Mannen min sa jeg var egoistisk da jeg fortalte om arven

Jeg ble veldig overrasket da jeg fikk et brev fra en helt ukjent advokat for noen måneder tilbake. Jeg ble innkalt til et arveoppgjør! Jeg ringte søsteren min Anne, og hun hadde fått det samme brevet og skjønte like lite som meg. 

Det viste seg at vi hadde hatt en onkel på morssiden ingen av oss hadde hørt om. Nå var han død. Anne ringte til en gammel tante på farssiden, for å høre om hun ante noe, og det var slik vi fikk vite at denne onkelen hadde kuttet ut kontakten med resten av familien. Mer visste hun ikke. Og vi hadde ingen slektninger igjen på morssiden.

Å få en uventet arv var som å vinne i lotto. Vi ante ikke hvor mye det handlet om før etter noen uker. Fordelt på alle arvingene, ble det en utbetaling på nærmere to hundre tusen kroner på hver. 

Det var da mannen min Otto fikk blod på tann. Han mente bestemt at vi burde kjøpe oss ny bil, og var ikke sen om å dra for å prøvekjøre ulike biler han kunne tenke seg.

Jeg sa ikke noe til Otto, men satte meg ned for å tenke. Jeg tenkte ni år tilbake i tid, da mine egne foreldre døde med et års mellomrom. 

Den gangen hadde jeg brukt arven fra dem til nedbetaling av gjeld, oppussing av huset og til å bygge ny garasje. 

De var minstepensjonister og hadde ikke all verden, men det ble likevel noe igjen da vi solgte leiligheten deres, og de pengene kom godt med for vår del.

Jeg husket på hvor sur Otto hadde blitt da jeg tok en verditakst før og etter at vi oppgraderte hjemmet vårt, og at jeg krevde særeie på arven min. Han følte seg forbigått og trodde nærmest at jeg hadde en plan om å gå ifra ham. 

Vi måtte gå noen runder med dette, og jeg sa at han kunne gjøre akkurat det samme den dagen hans foreldre gikk bort. Jeg sa også at jeg ikke gjorde annet enn å sikre meg, i tilfelle han gikk fra meg. 

Ulike historier rundt oss om ekteskap som hadde endt med masse økonomisk trøbbel, hadde satt seg godt fast i minnet mitt, og jeg ønsket ikke å miste arven min ved en eventuell skilsmisse. Nå fablet Otto om disse bilene. Han kom hjem på ettermiddagene for å vise meg brosjyrer, men jeg sa at jeg ikke trodde det kom til å bli en ny bil på oss.

– Hva ellers skal du bruke pengene på? spurte han meg, og la til at ingen fikk glede av disse pengene hvis de bare sto i banken.

Akkurat det var jeg enig i, men det fantes da andre ting enn ny bil, om man skulle bruke penger.

Nå er det min tur!

Jeg gikk rundt og tenkte på hva jeg skulle bruke pengene til, og til slutt bestemte jeg meg for å bruke dem på meg selv. Jeg, som aldri har satt meg selv foran familien min, men som har gitt barn og barnebarn alt jeg kan avse. 

Jeg har hjulpet ungene med nedbetaling av studielån, hjulpet dem i krisesituasjoner og heller gitt min siste krone til dem, enn å kjøpe meg noe nytt. Og jeg har alltid vært forsiktig med penger, slik at hjemmet vårt har fremstått som delikat og ordentlig. 

Mat har også vært en viktig del av hverdagen vår, og det har jeg også brukt mye penger på.

I motsetning til flere av mine venninner, har jeg aldri brukt så mye på klær, sko og personlig luksus. Derfor bestemte jeg meg for å bruke disse pengene til å oppfylle drømmer og ivareta meg selv. 

Jeg satte meg ned og skrev en liste over ting jeg innerst inne gikk og drømte om, uten at jeg noen gang hadde tenkt tanken på at jeg skulle realisere det.

Helt fra jeg var ung har jeg malt bilder i perioder, så jeg kunne tenke meg å gå på malekurs og få ny inspirasjon. Å ta med Otto til ulike storbyer jeg alltid har hørt om og hatt lyst til å besøke, Berlin, Praha og Krakow. 

Ville han ikke bli med, kunne jeg invitere en venninne med isteden. Jeg kunne også tenke meg å gå i terapi, for å få forløst noe fra barndommen, som jeg visste lå i meg.

Slik satt jeg og skrev ned på arket, alt som dukket opp av ønsker og lyster. Mitt overordnede mål var uansett å forsterke noe i meg selv og mitt eget uttrykk, ikke bare gjennom klær og smykker, men også gjennom terapien.

Les også (+): Mannen jeg elsket og hadde barn med, var en bedrager og løgner

Føler meg rik

Otto trodde at jeg spøkte da jeg fortalte ham at han kunne glemme dette med ny bil. Han reagerte med å kalle meg egoistisk og selvfokusert da jeg viste ham listen min. Men jeg avfeide ham og minnet ham på at han hadde to gamle foreldre selv, og at han kan kjøpe seg akkurat hva han vil den dagen arven fra dem kommer. 

Nå er pengene kommet inn på kontoen min, og jeg kjenner meg faktisk rik. Ikke egentlig så på penger, men på muligheten til å sette meg selv i fokus og til å sette planene mine ut i livet. 

Jeg har allerede bestilt min første time hos psykolog og jeg gleder meg til å gå igjennom barndommen min og livet mitt uten at noen skal få vite hva som blir sagt bak de lukkede dørene. Jeg kjenner at det skal bli godt med et dypdykk i mitt indre og få snakket om ting fra fortiden min som jeg bevisst har holdt på avstand.

Jeg har også kjøpt to flotte malerier som jeg vil ha på veggen. Og turen til Berlin, sammen med en noe motvillig Otto, er også bestilt. Jo, jeg tror at jeg har gjort et viktig livsvalg ved å sette meg ned og granske mine egne drømmer og ønsker, for så å få dem oppfylt. 

Søsteren min Anne har gjort det Otto drømte om og ønsket at jeg skulle gjøre. Hun har brukt alle pengene på en ny bil og dermed gledet sin mann også. 

Nå som hun vet hvordan jeg er i gang med å disponere mine penger, kjenner hun at hun angrer. Hun burde også ha realisert noe i seg selv, sa hun her forleden.

Disse pengene har fått meg til å se tydeligere at jeg er meg, selv om jeg er gift og har et ansvar i forhold til ekteskapet mitt. Jeg kan ikke se at jeg er nødt til å dele alt med Otto. Jeg må få lov til å ta egne valg og beslutninger i forhold til noe som er bare mitt. Ellers vil jeg miste min egen integritet fullstendig.

Penger som kommer lett til mennesker, sies å forsvinne like lett. Men underveis vet jeg at jeg vil få mye tilbake for dem, i og med at jeg investerer i meg selv. Jeg har mye å glede meg over fremover.

Jeg gleder meg til å begynne på malekurset, og jeg gleder meg ekstra mye til terapien. Og jeg tenker med takknemlighet på at jeg plutselig fikk denne muligheten.

Samtidig undrer vi oss stadig over historien bak denne barnløse og ukjente onkelen vår som brøt all kontakt med familien sin. 

Ingen av de vi har spurt, vet noe som helst utover det. Men jeg sender ham uansett en takknemlig tanke, for alt det han nå har gitt meg muligheten til.