bjørn? Hennes direkte spørsmål kom fullstendig bak på meg, og jeg avviste det prompt. Hennes kommentar gjorde meg imidlertid oppmerksom på min egen oppførsel overfor Bjørn. Jeg oppdaget at jeg søkte hans selskap like ofte som han søkte mitt. 

Som vertinne holdt jeg igjen med alkoholen, men Bjørn virket etter hvert en anelse bedugget, og han ble mer og mer kjærlig. Han klemte meg åpenlyst, og i samme øyeblikk møtte jeg Susans blikk over skulderen hans.

- Skal vi danse? Bjørn ville trekke meg ut på gulvet, men jeg unnskyldte meg og skyndte meg ut på toalettet. Der sto jeg i lang tid med ryggen mot døren og kjente forlegenheten brenne i kinnene mine. For hva hadde jeg satt i gang? Innerst inne visste jeg det jo godt. Det var følelsen av å bli sett, hørt og beundret på en ny måte. 

Bjørn var flott, sjarmerende og ettertraktet, og det var derfor ekstra flatterende at han brukte sin tid på meg. Jeg ristet på hodet av meg selv. Jeg hadde alltid sett skjevt på folk som tullet rundt med en kollega under julebord, og nå oppførte jeg meg akkurat på samme måte. 

Følelsen av tap

Det var også pinlig å oppdage hvordan jeg senere fulgte Bjørn med øynene, da han koste seg på dansegulvet med resepsjonisten Vivi. Jeg var forvirret og fortumlet den følgende dagen. Bjørn og jeg hadde avtalt å møtes om formiddagen for å rydde opp i kantinen, og han dukket da også opp - i selskap med Vivi. 

Det gikk ikke mange minutter før jeg forsto at de to hadde tilbrakt natten sammen. Oppdagelsen kom egentlig ikke som et sjokk. Det som sjokkerte meg, var følelsen av tap - tapet over at Bjørns oppmerksomhet ikke lenger var rettet mot meg. 

Juleferien kom derfor som en velsignelse. Jeg trengte ro og avstand til å fundere over livet mitt. Hva var det egentlig jeg hadde opplevd i Bjørns selskap? Hadde jeg blitt så blendet av ham fordi jeg var lei av mitt eget ekteskap? Kunne Peter ikke lenger gi meg det jeg trengte? 

Mange tanker fòr rundt i hodet mitt, og etter flere fortrolige samtaler med min venninne gikk det opp for meg at nei - dette hadde mer med meg selv å gjøre enn med mannen min. Når jeg helt nøkternt sammenlignet Peter og Bjørn, vant Peter på alle parametere. Bjørn var helt sikkert sjarmerende, men i motsetning til Peter var han flyktig og overfladisk, og jeg ville aldri få et rolig øyeblikk hvis jeg var sammen med ham. 

Peter ga meg trygghet og kjærlighet. Og så var han klok, varm og en vidunderlig far for våre barn. Med det i bakhodet kunne jeg da skylde på ekteskapet vårt for min indre kjedsomhet? Det korte svaret var nei. Faktisk innså jeg at størstedelen av min misnøye bunnet i at jeg lenge hadde lullet meg inn i hverdagens tralt. 

Men timene med Bjørn hadde vekket noe i meg. De hadde gitt meg lysten til å se på meg selv med friske øyne - som et menneske som var spennende og verdt å bruke tid på. Faktisk kom jeg så langt i mine tanker at jeg følte en viss takknemlighet for at jeg hadde blitt utfordret og fristet av Bjørn, for det hadde fått meg til å se kritisk på mitt eget liv. 

Siden den oppdagelsen rettet jeg min energi mot å vekke glemte drømmer til live og sette nye mål for fremtiden - drømmer som også inkluderte Peter. Det krevde en del overtalelse å få lokket ham med på for eksempel utstillinger, fotturer og restaurantbesøk, men han forsto alvoret da jeg sa hvor mye det betydde for meg at vi to gjorde noe sammen. 

Så i dag er jeg egentlig takknemlig for min mislykkede flørt, for det var i siste ende den som brakte frisk luft inn i både mitt eget liv og i mitt ekteskap.

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.