Må jeg velge mellom mann og datter?
Kari forteller åpent om datteren som trenger hjemmet deres, og om frykten for å måtte velge mellom mannen og datteren.
Kjære mannen min!
Jeg håper at du ser dette. Kanskje er det bare et hakk i platen for deg, etter utallige hjertesukk fra meg om vår situasjon, men jeg tar sjansen og sier hva jeg tenker.
Mange flere enn oss kom inn i hverandres liv med en solid bagasje i form av barn fra tidligere ekteskap, men da jeg møtte deg, visste jeg av hele mitt hjerte at det var deg jeg ville ha, samme hva du brakte med deg.
Din måte å være far på imponerte meg veldig. Du var raus og tilstedeværende overfor dine to nesten voksne døtre.
Vi var enige om ikke å flytte sammen før barna var blitt store og flyttet hjemmefra, og da dagen endelig kom, da vi to kunne skape vårt felles hjem, følte jeg meg så lykkelig at ingen ord beskriver det godt nok.
Det var jeg som tok med noen av mine ting og flytte inn hos deg. Der hadde du fire soverom, og du bedyret at det var plass og hjerterom til alle, også mine to barn.
Isolert sett har vi to hatt det fantastisk hele veien. Jeg kjøpte meg inn i ditt hus og følte meg likeverdig som eier, selv om jeg bare eide en tredel.
Både dine og mine barn dro bort for å studere, og de kom hjem i jule- og sommerferiene de to første årene.
Les også: (+) Syv år senere kom han tilbake og ville ha meg
Min datter flyttet hjem
Alt var bra, men det som skjedde etter hvert, var at min ene datter fikk psykiske problemer, og jeg følte at det var naturlig å la henne komme hjem.
Du sa meg ikke imot, Gunnar, men etter en tid merket jeg at du ikke var tilfreds med at hun bodde hos oss.
«Hun må få annen hjelp og komme seg videre i livet sitt. Du syr puter under armene hennes», sa du.
Det var lett for deg å si noe slikt, for dine barn nærmest lekte seg gjennom livet. Når de kom hjem på besøk, var du tullete og glad, mens straks min ene, syke datter viste seg, ble du stram i ansiktet.
Jeg så det, og jeg led. For jeg elsker ikke bare deg, men henne også.
Min Andrea sliter veldig og bor fortsatt hjemme hos oss. Det eneste jeg ber deg om, er å forsøke å sette deg inn i min situasjon.
Hvis din ene datter hadde blitt syk og trengt deg, skulle ikke hun ha fått komme til oss da? Jeg hadde åpnet mine armer for henne!
Jeg føler at du gjør forskjell på dine og mine barn, og det sårer meg dypt.
Du sier at du elsker meg, men at du i lengden ikke kan leve med at mitt voksne barn har sitt hjem i vårt hus. Du sier at jeg må ta grep og forklare henne at det ikke er en varig ordning å bo hos oss.
Dette har gitt meg utallige søvnløse netter den siste tiden. Jeg orker ikke tanken på å måtte velge mellom deg og henne.
Jeg føler meg revet i to og vet ikke hva jeg skal gjøre. Se på dette som et rop om hjelp og forståelse. Hjelp meg å hjelpe Andrea. La oss sammen legge en plan, slik at hun kan bli frisk.
Husk at jeg er en mor. Hvis barna mine ikke har det bra, kan ikke jeg ha det godt, heller. Du av alle vet det, for du er verdens fineste pappa til dine jenter. Og jeg elsker deg.
Din Kari