Mamma, jeg vet at drømmen din er å bli bestemor. Det skjer ikke

Kjære mamma

Dette brevet er til deg. Det er jeg, Jenny, som skriver. Den eneste datteren din, hun som du ønsker skal gifte seg og få barn, slik at du endelig blir bestemor. 

Det skjer ikke, mamma. Det kommer aldri til å skje. 

Jeg har aldri følt at hjertet svulmer ved synet av en baby. Helt ærlig, så har jeg bestandig tenkt at det å ha ansvaret for et barn ikke passer meg og min personlighet. Jeg vil være fri, kjære deg. Jeg vil være fri fra det store ansvaret det medfører å bli mamma.

Jeg har utallige ganger forsøkt å fortelle deg at jeg aldri har båret på drømmen om å bli mor.

Jeg ønsker å reise bort når jeg vil. Er jeg slem som sier det? Iblant føler jeg at du ser det slik. «Det er egoistisk av deg», har du sagt. Egoistisk? 

Se på den verdenen vi lever i. Millioner av barn har det vondt. Mange vokser opp uten en mor og en far. Overalt er det kriger og ondskap. Skal jeg bringe et barn til en slik verden? Jeg vet at du tenker at jeg er tøff og hard, men sannheten er at jeg er mye skjørere enn du tror.

Jeg blir livredd bare ved tanken på å få et lite barn i armene. Tanken på at barnet skal være prisgitt meg og mine valg er så skremmende at jeg får frysninger bare jeg tenker på det. Jeg har slitt med meg selv i perioder, jeg har følt meg tom og trist. 

Jeg tror ikke at jeg har glede nok å tilby en liten jente eller gutt. «Du kunne ha unt meg å bli mormor», har du sagt i en fornærmet tone. 

Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending

Vet du drømmer om barnebarn

Jeg forstår at du drømmer om å være den snille bestemoren med det myke og gode fanget. Du ser at venninnene dine har fått barnebarn, og de snakker knapt om annet enn hvor fantastisk det er. 

Men mamma, det er ingen menneskerett å bli besteforeldre. Det er heller ikke det eneste saliggjørende i livet å bære frem et barn. 

Jeg kan være en fullverdig kvinne selv om jeg ikke får barn. Du fikk mannen min til å si at han egentlig ønsket å få barn, og at det var mitt valg at vi ennå ikke var blitt foreldre i en alder av 39 år. 

«Det er dårlig gjort av deg, Ruben ønsker å bli far», sa du. 

Men jeg vet at han følte seg presset av deg. Han er heller ikke så sikker på om han egentlig ønsker å bli pappa. Vi har det fint som vi har det. Faktisk sier våre venner, som er småbarnsforeldre, at de ofte misunner oss. Vi har god tid til å pleie kjærligheten og kan tillate oss å være litt egoistiske. 

Et valg

«Men hva når dere blir gamle?» vet jeg at du tenker nå. Du sier: «Dere kommer til å føle dere ensomme. Tenk når en av dere dør og den andre er alene igjen, det blir trist.» 

Ja, mamma, det er ting i livet som blir trist, men slik er det for alle. Vi velger å la være å få barn, og det er kanskje trist for deg, men for meg er dette riktig. Jeg tør ikke, vil ikke, orker ikke å bli mor. 

Slik situasjonen er nå, låner vi barna som Ruben er onkel til, og resten av livet skal vi være glad i dem, slik at de liker å være sammen med oss. 

Nei, vi blir ikke ensomme. Jeg skriver dette brevet for å få en slutt på det evinnelige maset om at den biologiske klokken tikker og går. Jeg vet at det snart er for sent å tenke på det. Det gjør meg ingen ting at det skjer. For jeg drømmer ikke om å bli mor. 

Jeg er lei meg på dine vegne, men tenker at du må lære deg å leve med det. Sørg for å ha andre ting å glede deg over. Respekter mitt valg. Jeg er glad i deg!

Hilsen Jenny