DE blå sidene
Jeg har alltid vært overvektig og misfornøyd med meg selv. Så skjedde noe som forandret alt
Jeg var et lubbent barn som ikke var god i idrett. Så vokste jeg opp til å bli en litt tykk tenåring som hatet sin egen kropp. Da jeg ble voksen, fortsatte jeg å være misfornøyd.
Når jeg nå deler historien min, er det i håp om at andre overvektige tar til seg det jeg sier, og ikke sløser bort tiden med å rakke ned på seg selv. Det er på tide å kaste de slanke idealene og i stedet innse at mennesker er skapt forskjellige.
«Tjukk». Jeg husker at en gutt jeg lekte med i gaten, sa at jeg var det. Når jeg ser på bilder av meg fra den tiden, ser jeg en litt lubben og veldig søt jente med musefletter. Jeg var en blid unge som var full av velvilje og godhet, og jeg tilbød meg ofte å hjelpe dem som var gamle eller falt utenfor.
Kaffe hos mormor
Når du har et stort hjerte, er du ofte ekstra sårbar. Jeg var det, og derfor ble jeg lei meg da jeg fikk den ene kommentaren om at jeg var tykk. Hvorfor jeg var større enn de andre, kunne jeg ikke forstå.
Hjemme hos oss snakket ikke voksne om slanking eller riktig kosthold. Vi spiste det som kom på bordet, uansett. Jeg var glad i mat, så jeg spiste. Ingen begrenset meg.
Mormoren min, som var dårlig til bens, bodde i en leilighet i kjelleretasjen vår. Fordi hun ikke kom seg så ofte ut, ba hun meg ned til seg på kaffe. Til mine foreldres store henrykkelse drakk jeg kaffe allerede da jeg var åtte år gammel.
Jeg satt ofte hos mormor og spiste vafler eller boller som hun hadde laget. Imens fortalte hun meg om livet i riktig gamle dager. Jeg elsket disse stundene, de var et frikvarter. Hun ba meg alltid om å spise mer. Jo mer jeg fikk i meg, jo gladere ble hun.
Å forstå hvorfor jeg ble «hun runde» er med andre ord ikke så vanskelig. Jeg ble ertet og skammet meg over den runde magen og de runde lårene, men for øvrig hadde jeg en fin barndom. Jeg hadde gode venner. De var alle slankere enn meg, men det plaget meg ikke. Ikke da.
15 kilo for mye
Først som 13 år gammel jente som var forelsket i en gutt, gikk det opp for meg hvordan andre så på meg. I speilet så jeg plutselig en jente som var fleskete og stor. De buksene som satt pent på venninnene mine, var som et overstappet pølseskinn på meg, og magen hang utenfor.
Jeg gråt og sa til mamma at jeg var tykk. Men hun svarte at nei da, det var jeg ikke, jeg var helt fin.
I årene som fulgte, lærte jeg meg mye om forskjellige måter å slanke seg på. Jeg prøvde alt fra ananaskurer til ikke å spise frokost. Selvfølgelig hjalp ingen av delene.
Da jeg gikk inn i voksenlivet, bar jeg på 15 kilo for mye, og jeg hadde fortsatt til gode å oppleve å være slank.
Jeg hadde venner, heldigvis, og jeg fikk også en kjæreste etter hvert. Ham er jeg gift med den dag i dag. Han likte meg som jeg var, og sa at jeg var perfekt.
Forsøkte å bli en annen
Dessverre er kvinner flinke til å være slemme mot seg selv. At han jeg var sammen med, likte meg som jeg var, førte ikke til at jeg ble noe mer fornøyd med min egen kropp. Jeg hatet kroppen min og klarte aldri å føle meg fin.
De eneste gangene jeg følte meg som andre, var mens jeg gikk gravid. Da ble jeg på et vis normal. En liten trøst var det også at venninnene mine dro på seg noen ekstra kilo etter barnefødsler. Brått kunne vi sitte og snakke om kiloene og selvforakten.
Jeg husker at min beste venninne påpekte at jeg hadde vært sånn før fødslene også. Jeg var 33 år og var blitt mor for tredje gang. Jeg svarte at det ikke betød at jeg likte at det var sånn.
Diett fulgte diett. Jeg gikk ned noen kilo, for så å gå opp igjen. Sykelig overvektig har jeg aldri vært, men jeg ble heller aldri ordentlig slank. Jeg fikk aldri midje eller slanke lår. Ansiktet mitt var rundt. Jeg var «hun runde og blide», og jeg forsøkte desperat å bli en annen.
Mannen min sukket og sa at jeg måtte slutte å klage. Han sa at jeg var fin som jeg var, og at det ikke er pent å være helt «skrapet».
Etter hvert som barna mine ble store, sa de også at jeg var fin som jeg var. Jeg husker at den eldste datteren min sa til meg at jeg var så pen. Jeg svarte at det var veldig snilt av henne å si, men jeg klarte ikke å tro at hun mente det.
Les også (+) Jeg kom ikke over tapet av Einar. Det han gjorde etterpå, gjorde meg kvalm
Skulle ha lyttet til mannen min
I dag er det forferdelig å tenke på hvor mye energi jeg brukte på å være misfornøyd og oppgitt over min egen kropp. Tenk om jeg i stedet hadde sagt til meg selv at dette er meg, og det er neimen ikke så verst.
Jeg evnet ikke å gi meg selv anerkjennelse. Jeg hadde en sterk kropp og var aldri syk, og jeg hadde et pent smil, det ser jeg på bildene jeg har.
Da jeg fylte 50 år, valgte jeg for første gang i livet å feire et rundt tall. Alle venninnene mine var bedt, og de var festpyntet, alle sammen.
Jeg hadde på meg en stakk jeg hadde arvet av mormor. Jeg husker at jeg sukket fordi jeg følte meg som en sekk poteter i den. Men jeg tenkte at det tross alt var det beste jeg kunne gå i, fordi ingenting annet passet.
Det ble en ubeskrivelig kveld, full av vakre ord om meg og den jeg er. Venninne etter venninne fortalte meg hvor misunnelig de var på meg fordi jeg ikke hadde rynker i ansiktet, og fordi jeg var så ferm og flott.
Der og da tenkte jeg at det bare var festtaler. Men det ble tatt mange bilder den kvelden, som jeg har studert nøye, og jeg ser at mye av det de sa, er sant. Det er fint å ha noen ekstra kilo når vi blir eldre, for ansiktet blir ikke så markert. Et litt rundt ansikt ser sunnere og yngre ut enn et magert.
Siden den kvelden har jeg sett på meg selv med andre øyne. Dessverre måtte jeg bli et halvt hundreår før jeg klarte å bli glad i den jeg er. Jeg trenger ikke Botox, og selv om jeg er noen kilo for tung, kan jeg gå lange turer og holde meg i fin form.
Det sies at skjønnhet er avhengig av øyet som er. Det er synd at kvinner er så flinke til å henge seg opp i det negative ved sitt eget utseende.
Nå tenker jeg med sorg på all energien jeg har kastet bort på å være misfornøyd. Jeg skulle ha lyttet til mannen min og barna mine.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 01/06 2021.
