Nå får jeg ikke gjort mer. Jeg må bare vente

Søsteren min kom for å trøste meg da jeg ble forlatt av samboeren min. Det fikk store konsekvenser.

HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
Publisert

Jeg eier min egen leilighet og har en mellomlederstilling i et stort selskap. Jeg er høyt utdannet og lever stort sett et ryddig liv. Jeg er i slutten av av 20-årene, yngst av fire søstre. 

Etter at Håkon flyttet fra meg etter fire års samboerskap, trengte jeg virkelig en bekreftelse på at jeg var attraktiv som kvinne. Og det fikk jeg. En tur på byen endret alt.

Nå sitter jeg her og teller dager. Hadde aldri trodd at jeg skulle befinne meg i en slik situasjon!  Jeg, en voksen, ansvarlig kvinne.

Jeg er gravid i syvende måned. Jeg vet ikke hvem som er far til barnet jeg bærer. Barnet har to mulige fedre. Hvem som er far, får vi ikke vite før vi får svar på DNA-testen.

Jeg hadde vært samboer med Håkon i fire år. Vi ønsket oss barn sammen. I hvert fall gjorde jeg det, og han var enig. I ettertid skjønner jeg at han nok aldri mente det. For Håkon hadde en annen kvinne. Det visste jeg ikke da. 

Jeg trodde vi hadde det fint. Vi var alltid sammen, gikk på kino, laget mat når begge hadde fri, elsket. Jeg arbeidet mye, men han klaget aldri over det. 

Ikke før i ettertid. «Du var jo aldri hjemme!» kan han si nå. For å rettferdiggjøre at han holdt meg for narr og var utro.

Les også: (+) Jeg nektet å akseptere vår kommende svigerdatter. Så skjedde det noe merkverdig

Bekreftelse

Det kom som lyn fra klar himmel. En kveld jeg kom hjem fra jobb, var koffertene hans pakket. Han møtte meg i den stille leiligheten. Hadde bestemt seg. 

Det virket så enkelt for ham. Nå flyttet han, han hadde blitt glad i en annen, og felles eiendeler kunne vi dele til uken. 

Jeg husker ikke helt hva jeg sa, men jeg husker jeg smelte med døren og følelsen jeg hadde idet jeg satte meg tungt ned på sofaen.

Jeg sov dårlig den natten. Sengen på soverommet ble med ett forferdelig stor.

Dagen etter tok jeg fri fra jobben for første gang. Jeg ringte og sa at jeg ikke følte meg bra, og det var ingen overdrivelse. Jeg følte meg forferdelig! 

Jeg gråt og ringte Håkon, men han sto fast på sin avgjørelse. Siden ringte jeg søsteren min, Trine. Hun forlot mann og barn på den andre siden av landet og dro på husmorferie hit så jeg skulle ha en skulder å gråte på. 

Det var godt å ha Trine i hus. Hun tok seg av meg og hørte på meg. Jeg hadde et enormt behov for å snakke om Håkon, analysere alt. Men da lørdagskvelden kom, hadde Trine fått nok.

– Nå må vi ha en pause fra denne leiligheten, erklærte hun og bestemte at vi begge trengte en kveld på byen.

Vi endte opp på et bråkete diskotek. Det ble nok litt for mye å drikke på meg. Jeg flørtet og nøt oppmerksomheten jeg fikk fra menn. Dette skulle Håkon ha visst, tenkte jeg. 

Dagen derpå våknet jeg opp med en gammel klassekamerat ved siden av meg. Vi hadde ikke sett hverandre siden ungdomsskolen, og Paul, som han heter, er virkelig ikke min type. 

Men nå hadde vi altså delt en natt, og mer skulle det ikke bli, sa jeg til meg selv. Greit nok. Vi var voksne, begge to. Ingenting å dvele ved.

Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt

Et lite håp

Tre uker senere gikk det opp for meg at menstruasjonen var forsinket. Jeg hadde hatt så mye å gjøre at jeg ikke hadde merket det, men jeg pleide å være punktlig som en klokke. 

Imidlertid hadde det vært en psykisk belastende tid, så jeg så ikke bort fra at kroppen spilte meg et puss.

Etter noen dager kjøpte jeg likevel en graviditetstest. Jeg skalv på hånden idet jeg tok testen. Den var positiv. 

Dette var ingen ønskesituasjon. Det er umulig å fastslå sikkert hvem som er far til barnet. Jeg fortalte Paul først om graviditeten, og også om usikkerheten. 

Han tok nyheten med fatning og var dessuten interessert i å innlede et forhold til meg. Men jeg har ingen følelser for ham, og ingen ønsker om at vi skal bli et par. Vi er altfor ulike. 

Jeg håper virkelig ikke Paul viser seg å være far til barnet mitt, selv om han sier at han skal stille opp for det dersom det er ham.

Verre var det å fortelle Håkon om graviditeten. Han tok det ikke særlig pent. Han hadde helst sett at jeg tok abort, men det er uaktuelt for meg. Jeg har vært inne på tanken, men når alt kom til alt, ble det feil for meg. 

Vanskelig ble det nok også for Håkon å fortelle om det til sin nye kjæreste. Selv håper jeg at det er Håkon som har gjort meg gravid. Jeg tror det, føler det liksom på meg, men jeg vet jo ikke. 

Hvis han er far til barnet, kan vi kanskje begynne på nytt. Starte med blanke ark, som en familie … Jeg drømmer om det, men vet ikke hvor realistisk det er å håpe. 

Han har tross alt en ny kjæreste nå.

Uvissheten er uansett det verste. Den gnager i meg. Det er jo en slags skam i det hele også, selv om jeg er voksen og godt i stand til å forsørge meg selv og et barn. 

Tenk at jeg ikke vet hvem som er far til barnet mitt! Dette tærer på mine foreldre. Jeg skulle ønske jeg kunne skåne dem for det, men det kan jeg ikke. Magen står rett ut.

Da er det en selvfølge at man lurer på hvem som skal bli pappa.

Foreldrene mine lever fortsatt og er lykkelig gift med hverandre. Jeg har valgt å være åpen mot familie, venner og kollegaer. Jeg har jo ikke gjort noe galt. Det er bare uflaks. 

Men det er tungt. Tungt å være alene, tungt ikke å vite. Så jeg teller dager til jeg får svar på DNA-testen.

Jeg ser frem til å bli mamma, og jeg ser frem til å få visshet. 

Det kommer til å bli en enorm lettelse for oss alle. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier Erotiske Noveller