LESERNE FORTELLER
Jeg ante ikke at møtet med ungdomskjæresten skulle føre til en total krise
Vi var begge gift.
Hvor skal jeg begynne og hvordan skal jeg få fortalt historien min for at andre skal forstå meg og de valgene som ble tatt?
Jeg vet at fordømmelsen kommer lett. Jeg er smertelig klar over hva folk sier; de skulle ha tenkt på barna, ikke bare på seg selv.
Som ung jente på 16 år møtte jeg en gutt som var ett år eldre enn meg, og vi forelsket oss og ble kjærester. Ingen av oss hadde hatt fast følge før, og jeg husker hvor sterkt det var.
Det var som hver fiber i kroppen sto i brann. Jeg følte så sterkt at det iblant føltes vanskelig å puste. At Joar var ment for meg, bare visste jeg.
Sorgen kom altfor fort. Da vi hadde vært kjærester i ett år, bestemte hans foreldre seg for å flytte til utlandet. Faren var ingeniør og hadde fått et fantastisk jobbtilbud, og Joar skulle gå på highschool. Både han og jeg var knust fordi vi visste at det betydde slutten på forholdet vårt.
Da han reiste, gråt vi begge, og han lovet å holde kontakten, men kanskje trodde ingen av oss på dette, egentlig. Etter å ha sørget i ett år, gikk jeg videre. Jeg fikk en ny kjæreste – en kjekk, ærlig og flott ung mann, som var glad i meg.
Jeg var ikke i nærheten av å ha de samme, brennende følelsene som jeg hadde hatt for Joar, men Stig og jeg ble et par, og vi hadde det godt.
Vi var gode venner og fungerte som et team. Da han reiste i militæret, dro jeg til Oslo for å studere. 25 år gamle var vi enige om at vi ville gifte oss.
Første kjærlighet
Tenkte jeg på Joar i disse årene? Ja, det gjorde jeg, men jeg snakket ikke med noen om dette. Jeg visste at han på et tidspunkt flyttet tilbake til Norge, men vi hadde ingen kontakt.
Jeg torde ikke sende en venneforespørsel på Facebook. Fordi han bodde i en annen by enn meg, visste jeg at vi ikke kom til å støte på hverandre, og jeg forsto at det for min del var best sånn. «Han har glemt meg, glem ham», husker jeg at jeg tenkte.
Mannen min og jeg hadde det fint. Det var ingen store krangler eller scener, og vi var enige om de store tingene i livet.
Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg giftet meg med en snill og ordentlig mann, som var hundre prosent til å stole på.
Vi fikk tre barn på seks år, og hverdagene var travle og fulle av ansvar og plikter, men også gleder. Mannen min stilte opp, så jeg kunne ikke klage, det så jeg selv.
Jeg satte pris på ham. At han forsto at jeg var sliten og ikke hadde overskudd til mye nærhet, verdsatte jeg også. Jeg var sikker på at vi to skulle holde sammen for bestandig.
Men en dag, da min yngste sønn var fire år, praktisk talt løp jeg inn i armene til en mann på en parkeringsplass.
Da jeg fikk summet meg og så hvem det var, ble jeg varm og kald om hverandre, og jeg følte meg svimmel og trodde at jeg drømte. Det var Joar. Han var like overrasket som meg.
– Ellen, hørte jeg ham si.
Han sa det på akkurat samme måte som den gangen da vi var unge, med den samme kjærligheten og varmen. I samme øyeblikk kjente jeg at tårene presset seg på. Jeg slapp varene jeg hadde i hendene, og uten at jeg forstår hvordan det skjedde, var jeg i armene hans.
Les også (+): Alle andre så at hun var sykelig sjalu. Men jeg trodde jeg kunne forandre henne
Vekket gamle følelser
Den brannen jeg hadde opplevd i kroppen som ung, kom tilbake der og da. Han klemte meg, jeg klemte ham, og vi kysset hverandre på kinnene og i pannen som to personer som praktisk talt ikke hadde kontroll. Da vi fikk roet oss, hørte jeg ham si:
– Jeg har aldri sluttet å tenke på deg.
Vi tok oss sammen. Jeg sa at jeg var gift og hadde tre barn, og han sa at han også var gift og var far til to. Da vi gikk hver til vårt, visste vi begge at det måtte bli med det ene møtet.
Men jeg var skjelven til langt på kveld den dagen, og jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn det som hadde skjedd mellom oss.
Jeg drømte om ham om natten, og ansiktet hans trengte seg på som bilder i hjernen min. Jeg fikk ikke fred. Stig lurte på om jeg var syk siden jeg var så rar, og jeg sa ingen ting.
Så, bare ti dager etter det skjellsettende møtet, sto Joar utenfor arbeidsplassen min da jeg var ferdig på arbeid.
– Ellen, vi må snakke sammen. Jeg kan ikke leve som dette lenger, sa han.
Kort fortalt hadde han det akkurat som meg. Vi visste at vi elsket hverandre fortsatt.
– Hva gjør vi? Skal vi begge leve videre på en løgn? var spørsmål vi stilte.
Vi hadde begge stor respekt for våre livsledsagere og ønsket egentlig ikke å bryte opp familiene våre.
Det finnes bare én ting jeg har god samvittighet for i ettertid, og det er at vi ikke var utro mot dem vi levde sammen med.
Etter å ha hatt mange og lange samtaler om oss og de følelsene vi ikke klarte å kontrollere, ble vi enige om å fortelle alt og bryte opp der vi var. Vi ville satse på hverandre. Begge to følte at vi ikke hadde noe valg.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
To oppløste familier
Jeg glemmer aldri ansiktet til Stig da jeg fortalte ham om Joar og alle følelsene jeg hadde, som jeg ikke klarte å rømme fra. Han var likblek.
– Jeg vil ikke dette, men jeg kan ikke holde deg igjen hvis det er sånn, sa han.
To familier ble oppløst, og barn fikk hverdagen sin kullkastet. Jeg tenkte på dette og hadde veldig dårlig samvittighet, men samtidig hadde jeg de følelsene som var umulig å overse eller tvinge bort. Joar var der sammen med meg.
Han syntes også det var tungt å utsette familien sin for et brudd, men sa at han var styrt av krefter han ikke klarte å kontrollere.
Å bli skilt er aldri lett, og både Joar og jeg måtte leve med andres fordømmelse. Vi ble de to, som ofret barnas og ektefellens lykke for egne, egoistiske følelser. Hadde jeg ikke hatt Joar, ville jeg ikke ha tålt alt nedsnakkingen av oss.
Nå er det mange år siden alt dette skjedde, og ting har for lengst roet seg. De fem barna vi har til sammen, ble verdens beste venner og er det fortsatt. Joar og jeg fikk vårt kjærlighetsbarn også, og etter hvert aksepterte folk rundt oss det valget vi tok.
Jeg vet at jeg aldri kunne ha valgt annerledes. Hadde jeg sagt nei til Joar og vår kjærlighet, ville jeg ha sagt nei til livet. Kraften som ligger i stor kjærlighet, er så voldsom at den ikke kan overses. Den ene, store kjærligheten er uovervinnelig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
Denne saken ble første gang publisert 11/01 2022.
