DE BLÅ SIDENE
– Jeg har ikke satt min fot i Oslo på 11 år etter det grusomme som skjedde
Fortsatt sitter frykten i meg etter det som hendte, men nå har jeg bestemt meg for endelig å utfordre denne lammende angsten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Jeg kommer fra Bygde-Norge, men kjærligheten gjorde at jeg havnet i Oslo. Den gangen var det stor stas å bo i hovedstaden, og jeg trivdes godt med det urbane livet.
For å gjøre en lang historie kort, så ble jeg gift og fikk to barn og ble skilt etter at barna hadde flyttet hjemmefra. Etter skilsmissen var jeg mye sammen med venninnene mine, og det var etter et selskap hos en av dem at jeg ble overfalt på vei hjem. Hun bodde i gangavstand fra meg, så det var naturlig for meg å gå både til og fra dette selskapet.
I dag husker jeg ikke lenger alle detaljene fra selve overfallet, men jeg husker godt den unge mannen med hettegenser som gikk forbi meg inne på den korte stien som går gjennom et skogholt, like ved der jeg bodde. Og jeg husker at jeg kjente pulsen øke betraktelig da han plutselig snudde seg mot meg og stirret intenst på meg.
Før jeg visste ordet av det, lå jeg på bakken. Han hadde slått meg ned og fikk nappet til seg vesken min, før han løp av gårde.
Heldigvis kom det en godt voksen mann syklende like etterpå, og han hjalp meg videre. Jeg kom meg både til legevakten, hvor jeg måtte sy fem sting i pannen etter fallet, og til politiet. Jeg anmeldte overfallet, men saken ble senere henlagt.
Livet snudd på hodet
For meg ble dette overfallet et vendepunkt på mange plan. Jeg ble utrygg og redd for å gå ut etter at det ble mørkt. Jeg var også redd for at overfallsmannen skulle finne ut hvem jeg var og oppsøke meg. Siden nøklene mine lå i vesken som han tok, skiftet jeg lås på ytterdøren, men jeg satt allikevel konstant på vakt og kjente på en indre uro.
Som følge av det dramatiske overfallet hadde jeg også stadig hodepine. Hele min livskvalitet ble redusert. Jeg var sykemeldt i et par uker, helt til jeg kom frem at det var bedre for meg å gå på jobb enn å sitte hjemme og gruble. Da fikk jeg i det minste tankene over på noe annet.
Men hver gang jeg gikk ut døren alene, enten det var for å gå i butikken eller for å dra ned til sentrum, kikket jeg etter ham, i frykt for at han plutselig skulle dukke opp foran meg. Av og til syntes jeg at jeg så en og annen som lignet ham, og da skvatt jeg til og fikk skikkelig hjertebank.
Det gikk så langt at jeg kjente at jeg ikke kunne bo alene i Oslo lenger. Selv om jeg helt sikkert var et tilfeldig offer, og selv om gjerningsmannen antageligvis var ruset og ikke vet noe om hvem jeg er, klarte jeg ikke å finne tilbake til den indre roen og slappe ordentlig av. Det var som om jeg mistet meg selv, og angsten overtok hele meg.
Jeg snakket med barna mine om dette. De mente at det var liten sannsynlighet for at dette ville skje igjen, og ba meg om å senke skuldrene. Det var lettere sagt enn gjort. Til slutt var det datteren min som foreslo at jeg skulle flytte. Hun sa at jeg burde søke meg ny jobb i bygda hvor jeg kommer fra, og starte på nytt. Da hun sa det, kjente jeg med en gang at det var den beste løsningen.
Sønnen min var helt enig, og det var det som gjorde utslaget. Jeg tok tilbake pikenavnet mitt, som en slags beskyttelse for identiteten min, og flyttet tilbake til hjembygda, der alle kjenner alle. Flere av mine barndomsvenninner og kusiner bodde der fortsatt, så jeg hadde allerede et nettverk å komme til.
Les også (+) Ingen vet at vi møtes i all hemmelighet
Fant roen
Men under flytteprosessen og mens jeg drev på med salget av leiligheten min, hadde jeg ofte mareritt. Overfallet satt hardt i meg, fordi jeg tenkte mye på at han kunne ha drept meg også.
For meg var det helt riktig å flytte. Jeg avsluttet den urbane livsepoken min, og den dagen leiligheten ble solgt og flyttebilen kjørte av gårde, kjente jeg en enorm lettelse. Den indre frykten jeg hadde båret på så lenge, slapp taket, og jeg klarte å vende blikket mitt fremover.
Tilbake i hjembygda føltes det trygt å gå i butikken. Jeg fikk meg jobb i nærheten av min nye leilighet, og flere av kollegene mine var gamle kjente.
Barna mine bodde fortsatt i Oslo, men de forsto at jeg ikke hadde lyst til å dra tilbake dit. Derfor laget vi en avtale om at de skulle besøke meg isteden. Og slik har det vært i alle disse årene etter at jeg flyttet.
Da jentene i syklubben for en tid tilbake begynte å snakke om å dra til Oslo en helg, kjente jeg en stor motstand til å bli med. Det ble opphavet til en rekke samtaler mellom oss fem venninnene, hvor de mente at denne overfallsmannen ikke skulle få styre livet mitt lenger. Og at jeg måtte utfordre meg selv og traumet jeg bar på.
Nok er nok
Så fort jeg så for meg at jeg var tilbake i Oslo, tenkte jeg automatisk at jeg kom til å bli overfalt igjen. Men etter at vi hadde snakket om det i flere omganger i syklubben, kom jeg frem til at jeg er nødt til
å utfordre meg selv.
Og nå til helgen skal det altså skje. Vi er fem godt voksne damer som skal ligge på hotell nede i sentrum og se på en revy. Vi skal virkelig slappe av og kose oss.
På den ene side så gleder jeg meg veldig til denne helgen, for vi alltid har det så hyggelig sammen. Det føles også trygt at vi er så mange, og vi skal gå i samlet flokk. Men på den annen side gruer jeg meg til
å utfordre meg selv og reaktivere frykten jeg hadde etter overfallet.
«Dette er den eneste måten du kan bli ordentlig ferdig med det på», sa en av klubbvenninnene mine da jeg traff på henne forleden, og vi snakket om den forestående turen. Og jeg vet at hun har rett. For at frykten skal gi slipp, må man møte det man frykter, sies det.
Jeg har uansett bestemt meg for å bli med, så nå lar jeg det stå til. Det skal bli deilig å dra på revy og le godt, overnatte på hotell og spise middag på en koselig restaurant. Det er slike opplevelser som skaper felles minner for oss, og jeg ønsker å være en del av det.
Og når jeg tenker meg om, så er det viktig å nyte livet mens man har det, og ikke minst tørre og utfordre seg på det som oppleves som skremmende.
Hvis denne helgen blir en hyggelig helg, slik vi ser for oss, så skal jeg ta mot til meg og besøke barna mine også etter hvert. Selv om hendelsen endevendte livet mitt i etterkant, så skal det mye til for
at jeg skal bli utsatt for det samme igjen, skal jeg være
realistisk.
Denne saken ble første gang publisert 14/08 2020.
