Moren min forlot oss da jeg var fem år. Nå er hun tilbake og vil ha meg i livet sitt igjen

I dag fikk jeg en tekstmelding fra moren min. Hun lurte på om jeg kommer på middag til helgen. Det er et par dager siden hun sendte invitasjonen til meg, og jeg har ikke fått meg til å svare på den ennå. 

For nok en gang kommer jeg til å takke nei. Jeg ser at hun har et stort behov for å få kontakt med meg igjen, nå som hun har blitt samboer med en mann som har et nært forhold til sine barn. 

Men slik fungerer ikke jeg. Jeg har aldri vært bra nok for henne tidligere, så hvorfor er jeg bra nok for henne nå?

Foreldrene mine ble skilt da jeg var fem år. Faren min har snakket mye om hvorfor moren min plutselig dro fra oss. 

Det handlet om hennes behov for selvrealisering. Hun arvet et hus fra besteforeldrene sine, solgte det og fikk penger nok til å reise ut i verden. 

Hun satte sine egne behov foran morsrollen. For et lite barn var det selvfølgelig vondt og ubegripelig.

Faren min fant seg en ny kone, og jeg fant en mamma i henne. Grethe var ivaretagende og snill mot meg helt fra de møttes, og etter hvert som jeg fikk to søsken, har jeg følt en sterk familietilhørighet til mine nærmeste. 

Men jeg har alltid visst at jeg har en mamma der ute, som tok sporadisk kontakt med meg og som alltid hadde nye prosjekter på gang. 

På mange måter har jeg også beundret moren min i løpet av årene som har gått. I alle fall utad. Jeg skjulte den smerten jeg bar på innvendig, ved å fortelle vennene mine om alt det moren min holdt på med. 

For jeg fikk stadig postkort fra henne hvor hun skrev og skrøt av seg selv. Hun har levd det livet veldig mange drømmer om, men hun har aldri vært en god mamma. 

Hun har aldri vært på et eneste foreldremøte eller stått og sett på meg gå i et 17. mai-tog.

Hun feiret aldri bursdagene mine sammen med meg, selv om hun av og til husket den og sendte meg en pakke i posten.

Jeg har vekslet mellom en slags bitterhet og beundring. Spesielt i tenåringsalderen følte jeg meg veldig sviktet av min egen mor, selv om Grethe var der for meg. 

På den tiden tok jeg alt innover meg og undret meg ofte over om det var meg det var noe galt med, ettersom hun hadde reist fra meg.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

En fremmed dame

Da jeg ble voksen, tok moren min enda sjeldnere kontakt med meg. Hun bodde sammen med en mann i Spania i noen år, men jeg ble aldri invitert ned for å besøke henne. 

Heller ikke da hun flyttet til en liten by i Portugal og bodde i kollektiv, ba hun meg om å komme ned. Kanskje hun tillot seg å være så fraværende fordi hun visste at jeg ble godt ivaretatt av faren min.

I dag er jeg gift og har to små barn. Min mamma er en fraværende mormor, og Grethe er den som fungerer som bestemor for barna mine. Og hun fyller rollen fullt og helt.

For noen måneder siden kom moren min hjem, fordi hun hadde møtt en norsk mann i utlandet og ble forelsket i ham. Hun skrev et langt brev til meg rett før hun flyttet tilbake, og hun fortalte om den siste tiden i livet sitt og oppdaterte meg på hva som hadde skjedd. 

Hun var klar for å etablere seg og satse på en fremtid sammen med denne mannen, og hun syntes det var fantastisk at han bodde kun noen få mil fra meg. For da kunne vi møtes og ta igjen alt det tapte.

Men for meg er moren min en fremmed dame. Jeg har besøkt henne en eneste gang siden hun kom tilbake til Norge, og det var ubehagelig og ukomfortabelt. Jeg kjente en sterk distanse til min egen mor. 

Hun på sin side lot som om alt var normalt. Hun skrøt av meg til sin nye mann, og hun fortalte om hans barn og hvor tett kontakt han hadde med dem. Og nå vil hun ha meg på besøk titt og ofte, slik at vi kan utvikle et normalt mor og datter-forhold.

Det jeg derimot oppdager hver gang vi har kontakt, er at hun fortsatt har seg selv og sine egne behov i fokus, slik hun alltid har hatt. Hun er i veldig liten grad opptatt av barna mine og familielivet mitt, og hun foretrekker at jeg kommer på besøk alene, fordi hun sier at det er lettere for henne å bli kjent med meg da. 

Jeg bærer med meg avvisningen og den sterke opplevelsen av at jeg aldri tidligere har vært bra nok til å være en sentral del av livet hennes, men at jeg først nå passer inn og at hun derfor forventer at jeg skal være der for henne.

Hun tar det som en selvfølge at jeg skal være takknemlig for at hun nå har slått seg til ro, og hun snakker om at jeg endelig har fått moren min tilbake. 

Hun forstår ikke at hun ikke lenger er en mamma for meg. 

Det er som om hun ikke ser sin egen rolle og mangler selvinnsikt nok til å forstå at hele livet hennes kun har kretset rundt henne og hennes behov.

Les også (+): Plutselig ville mannen min skilles. Hans nye flamme var like gammel som datteren vår

En belastning

Situasjonen er ikke enkel selv om jeg vet hvordan alt henger sammen og hva jeg føler. Jeg har ikke et behov for å være min mors datter, men jeg synes det er vanskelig å avvise henne. 

Dermed blir jeg unnvikende og trekker meg bort i stedet. Jeg har snakket mye med faren min og Grethe om dette, men de konkluderer hele tiden med at jeg må finne ut av det selv. 

Jeg føler at jeg har to alternativer. Enten må jeg være helt ærlig og si akkurat hva jeg mener og føler, eller så må jeg svelge noen store kameler, gi henne en sjanse og samtidig akseptere at hun er som hun er.

Jeg foretrekker egentlig å være ærlig og tydelig, men det er også den mest ubehagelige måten å møte henne på. Derfor skal jeg se det litt an og ta ting som de kommer. 

Jeg skal uansett ikke på denne middagen, som er sammen med hennes nye manns barn.

Jeg ser for meg at mamma ønsker at vi skal sitte rundt et stort bord, spise god mat og late som om vi er en del av hennes nye liv. Slik fungerer det ikke for meg.

Det finnes enkelte ting her i livet som er vanskelig å tilgi med et håndtrykk og en klem. Jeg kan ikke skru på en bryter og bli den datteren som passer inn i livet hennes nå. Jeg har pappa og Grethe.

Jeg har min egen familie, og jeg opplever det faktisk som belastende at min biologiske mor har flyttet tilbake og krever noe av meg. 

Jeg vil også ha den friheten hun har hatt i hele sitt liv til å velge eller velge bort. Jeg har ingen følelser for min egen mor som tilsier at hun er et viktig menneske for meg. 

Den store utfordringen blir å formidle dette på en måte som gjør at hun kan forstå hvorfor jeg har det som jeg har det, og at det ikke er så enkelt å inkludere henne livet mitt etter så mange år. 

For noe sier meg at hun har store problemer med å forstå andres tanker og følelser. Hun forstår aller best seg selv og sine egne behov. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller