Leserne forteller
– Mine voksne barn sier at barnebarna mine skammer seg over meg
Det var et sjokk for Turid da ektemannen døde brått. Etter flere år alene tok livet hennes plutselig en u-sving, men hun var ikke forberedt på reaksjonen til barna sine.
Turid har invitert meg hjem til leiligheten hun har ute på bygda i en av Østfolds mange landbrukskommuner.
Hun har tenkt over saken lenge, og nå ønsker hun å fortelle sin historie.
– Jeg bor på et lite sted, og skravla går. I den siste tiden har jeg fått sinte telefoner fra barna mine flere ganger i uken, fordi jeg har vist meg hånd i hånd med kjæresten min, som er like gammel som meg. Du skjemmer oss ut, og du gjør det vanskelig for barna. Gå tur slik vanlige, gamle folk går, ikke lek en yr tenåring, sier de. Holdningene deres provoserer meg, og jeg innså i går at det er på tide at en som meg forteller sin historie, sier hun etter å ha plassert meg i en sofa og bydd på kaffe.
Hun er en flott 70-åring. Ikke veldig pyntet og sminket, men slank, sporty og liketil. Og hele tiden mens hun prater har hun dette glade smilet om munnen. Det er umulig å unngå å legge merke til at hun har fine ting som skjer i livet sitt.
Som ung giftet hun seg med prestens sønn. Det var stas, syntes foreldrene, for alt var så ordentlig, og alle hadde bare gode ting å si.
Hun fikk tre barn sammen med Arild, og de hadde en OK hverdag. Hun var hjemmeværende i flere år, men gikk ut i jobb som hjelpepleier da den yngste begynte på skolen.
– Vi vanket i et kristent miljø og hadde det fint. Jeg trivdes i livet mitt og elsket å være mamma. Når jeg tenker tilbake nå, tør jeg likevel si at jeg ikke hadde de store følelsene for mannen min. Han var en ganske mutt person, som ikke lo lett. Han manglet humor, forteller hun.
Men de holdt sammen. En sønn og to døtre ble konfirmert, tok utdannelse og ble til noe, som var målet for dem som foreldre.
Det gode var at de alle tre fant sine ektefeller og ble boende i bygda. De var stedfaste, hvilket betydde at Turid fikk se og oppleve at barnebarn kom til verden og vokste opp.
– Arild var traust og pålitelig. Det var aldri noe tull med ham. Kanskje kjedet han meg litt, men det sa jeg aldri. Det var jeg som fant på ting i vårt samliv, og som lo høyt og mye av tullete ting. Han hysjet på meg. Jeg tror jeg lengtet etter mer liv og røre. Innimellom tenkte jeg på min ungdoms store kjærlighet. Han var så vittig og hadde fantastisk humor. Han kunne gjøre rare ting helt plutselig, og jeg følte meg så fri sammen med ham, minnes hun.
Turids barnebarn skulle konfirmeres, og hun broderte bunader til dem og var den perfekte bestemoren på alle måter. Så fikk Arild kreft. Uhelbredelig kreft. Han døde etter kort tids sykdom.
– Jeg var 60 år og ble alene, og det var et sjokk. Alle syntes så synd på meg, for hvordan skulle jeg klare meg alene? Barna mine uttrykte bekymring fordi faren deres hadde vært så flink til å reparere og vedlikeholde. Det var de som fikk meg til å innse at jeg helst skulle ha bodd i en leilighet, så på et vis var det de som skjøv meg inn i dette nye som de nå er så motstander av, oppsummerer hun.
Les også (+): Aldri hadde jeg følt meg så pen. Ved alteret ventet et realitetssjokk
Flyttet inn i naboleiligheten
Hun reiser seg og forsvinner ut av stuen og inn på soverommet.
– Jeg har dette bildet på nattbordet. Det er av Olav og meg. Er han ikke kjekk? Turid blåser litt støv av glasset og rekker meg fotografiet av to særdeles fornøyde mennesker – en mann og en kvinne. Det er som om de har stjerner i blikket begge to.
– Men før vi møttes, var jeg alene i mange år. Jeg gikk rundt og følte meg ganske ensom, og visste ikke helt hva jeg skulle bruke tiden til. Barnebarna hadde sine venner og hadde en travel hverdag. De hadde ikke tid til å ta vare på en enslig bestemor. Barna mine nøt sin nyervervede frihet og stakk bare innom sporadisk, og aldri for lenge av gangen. Skal jeg rusle rundt alene resten av min tid? spurte jeg meg selv. I min krets finner du ikke en ny partner i så høy alder som jeg var, så svaret var ganske deprimerende, erkjenner hun.
Det var da det flyttet inn en ny mann i naboleiligheten at livet tok en U-sving. Inn i leilighetskomplekset kom en mann på hennes egen alder, som var blitt enkemann. Hun så at travle døtre hjalp ham med å komme på plass.
– Jeg likte ham med én gang jeg hilste på ham. Så du er også tvangsflyttet ut av eget hjem? spurte han og ga meg et fantastisk smil. Jeg måtte le. Ja, egentlig var det vel slik det foregikk, svarte jeg. Fra det øyeblikket var jeg forelsket, og det ble bare verre og verre for hver gang vi snakket sammen. Han var så levende og morsom, sier Turid.
Ja, hun er den samme som den gangen hun var ung og hadde sommerfugler i magen. Og ja, hun er helt lik inni. Det er det budskapet hun ønsker å formidle og spre.
– Etter bare to uker forsto Olav og jeg at vi hadde masse til felles og var ment for hverandre. Han nølte ikke, men ba meg om å overnatte hos seg. Dagen etter foreslo han at vi laget en dør mellom de to leilighetene, slik at vi kunne gå inn og ut hos hverandre hele tiden. Jeg lo så godt av det forslaget. Er det ikke nydelig? sier hun og ler.
Les også (+): Jeg hørte kjæresten snakke med moren sin og trodde nesten ikke mine egne ører
Fant kjærligheten på nytt
Hun ville ikke skjule sin nye lykke, og derfor informerte hun barna om det som hadde skjedd. Jeg har fått en venn, sa hun, forsiktig til å begynne med. En venn, hva legger du i det? sa den ene datteren. Turid måtte innrømme at hun var betatt. Betatt? I din alder? Gi deg! fikk hun beskjed om.
– Jeg fikk jo et lite sjokk. Hvordan kunne hun si sånt?
Olavs barn frydet seg på deres vegne og syntes det var hyggelig at de ga hverandre en klem eller holdt hverandre i hendene. Med hennes barn var det annerledes.
– Jeg ble skjelt ut fordi Olav og jeg hadde gått i sentrum sammen, hånd i hånd. «Folk ler bak ryggen din. Dette er latterlig!» sa mine voksne barn. De sier fremdeles at mine barnebarn skammer seg over bestemoren sin, og at de er sikker på at jeg har en begynnende demens, fordi jeg har mistet dømmekraften og impulskontrollen. Men jeg er ikke syk, bare lykkelig. Kan de ikke unne meg det, da? spør Turid.
Hun minner om at alder bare er et tall. Bak rynker og en aldrende kropp er det et hjerte og et sinn som er som da du var ung, bare med mer livserfaring på toppen.
– Følelser endrer seg ikke. Forelskelse kjennes likedan, og det samme gjelder lykke og begjær. Det siste kan jeg ikke si til mine barn. Da går de fra konseptene, sier hun og ler.
Da vi hører skritt fra entreen, spretter hun opp, og hele ansiktet lyser opp i et lykkelig smil.
– Olav, vi er her, roper hun.
Da han kommer inn, går hun imot ham, og to armer tar imot henne, vid åpne. Hei, snuppa, sier han.
Det slår meg at jeg er vitne til en nydelig kjærlighetshistorie. Det er Turids håp at den kan oppmuntre andre eldre til å åpne opp for ny kjærlighet. Det er aldri for sent.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 08/07 2022, og sist oppdatert 17/08 2022.
