SAMTALE I NATTEN
Maries største frykt ødela alt: – Det satte en stopp for samlivet vårt i sengen
Derfor avviste marie mannen Ivar, og trakk seg unna fysisk nærhet. Etter hvert knirket ekteskapet i sammenføyningene.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
– Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal fortelle om dette? Jeg har aldri hørt noen snakke om et sånt problem tidligere, innleder Marie.
– Temaet er så følsomt og sårt for meg. Takk og lov for at jeg kan fortelle anonymt, for det ville aldri ha skjedd med navn og bilde.
Marie klapper varsomt bort litt overleppesvette med servietten. Det hvite papiret blir pudderbeige, men det er ingen synlig endring på kvinnens velsminkede ansikt. Marie er voksen, elegant og med prikkfri fasade. Ingen kan se at hun er nervøs. Vi er bare to damer ute for litt mat og en prat. Og ingen kan se at en av oss har «pose på magen».
Amper og nervøs
Mange synes det er vanskelig å prate om sex og samliv. Det blir ti ganger verre når avføring er del av bildet.
Marie har tenkt lenge på om hun skal våge å komme med en betroelse av så personlig art til en fremmed. Hun landet på ja, fordi hun føler at saken er viktig.
Men det er vanskelig å snakke om likevel.
– Etter en operasjon ble livet mitt de siste årene et voksende mareritt, hvor alt handlet om å ha oversikt over hvor det var et toalett i nærheten. Jeg var stresset og konstant redd for ikke å «rekke det». Jeg levde med en uro som etter hvert farget alt jeg gjorde. Den versjonen av meg som Ivar måtte leve sammen med, var ikke spesielt hyggelig de siste årene, forteller hun alvorlig.
Så trekker hun pusten dypt.
– Dette fysiske og psykiske presset satte en stopper for samlivet vårt i sengen. Angsten ødela for meg, og det var så leit for oss begge to ...
Trakk seg unna
Marie er stressrød på halsen og blank i øynene. Følelsene svinger mellom glede og tårer mens hun snakker. Ordene renner lettet ut når hun først er kommet i gang.
Kvinnen jobber som mellomleder i en privat bedrift. Hun har på seg mørk dress og hvit bluse. Neglene er lange og knallrøde, en lekker kontrast til antrekket hennes.
Blikket ser bekymret ut da hun forteller om hvordan tilværelsen gradvis ble verre etter en operasjon hun var igjennom for mange år siden.
– Jeg var forberedt på at det kunne bli vanskelig, men ikke at det skulle bli fullt så ille, betror hun.
– Du snakket vel med mannen din om det?
– Ja litt, men ikke om hvor ille det faktisk ble. For en dame er ikke avføring et vanlig samtaleemne. Ikke for meg, i hvert fall. Da jeg innså at jeg hadde et stort problem, føltes det flaut, ufeminint og nedverdigende. Det styrte både jobb og privatliv, sier Marie alvorlig.
– Ivar og jeg har alltid vært nær hverandre, både fysisk og psykisk. Men man føler seg hverken sexy eller særlig innstilt på å ha sex når man må inkludere WC i alt man planlegger. Jeg var liksom ikke dame mer, men følte meg bare ulekker.
Situasjonen forverret seg. Til slutt hadde Marie alltid hodepine når det kom på tale med intime stunder med mannen.
– Jeg løy meg unna, og det var sårt for oss begge to. Jeg ville jo egentlig ha sex, men avviste Ivar fordi jeg var redd.
– Kunne du ikke fortalt ham hvordan du hadde det?
– Jo, nå i ettertid er det lett å si at jeg burde ha gjort det. Men for meg å vite at livet mitt skulle være sånn, var helt forferdelig. Så jeg ble bare mer og mer irritabel, trist og frustrert. Jeg skjøv Ivar fra meg for å slippe å måtte avvise tilnærmelsene hans.
Marie mistet til slutt nattesøvnen. Hun var utslitt av å stå opp grytidlig for å ha nok tid på toalettet før hun kunne dra til jobben. Utslitt av desperat muskelkniping under foreldremøter på skolen og på tur med hunden. Utslitt av ikke å våge å snakke om det. Marie hadde svart samvittighet for å svikte som kone. Det hadde kommet en usynlig barriere mellom henne og mannen.
– Jeg brøt sammen hos fastlegen min i fjor. Hele historien bare fosset ut av meg. Legen ble sjokkert over hvor ille det sto til, og etterpå foreslo han akkurat det jeg fryktet mest, nemlig at jeg måtte få stomi, og altså gå med pose på magen for å samle opp avføring. Da svartnet det for meg, sier Marie med tårevåte øyne.
– Mitt lille håp hadde vært at alt skulle bli bedre av seg selv. Så skulle altså ydmykelsen bli total.
Hun tar en liten pause og blunker bort en tåre.
– Da måtte jeg legge alle kortene på bordet for Ivar. Vi snakket i timevis, og han støttet meg 100 %. Det visste jeg jo at han ville, snufser hun.
– Men siden jeg selv følte at jeg sviktet og på en måte løy for ham, stålsatte jeg meg for alle muligheter.
Mannen satt ved sykesengen og holdt hånden hennes da hun våknet etter stomioperasjonen. «Hei, så godt det er å se deg igjen, jenta mi», sa han.
– Jeg var ferdig med bortforklaringer, skam og engstelse. Nå var situasjonen bare som den var.
Les også (+) Jeg hadde det så vondt – så kom mannen min med et forslag
Ny samhørighet
Marie hadde skjønt at livet kom til å bli annerledes etter operasjonen, men hun ventet ikke at det skulle oppleves som å bli født på ny.
– Jeg slapp Ivar inn i det nye livet mitt fra første dag etter operasjonen. Vi delte alt. Det dannet grunnlag for en sterkere samhørighet mellom oss enn noensinne, sier hun med varmt blikk.
Ukene gikk, operasjonssåret grodde helt som det skulle, og Marie hadde fått en tilværelse uten stress. Det hadde også oppstått helt ny fortrolighet mellom de to ektefellene på det intime plan.
– Kvelden kom da vi visste at vi var der. Vi var et lenge gift par i 50-årene, men vi flørtet likevel som ungdommer. Litt sjenert famlet vi oss frem som om det skulle vært første gang. Og på en måte var det jo det, forteller Marie.
– Etterpå åpnet vi en flaske champagne. Jeg var både overrasket og lettet over hvor ukomplisert det var. Og jeg gledet meg allerede til neste gang. Jeg følte en lettelse som er vanskelig å beskrive, nikker hun.
Marie og Ivars liv er igjen preget av det lune forholdet de en gang hadde. Et ekteskap basert på tillit og samhørighet. Men det er ingen selvfølge at det skulle ende sånn.
– Takk og lov for at jeg fortalte alt da jeg virkelig måtte, og for at jeg ikke mistet Ivar da jeg skjøv ham fra meg. Takk og lov for at jeg tok den stomioperasjonen. Jeg fikk tilbake både livet mitt og mannen min!
Denne saken ble første gang publisert 23/09 2020, og sist oppdatert 23/09 2020.
