Mamma, gi meg en klem og si at jeg er bra nok

Kjære mamma, du som lar din frustrasjon gå ut over meg

Jeg synes det er trist at du overfor alle andre utad er så grenseløst tålmodig og forståelsesfull, mens du overfor meg viser alle dine dårlige sider. Hvorfor er det slik?

Jobben din går ut på å hjelpe ungdom som sliter, både hjemme med familie eller med seg selv. Du er helsesøster, psykolog og en støttespiller for mange. 

Mine venninner går til deg når de trenger noen å prate med, eller når de ønsker å få gode tips og råd. De misunner meg fordi jeg har deg. De tror at livet vårt hjemme er perfekt fordi du er så fantastisk. 

Jeg vet at du overfor andre fremstiller familielivet vårt som perfekt. Du legger ut om alt som er pedagogisk riktig og gir inntrykk av at alt fungerer etter boka her hjemme.

Jeg vet at det er viktig for deg å bli sett på som den gode mor. Stadig deler du lenker på Facebook om hvordan man skal behandle sine egne barn og om hva som er svaret på lykke.

Men se på oss da, mamma. I to tiår har du brukt all den energien du har på min syke bror, som trenger mye oppfølging.

Jeg føler at jeg har fått din rest-energi. Jeg føler meg som «reste-barnet » — datteren som ikke var planlagt og bare går i veien.

Jeg skulle ha ønsket at ting var annerledes, mamma. Jeg drømmer om at du skal møte meg med den samme interessen, tålmodigheten og forståelsen som du møter annen ungdom med.

Se meg! Det siste året har du blitt rammet av sykdom, og dette har gjort deg sliten. 

Det er sårt å se deg tom for krefter, for når du kommer hjem fra jobb, er det rett og slett ingen ting igjen. 

Da broren min endelig flyttet ut, tenkte jeg at kanskje noen endelig ville rette sin oppmerksomhet mot meg, ha tid og overskudd til å gi meg en klem. Men sånn ble det ikke.

Du klarer ikke å la andre ta ansvaret på arbeidsplassen din. Du er en perfeksjonist som bruker opp energien din på jobb. 

Les også (+): Alt sto i hans navn og jeg hadde ingenting da han forlot oss. Men det skulle bli mye verre

Alle tror vi har det så bra

Jeg er 17 år og utslitt, og jeg føler meg ikke glad. Hvordan kan du fremstille familielivet vårt som perfekt? 

Se på situasjonen: Du bruker opp din energi på andre og har ikke noe igjen å gi til din egen datter. Jeg er i en sårbar alder og trenger deg som mest, men du blir bare mer og mer fjern for meg.

Alle rundt oss tror vi har det så bra, men de ser ikke de endeløse kranglene vi har. De vet ikke at jeg sliter med angstlidelser, og at du går til psykolog. 

Jeg er en ordentlig jente med mange venner og en kjæreste, og det gjør at folk rundt oss tror at jeg har det perfekte liv.

 Lærerne fremstiller meg som «gulljenta», og vet du, det kjennes forferdelig belastende fordi det ikke stemmer med hvordan jeg har det inni meg. De siste ukene har jeg fått både raserianfall mot lærerne og angstanfall. Nå orker jeg snart ikke mer.

Mamma, vær så snill, se på meg og si du er glad i meg. Jeg drømmer om at du blir stolt av meg, men er redd det aldri vil skje. 

For deg vil jeg kanskje aldri bli bra nok. For ikke å ramle helt sammen forsøker jeg å venne meg til at det er slik.

Jeg husker spesielt én gang du og pappa kom hjem fra hytta da jeg bestemte meg for å overraske dere. Den søndagen sto jeg tidlig opp og vasket hele huset til det luktet av grønnsåpe. 

I tillegg lagde jeg middag så den sto klar på bordet da dere kom hjem. Jeg sto på kjøkkenet, stolt, med et lurt smil og spurte om dere ble glade. «Dette forventes av deg uansett, det er ikke noe du skal få skryt for. Du er tross alt 17 år», sa du da. Jeg ble så lei meg.

Foreldrene til mine venninner hadde blitt fornøyd bare barna deres hadde sett i retning støvsugeren, men ikke du. Jeg klarer ikke å imponere deg.

Mamma, jeg er ikke perfekt. Innse at det perfekte ikke finnes. Det er jeg som er din datter, ikke mine venninner eller dine pasienter. 

Se hvor hardt jeg prøver å være den du vil at jeg skal være. Gi meg en klem og si at jeg er bra nok.

Datteren din