Min mor er elskerinnen til en gift mann med tre barn. Nå har jeg stilt henne et ultimatum

Noen barn får ikke de foreldrene de fortjener eller drømmer om. Jeg mener at jeg har vært maksimalt uheldig med mine. Faren min er en døgenikt, som har barn med fire forskjellige kvinner, og mamma har hatt som vane å være elskerinne til gifte menn. Den siste har hun holdt fast på i mange år. 

Mens hun nyter det, lider jeg under det. I mine øyne er hun umoralsk.

Mine foreldre holdt sammen bare noen måneder etter at jeg var født. Da jeg ble gammel nok til å spørre om hvorfor, sa moren min at pappa aldri var blitt voksen nok til å ta ansvar for noen. På det tidspunktet da jeg ble født, hadde han to barn fra før med to forskjellige kvinner, og han tok ikke vare på noen av dem. Da han gikk fra mamma, stupte han rett inn i et nytt forhold og hadde bare sporadisk kontakt med meg.

Mamma på sin side fikk ingen ny samboer. Men jeg husker mange menn som har vært innom hos oss, og som har vært oppmerksomme og snille mot meg. I dag vet jeg at samtlige har vært gift.

Det kan virke som om min mor har følt en helt spesiell dragning mot menn som har sin egen familie. Jeg var ni år da mamma ble kjæreste med Nils. Han var så morsom og grei at jeg drømte om å få ham til pappa. Jeg husker at jeg reagerte med undring da han fortalte at han hadde to barn hjemme i huset i sitt. Jeg fikk jo aldri møte dem, selv om han var hos oss på besøk flere ganger hver uke.

Da jeg spurte mamma om jeg kunne få møte dem, sa hun unnvikende at det dessverre ikke lot seg gjøre. «Du må ikke snakke om Nils med andre», sa hun strengt og sa at forholdet hun hadde til ham, var hemmelig. Det syntes jeg var spennende. Jeg var stolt over å ha en så stor hemmelighet sammen med mamma og Nils.

Nils var i livet vårt i mange år. Jeg ble vant til at han kom og gikk. Mamma ordnet barnevakt, Nils kom og hentet henne, og de ble borte i timevis. Alltid omfavnet de hverandre lidenskapelig. Han overøste både mamma og meg med gaver og blomster. 

På julaften kom han med en sekk full av overraskelser. Han satt sammen med oss i en time, for så å haste av gårde. Når han dro, kom tanten min og hennes familie. Mamma sørget for at de aldri møtte hverandre i døren.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Oppdaget utroskapen

I fire år varte forholdet mellom gifte Nils og mamma. Jeg var 13 år da jeg ble vitne til dramatikken utroskap fører til. En fremmed dame kom en kveld og ringte på døren. Da mamma åpnet, forsto jeg intuitivt at kvinnen kom fordi hun var sint.

«Jeg ber deg holde deg langt unna mannen min. Vi har bestemt oss for å få ekteskapet til å fungere, og jeg ber deg om å respektere det», sa hun. Hun kalte mamma hore og en rekke andre stygge ting. Mamma sa nesten ingen ting, men slo igjen døren. Etterpå var hun hvit i ansiktet.

Jeg var mer enn gammel nok til å forstå at kvinnen var Nils’ kone. Det rare var at jeg først da forsto at han ikke bare hadde barn hjemme, men en kone også. At mamma var elskerinnen, gikk brått opp for meg. Jeg følte meg ført bak lyset og ble sint.

Jeg var tenåring og fikk virkeligheten i hodet med et smell. Det gikk opp for meg at min mor hadde et uakseptabelt kjærlighetsliv. I alle år var jeg blitt fortalt at det var faren min det var noe galt med.

Da jeg forsto at mamma gikk bak andres rygg, førte det meg i sterk opposisjon. Jeg ble en trassig og obsternasig ungdom som kritiserte henne for alt. Forholdet mellom oss gikk på stumpene. Jeg hadde ingen respekt for moren min.

At voksne rundt oss lenge hadde sett med frustrasjon og irritasjon på de valgene min mor gjorde når det gjaldt menn, gikk også opp for meg. 

Jeg overhørte telefonsamtaler og fikk med meg at hun måtte forsvare seg. Alltid gikk en setning igjen: «Det er han som er gift, og ikke jeg. Jeg har ikke noen å ha dårlig samvittighet overfor», sa hun.

I et par år etter Nils hadde hun noen kortvarige forhold. En dag kom Johan, som er fem år yngre enn henne. Han hadde en giftering på høyre hånd, og jeg visste med én gang at han hadde kone og barn. Da mamma ba meg om å komme og hilse på ham, ble jeg lei meg. «Ikke nå igjen, vær så snill», tenkte jeg, og jeg hilste motvillig.

Jeg er 21 år nå, og det er seks år siden jeg hilste på Johan første gang. Fremdeles møtes mamma og han. Moren min sier at hun aldri har vært så glad i en mann som i Johan, og at hun heller vil ha smuler enn ingenting. At han er gift, er en kjensgjerning hun har akseptert.

Helt siden mamma viklet seg inn i forholdet har jeg kjempet imot og forsøkt å få henne til å ta til fornuft. Hun har gitt blaffen i mine følelser og turer frem.

Johan har en jobb som fører ham rundt i Norge og utlandet, og ofte tar han mamma med seg. Når de er tilbake på Gardermoen, reiser han hjem til familien sin. Han har sagt til mamma at han aldri kommer til å skille seg. Han vil ha i pose og sekk, og hun synes at det er greit.

Les også (+): Plutselig ville mannen min skilles. Hans nye flamme var like gammel som datteren vår

Folk holder avstand

Både naboer og familien vår snakker om og tar avstand fra mamma fordi hun lar menn få muligheten til å bedra konene sine. Jeg får medlidende blikk fordi jeg har vokst opp med en mamma som aldri har gitt meg et ordentlig familieliv. For ett år siden bestemte jeg meg for å markere ståstedet mitt. Jeg flyttet hjemmefra og kuttet kontakten med henne.

«Du får velge mellom Johan og meg», sa jeg, sikker på at hun umiddelbart ville avslutte romansen med en mann som er far til tre barn og har en omsorgsfull kone. Det har vist seg at jeg er lite verd. Mamma møter fremdeles Johan og reiser på turer sammen med ham. Hun sier at jeg ikke får bestemme over hennes kjærlighetsliv.

Jeg føler at jeg hater henne fordi hun har brakt så mye skam over oss.

Gjennom venner har jeg fått vite at Johans kone er en snill og søt dame, og hun jobber hardt og følger opp barna alene store deler av tiden fordi han er så mye borte i jobb. 

Jeg føler med henne og har hatt øyeblikk der jeg har hatt lyst til å fortelle henne den brutale sannheten om den utro ektemannen. Jeg synes at hun fortjener bedre. At min mor stjeler stunder hun skulle ha hatt med mannen sin, synes jeg er forferdelig.

Mor er 45 år og kommer sannsynligvis aldri til å endre seg. Moralbegrepet finnes ikke i hennes hode. Det er trist at hun ikke respekterer min innstendige bønn om å satse på et anstendig kjærlighetsliv. Hun tenker tydeligvis bare på seg selv og velger en gift mann fremfor meg, hennes egen datter. Tar hun ikke til fornuft, er jeg innstilt på å holde meg langt borte fra henne.

Min lykke er at jeg har en kjæreste som elsker meg og som ønsker å satse på en fremtid med meg. Han kjenner historien min og har lovet at han aldri skal gå bak min rygg.

Er det noe jeg vet med sikkerhet, er det at jeg aldri skal være utro eller bidra til at en mann kan være det. Kvinner som bevisst kaster sine øyne på familiemenn, har jeg ingen ting til overs for.