Mens min søster lå på det siste, skjedde det noe mellom hennes mann og meg

Jeg har alltid kjent Lars. Han ble kjæresten til min storesøster Heidi da jeg var 16 år, så derfor føler jeg at jeg alltid har kjent ham. Som svoger og svigerinne hadde vi et godt og spøkefullt forhold, og vi møttes jevnlig, for min kontakt med Heidi ble tettere etter at vi begge ble etablert og fikk barn. 

Jeg giftet meg med Eivind. Vi fikk to barn, bygde hus og var gift i 15 år. Da ville ikke Eivind mer, og vi ble skilt. Som alenemor ble det til at jeg var mye sammen med Heidi og Lars.

Jeg møtte stadig noen nye menn, men det ble aldri noe seriøst ut av det. 

Lars har alltid vært en mann som er glad, impulsiv og hyggelig. Han og jeg fant tidlig ut at vi begge likte blues, og siden Heidi ikke orket den slags musikk, gikk Lars og jeg ofte på konserter sammen. 

Det var helt uskyldig. Vi koste oss sammen og gikk hver til vårt etterpå. Men jeg likte ham godt. Han var faktisk en slik mann jeg ønsket meg selv, og jeg følte at vi hadde en god kjemi, både når det gjaldt å tøyse og å prate om dypere temaer. Lars var smart, omgjengelig og flink til å reflektere.

Jeg hadde vært alene i åtte år etter skilsmissen da vi fikk vite at Heidi hadde fått kreft. Prognosene så ikke gode ut, men legene bestemte seg for å gi det et forsøk. 

Lars gikk rett i kjelleren og slet virkelig med hele situasjonen. Jeg var mye hos dem på den tiden, for å støtte, hjelpe til og være der.

Trengte noen å lene seg på

Heidi gjennomgikk cellegift og var ved godt mot, selv om hun hadde rast ned i vekt, slet med kvalme og mistet alt håret. 

– Jeg kjemper mitt livs kamp, sa hun ofte, og hun ba meg også om å passe på Lars og ungene hvis hun døde fra oss.

I løpet av denne tiden søkte Lars seg til meg. Han ringte meg, han ville at vi skulle gå en kveldstur sammen og han hadde stort behov for å prate. Han trengte en å lene seg til i den vonde og vanskelige situasjonen. Det var ikke unaturlig at han og jeg tilbrakte tid sammen.

Det var også på én av disse turene ut at det skjedde noe mellom Lars og meg. Han var sentimental, og vi satt og delte en flaske vin mens vi hørte på et lokalt band spille på et utested. 

Plutselig spurte han meg om vi kunne gå hjem til meg en tur, bare for å prate. Han hadde fått nok av den høye lyden, og utestedet føltes klaustrofobisk på grunn av alle menneskene.

Vi gikk hjemover til meg. Det var utallige stjerner på himmelen den natten, og rett som det var stoppet vi opp og kikket på dem. Da vi kom hjem til meg, satte vi oss ned og pratet om det Lars hadde følt på utestedet og hvorfor han hadde behov for å gå derfra.

– Det var mest fordi jeg hadde lyst til å være alene med deg, sa han.

Han sa at han følte seg knyttet til meg og at han hadde noen følelser for meg som han ikke helt klarte å definere. 

Jeg gikk øyeblikkelig i forsvar, og mente det var fordi han var sårbar; at han hadde et behov for å flykte fra en vanskelig livssituasjon.

Lars nektet på det, og sa at han alltid hadde likt meg veldig godt og følt seg trygg sammen med meg. Jeg husker ikke hvordan det skjedde, men plutselig var vi i armene på hverandre. Og det føltes ikke feil. 

Ingen av oss gjorde antydning til å stoppe opp, men etter noen timer satte vi oss ned og pratet om det. Han måtte hjemover, og jeg kjente at den dårlige samvittigheten kom snikende over meg. 

Jeg ba ham om aldri å nevne dette for Heidi, under noen omstendigheter.

Etter den natten fortsatte vi å møtes mye oftere. Det var så mye lidenskap mellom oss, og jeg klarte ikke å la være. Jeg vekslet mellom å tenke på stakkars Heidi og min egen rett til å kjenne på denne beruselsen.

Det var ingen lett situasjon, men jeg klarte heller ikke å avslutte forholdet vårt. Lars på sin side mente bestemt at dette handlet om en forelskelse som hadde ligget latent hos ham gjennom mange år …

Les også: (+) Syv år senere kom han tilbake og ville ha meg

De reagerte med avsky

Vi visste at Heidi skulle dø, men det var likevel tøft og vanskelig den dagen hun sovnet stille inn. Vi gråt og sørget alle sammen, men aller verst var det for barna deres. 

De nærmet seg slutten av tenårene og hadde hatt et inderlig håp om at moren deres skulle overleve. De hadde ikke noe forhold til dette med døden, så til tross for at Heidi hadde hatt et langt sykeleie, gikk det voldsomt inn på dem. 

Lars og jeg holdt en lav profil mens vi fortsatte å møtes etter Heidis bortgang. Men etter åtte måneder mente Lars at tiden var inne. Han ønsket å vise verden vår kjærlighet. Han ville at vi skulle bli samboere.

– Vi må vise alle at vi lever videre, og det har også barna godt av å se, sa han da jeg mente at det var altfor tidlig.

Ett år etter at Heidi ble begravet fortalte han det til ungene. 

De reagerte med avsky og vemmelse. De syntes det var ekkelt at deres egen far og tante hadde et forhold. De tok også avstand til meg, og var tydelige på at de var skuffet over at jeg kunne ha noe å gjøre med faren deres på den måten. 

De mistenkte oss også for å ha hatt et forhold bak ryggen til moren deres, og disse spekulasjonene, som vi aldri bekreftet, gjorde også sitt til å forsterke alle de negative følelsene hos dem.

– Vi er voksne, vi har rett til å gjøre som vi vil og vi har ikke skadet noen.

Det er slik Lars ser på hele situasjonen. Han klarte å avfinne seg med at barna hans tok avstand fra ham i noen år, fordi han var sikker på at de ville komme tilbake. 

Nå har tiden hjulpet oss, og alle rundt oss har omsider godtatt den kjærligheten som er mellom Lars og meg. Vi har samlet oss som familie igjen, og vi har fått pratet ut. Det er en lettelse for oss alle. 

Til helgen kommer alle barna våre på middag, og jeg gleder meg til at vi skal være samlet. Å ha hele familien med barn og barnebarn på besøk, er ikke noe jeg og mannen min Lars tar som en selvfølge. 

Det har vært en lang vei å gå for oss til der vi er i dag. Det handler om sorg, sinne og mangel på aksept og støtte, spesielt når det gjelder de tre barna til Lars. 

For Lars og jeg hører sammen, selv om han i utgangspunktet var svogeren min. Vi har Heidi og alle minnene fra tiden hun levde, med oss, og jeg tror fullt og fast på at også Heidi ville ha godtatt det som har skjedd.

Derfor har jeg ikke lenger dårlig samvittighet for at det ble som det ble. Så nå som alt har falt til ro for oss alle, kan jeg bare nyte den flotte mannen jeg er så heldig å dele livet mitt med.