Mamma, du er en fremmed for meg

Kjære mamma

Jeg smaker på dette varme og deilige ordet. Mamma. 

Det gir løfter om nærhet, kjærlighet og omsorg, om forståelse og grenseløs kjærlighet.

Hvorfor blir ikke hjertet mitt varmt når jeg sier mamma til deg? Du er en fremmed. 

Da jeg var hjemme i ferien og så deg stresse rundt, mens du skjente og klaget på alt du må gjøre for at alle andre skal ha det bra, gikk jeg og tenkte mens jeg forsøkte å hjelpe til.

Jeg kom hjem på ferie fordi jeg trodde at det ville gjøre deg glad, men du ga meg ikke engang en klem da jeg kom med kofferten inn døren. 

«Må du sette den der?» var det første du sa til meg, da jeg satte bagasjen min på gulvet.

Jeg burde ha visst bedre, men sannheten er at jeg håpet at du ville vise glede over å se meg. Jeg har bodd borte i tre år nå og er bare hjemme to ganger i året.

 Å få se deg glad - hvordan kunne jeg håpe eller tro på noe slikt? Jeg vet jo hvem du er. 

Jeg husker en mamma som stresset omkring og var mer opptatt av hvor ryddig hjemmet vårt var, enn om jeg hadde det bra. 

Jeg minnes en mor som løp fra frisørtime til ansiktsbehandlinger, og derfra til trening med venninner, for så å komme hjem utslitt og gretten. Ønsket du egentlig å få barn? 

Les også (+): Du tok meg med storm og vi flyttet sammen. Da dukket de skremmende sidene dine opp

Harmoni og liv

Fordi jeg hadde min bestevenninne Thea, visste jeg hvordan en mamma kan være. 

Hennes mor var tålmodig, lattermild, kjærlig og snill. Hun ga også meg klemmer, og vet du, jeg nøt de klemmene så inderlig. Hun hadde så myke kinn, og jeg følte meg så sett av henne. 

Jeg elsket å være hos dem, der jeg kunne løpe rundt og der vi fikk leke midt i stuen om vi ville. 

Hos dem var det harmoni og liv. Hjemme hos oss, mamma, skulle det alltid være så stille. Lo vi, kalte du det bråk. Snakket vi ivrig, var vi for høylytte. 

Tok vi med oss en leke inn i stuen, ble vi beordret på rommet fordi det ble rotete. Det var formaninger hele tiden, og ingen varme og nærhet. 

Hvorfor ble du en slik mor? Vokste du selv opp uten varme og kjærlighet? Jeg har forsøkt å snakke med deg om din oppvekst, men du åpner deg ikke. 

Fordi dine foreldre døde for mange år siden og jeg ikke husker dem, vet jeg ikke hvordan de var. Kanskje har du en unnskyldning, at de sviktet deg. Men da må du fortelle meg at det var slik det var! Det jeg ønsker med dette brevet, er å vekke deg opp. 

Når ga du en annen en klem sist? Når åpnet du armene dine og ga og selv fikk nærhet? 

Pappa og du ble skilt for 10 år siden. Det jeg vet, er at han er en helt annen type enn deg. 

Han gir klemmer. Han blir glad for å se meg. Han kjenner jeg. Kanskje ble det umulig for ham å leve sammen med deg fordi du er som du er? Du er en isdronning. 

Jeg er glad i deg, mamma. Det skal du vite. Og jeg håper at vi to en dag skal forstå hverandre bedre. Men slik det er nå, er du en fremmed. Jeg kjenner deg ikke.

Din datter