Jens og jeg var enige om at andres motgang i livet var selvforskyldt. Så smalt det

Når jeg tenker tilbake på tiden før vår verste krise, kan jeg se at vi egentlig hadde alt. 

Et godt ekteskap, god helse, tre herlige barn, et flott hus og hver vår godt betalte jobb. 

Alt hadde ordnet seg for oss, motgang var noe andre opplevde …

Kanskje var vi også litt overlegne. Innimellom snakket vi i hvert fall om hvor dårlig mange andre på vår alder styrte økonomien sin, og hvordan de rotet til privatlivet sitt.

Jens var investeringsrådgiver i en bank, og jeg pendlet til en konsulentjobb i hovedstaden. Vår eldste datter hadde flyttet hjemmefra, sønnen vår klarte seg godt på videregående, og den yngste, etternøleren Mathias, gikk i fjerde klasse på den lokale grunnskolen. 

Telefon fra skolen

Han kunne sykle til skolen selv nå, og de dagene i uken hvor jeg kom sent hjem eller overnattet i hovedstaden, kom Jens tidlig hjem fra banken.

Jeg var nettopp på vei til jobb med toget en morgen da jeg ble oppringt fra skolen. Det var Mathias’ kontaktlærer som fortalte at Mathias hadde besvimt i et friminutt. Han hadde det bra igjen, men vi burde nok hente ham og holde øye med ham, sa hun.

Jeg ringte straks til Jens, som hentet Mathias. Likevel føltes det som en veldig lang arbeidsdag, der jeg hadde vanskelig for å konsentrere meg. For selv om Jens forsikret meg om at Mathias hadde det fint, var jeg syk av bekymring. 

For hva var det som hadde skjedd? Hvorfor hadde han besvimt?

Jeg tok fri neste dag, så jeg kunne få Mathias til lege. Og deretter gikk den neste måneden med besøk hos spesialister og undersøkelser på sykehuset.

Syk av bekymring

For Mathias hadde det ikke bra. Han var trøtt og blek og orket bare å ligge i sengen sin eller sitte foran datamaskinen.

Jeg var syk av bekymring, og våre vonde antakelser ble bekreftet: Mathias hadde arvet en sjelden stoffskiftesykdom. Det betydde at han måtte ta medisiner resten av livet, ellers var det kritisk. Og det kunne godt ta rundt et år å finne fram til de riktige dosene og den helt rette medisinen.

Jeg skjønte godt at det ikke var noen god idé at jeg var borte fra hjemmet flere dager i uken i den situasjonen. Mathias ville være maktesløs og trøtt og ha behov for å bli fulgt til lege mange ganger i tiden framover. 

Så jeg søkte om permisjon. Og da jeg ikke kunne få det, og det heller ikke var mulig for meg å jobbe mer hjemmefra, trakk jeg pusten dypt og sa opp.

Uten sikkerhetsnett

Vi kunne klare oss fint hvis jeg fikk noen løse frilansoppdrag, men det viste seg å bli vanskeligere enn jeg hadde trodd. Både fordi kundene ikke akkurat vokste på trær, og fordi jeg stadig ble forstyrret når jeg satt hjemme. 

For Mathias trengte meg, fordi han hadde det så dårlig. Men vi ble enige om takle det med hevet hode. Da fikk vi heller spare på ferier og all annen luksus. Det skulle nok gå.

Det gikk også, helt til Jens en dag kom altfor tidlig hjem fra jobb og fortalte at han var blitt sagt opp. Det var rett og slett ikke arbeid nok til ham i banken lenger.

Det verste var at vi nå satt uten fast inntekt og et sikkerhetsnett. Det var ikke noe annet å gjøre enn at vi begge måtte søke nye jobber med nebb og klør. 

Føltes som en kniv i hjertet

Jeg lå søvnløs mange netter av bekymring. Hva skulle vi gjøre? Hvis vi ikke snart fikk rettet opp økonomien, ville vi gå personlig konkurs. 

Samtidig ble Mathias mer og mer lei av å gå på skolen. Mange dager ville han ikke dra, selv om han ikke virket særlig trøtt eller syk. 

Jeg ble mer og mer bekymret for ham, og da jeg snakket med kontaktlæreren hans, ble min verste frykt bekreftet: Han trakk seg fra fellesskapet, sa hun. Faktisk mente hun at Mathias ble mobbet og holdt utenfor. 

Det føltes som en kniv i mitt morshjerte å få vite det. Men samtidig var det også en lettelse å vite årsaken til at Mathias ikke ville gå på skolen.

Klarte ikke holde fasaden

Det ble vanskeligere og vanskeligere å holde humøret oppe, og en kveld da vi hadde Jens’ foreldre til middag, klarte vi ikke å holde den pene fasaden lenger.

Jeg begynte å gråte, og vi innrømmet at det hele gikk så dårlig at vi nok måtte selge huset.

Vi hadde nettopp avtalt et møte med en eiendomsmegler som skulle komme og se på huset vårt, da Jens plutselig fikk tilbud om en ny jobb. Banken som hadde vært konkurrenten til den gamle banken hans ville ansette ham. 

De visste hva han kunne, og at de hadde bruk for det. Jens var lykkelig, det samme var jeg. Vi kunne bli boende, og vi kunne klare oss økonomisk. 

Samtidig så det ut til at Mathias’ medisin begynte å virke. Han fikk mer energi og farge i kinnene igjen. Og da han en dag hadde en kamerat med seg hjem, visste jeg at lykken hadde snudd. Sønnen min hadde igjen overskudd til å leke og være en morsom kamerat.

Når det virkelig gjelder

Det ga meg overskudd til å være mer oppsøkende overfor kundene mine, og snart hadde jeg den første avtalen i boks. Det var ingen gullgruve, men det var en ny start.

Når jeg ser tilbake på det året i vårt liv, tenker jeg at det var vårt livs verste krise. Men også at det lærte oss noe svært viktig, nemlig ikke å ta medgang og overskudd for gitt. 

Vi hadde tilsynelatende alt, men i løpet av få måneder hadde alt rast sammen, og vi var helt i kjelleren. 

Likevel klarte vi oss. Og vi holdt sammen! Den opplevelsen har på en eller annen måte gjort oss sterkere, og det er godt å vite at ingen av oss bare stikker av og vil skilles når det virkelig gjelder. Vi hjalp hverandre gjennom. 

Det gir en trygghet å vite at selv om man ikke kan kontrollere alt her i livet, kan man holde sammen med sine nærmeste og hjelpe hverandre med å overkomme problemene.

Jeg har også lært å være takknemlig, og ikke minst har jeg innsett at det ikke alltid er folks egen skyld når de opplever motgang.

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.