Da Lotte møtte sin ungdomskjærlighet, tok hun en stor beslutning

For 40 år siden sa Frank og jeg farvel til hverandre for siste gang. Trodde jeg. Bruddet mellom oss skyldtes uten tvil at vi var altfor unge til å innlede et forhold som skulle vare hele livet. Jeg var bare 17 år, Frank var 19.

Det skal sies at mine foreldre også hadde en finger med i spillet. De likte nemlig ikke Frank. Frank var nemlig en litt vill fyr som kjørte motorsykkel, og min far var redd for at Frank ville ødelegge min fremtid. 

Det endte altså med et brudd. 

I lang tid husket jeg hvordan Frank hadde sett på meg da jeg gjorde det slutt. Han satt overskrevs på motorsykkelen. Skinnjakken sto åpen, så jeg kunne se hans hvite T-skjorte. Men det var øynene hans jeg fortsatte å se for meg!

Jeg angret

De ble fuktige og fylt med smerte. Så startet han motorsykkelen sin og kjørte i full fart ut av livet mitt. Jeg angret med en gang at jeg hadde slått opp. Jeg løp derfor etter ham nedover fortauet, men han så seg ikke tilbake.

Jeg glemte ikke Frank, men et par år senere møtte jeg likevel min kommende mann, Jørgen. Han var stabil og søt og nok enhver svigermors drøm - mine foreldre var i hvert fall begge to veldig glade for ham.

Jørgen og jeg fikk to jenter, og i mange år var jeg godt fornøyd og forholdsvis glad i ekteskapet mitt, men innimellom ble jeg grepet av rastløshet. Alt var så forutsigbart. 

Jeg syntes også at Jørgen var kjedelig, og jeg skammet meg over at jeg tenkte slik. Det var jo meg det var noe i veien med. For Jørgen var en god mann. Han hadde fortjent at jeg satte mer pris på ham.

Det var stort da min eldste datter ble gift og senere gjorde meg til bestemor. Jeg kastet meg ut i rollen som bestemor med iver. Jeg hadde alltid tid til gutten, som etter tre år fikk en lillebror.

Akkurat som jeg, nøt Jørgen det når vi hadde barnebarna våre på besøk.

− Så fint vi har det, sa han ofte. Så satte han seg med et tilfreds sukk foran fjernsynet og lot seg underholde. Han var gladest når jeg satte meg ved siden av ham, og vi sammen kunne kommentere det vi så.

Men når vi satt slik, merket jeg ofte en rastløshet og et sug av lengsel etter noe annet. Var dette virkelig det eneste livet hadde å by på? Utover å få besøk av familie og venner, besøke dem og passe barnebarn, så skjedde det jo ingenting i våre liv.

Min datter, Mia, hjalp meg med å lage en profil på Facebook, fordi jeg hadde sagt at jeg trengte å få utvidet min horisont. Men selv om jeg raskt fikk mange ”venner”, så var det jo ikke ekte venner. 

Venneforespørsel

Likevel kikket jeg daglig inn på det sosiale mediet. Det var morsomt å få kontakt med gamle skolekamerater og høre om deres liv. Jeg fant også en kusine som jeg ikke hadde hørt fra på flere år.

Så en dag lå det en ny venneforespørsel der. Jeg kikket på profilbildet, og det var som om hjertet mitt sto stille. Det var Frank!

Jeg ble Facebook-venn med Frank, og fra det øyeblikket var jeg på Facebook flere ganger om dagen. Frank fortalte at han var skilt. Han hadde en voksen sønn, men enda ingen barnebarn. Han jobbet i et fraktfirma, og i fritiden kjørte han fortsatt motorsykkel.

Jeg begynte å dagdrømme om Frank, og da han en gang spurte om vi skulle møtes for en kopp kaffe i byen, så jeg ingen grunn til å si nei. Det var jo ganske uskyldig.

Det første møtet fikk imidlertid alle de gamle følelsene til å blusse opp. Jeg ble på veldig kort tid så forelsket at det føltes som om kroppen min besto av et stort bankende hjerte. Jeg forsøkte å skjule det. Jeg sa til og med til Frank at det hadde vært hyggelig å møte ham, men at det ikke skulle gjenta seg.

− Selvfølgelig ikke, svarte han alvorlig og tok hånden min og klemte den.

Varmen fra håndflaten hans sendte små eksplosjoner opp gjennom armen min, og jeg skyndte meg å trekke hånden til meg. Aldri mer, lovet jeg meg selv, da jeg skyndte meg hjem.

Jørgen hadde begynt å lage mat da jeg kom hjem. Kjøttkaker og stuet hvitkål. Jeg hadde lyst til å skrike høyt. Det var som om leverpostei og kjøttkaker var lik det livet jeg hittil hadde levd.

Skilsmisse

Jeg møtte Frank igjen. Det skulle enda en gang bare være et møte over en uskyldig kopp kaffe, men både han og jeg visste nå at det var i ferd med å bli noe mer. Jeg følte meg virkelig dårlig til mote da jeg etter enda flere møter med Frank fortalte Jørgen at jeg ville skilles.

Jeg la ikke skjul på at jeg hadde møtt min ungdoms kjærlighet, og da Jørgen bitter og dypt såret kalte meg «gammel, latterlig og kjærlighetshungrig», ga jeg ham rett. Allikevel var jeg nødt til å følge hjertet mitt.

Jeg fortalte det selv til Mia og hennes søster, Hannah. De så lamslått på meg.

− Men mamma, utbrøt Mia. - Hva med meg og Hannah? Hva med barna? Du er over 50 og bestemor! Slikt gjør da ikke en bestemor.

Men det gjorde jeg, for jeg kunne ikke si nei til kjærligheten. Jeg ønsket på ingen måte å vende døtrene mine ryggen. Jeg ville selvfølgelig også fortsatt gjerne være bestemor til mine to deilige barnebarn, men jeg ville ikke lenger være gift med Jørgen. For når jeg var sammen med Frank, visste jeg at det var riktig å følge ham.

− Vi to skal kjøre på motorsykkel ned gjennom Europa, hvisket han i øret mitt.

Det var akkurat slik jeg ofte hadde ønsket å gjøre, men jeg hadde aldri klart å sette de riktige ordene på det.

Dagen jeg flyttet ut av huset, gråt Jørgen.

− Jeg har aldri kommet full hjem. Jeg har aldri slått deg eller vært utro mot deg, sa han gråtkvalt. - Så hvorfor gjør du dette mot meg? Synes du virkelig at alle årene sammen med meg har vært bortkastet?

Jeg svarte ham at ingen år hadde vært bortkastet, og at jeg på grunn av ham hadde fått to herlige jenter og senere et par skjønne barnebarn.

Det gjorde meg vondt på Jørgens vegne, og likevel visste jeg at han visste at jeg alltid hadde lengtet etter noe mer enn det ekteskapet vårt utviklet seg til. Jeg hadde alltid vært mer umiddelbar enn Jørgen, men han hadde på sin vennlige måte forstått å holde meg i tøylene. 

Det slo meg nå at han veldig ofte hadde brukt uttrykket: Det kan man da ikke. Vær nå fornuftig.

Brente alle broer

Jørgens og mine felles venner var også forarget over meg. Min gamle mor, som var enke, sa med triste øyne at hun var glad for at min far ikke opplevde den skammen jeg nå kastet over familien på grunn av mitt tåpelige eventyr.

Dyp under alle de negative ord og meninger, og dyp under alle forsøk på å få meg til å skifte mening, lyste det også igjennom at jeg var altfor gammel til å kaste meg ut i et eventyr. Det var det de kalte min kjærlighet til Frank. 

Et desperat forsøk på å leke ung.

Men jeg var ferdig med å være fornuftig. Jeg brente alle broer bak meg, og dro med Frank ned gjennom Europa på hans motorsykkel. Jeg sendte et hav av postkort, bilder og meldinger hjem til barn og barnebarn. 

For de skulle vite at jeg elsket dem like høyt som før.

Turen med Frank ble vidunderlig og fylt med opplevelser. Vi møtte mange morsomme og herlige mennesker, og når vi overnattet på de billigste stedene vi overhodet kunne finne, følte jeg meg som den rikeste kvinnen i verden.

Da vi kom hjem igjen, flyttet vi sammen i Franks leilighet. En dag ringte Mia til meg og spurte om jeg fortsatt ville ha barnebarna mine. Jeg kunne bare svare at det ville jeg veldig gjerne! Barna kom på besøk. Frank og jeg hadde dem også en helg. Frank falt pladask for dem og omvendt.

De tok feil

Alle som hadde trodd at det med Frank og meg ikke ville vare særlig lenge, tok feil. For Frank og jeg ble ved med å holde sammen, og heldigvis endte det også med at begge døtrene mine tok ham til seg.

Man glemmer ikke bare sine barns far. Jeg tenkte av og til på Jørgen, og da Hannah en dag kunne fortelle meg at han hadde funnet en kjæreste, ble jeg oppriktig glad på hans vegne.

− Hun er en sånn skikkelig fornuftig dame, som elsker å lage mat og som alltid går med forkle, sa Hannah og fniste, men så fortsatte hun mykt. - Nei. Hun er veldig søt, mamma. Hun er den helt riktige for pappa.

Jeg så på min yngste datter, og jeg visste plutselig at Hannah alltid hadde hatt på følelsen at jeg innimellom hadde følt meg innesperret.

Så i mitt tilfelle endte alt godt. Jørgen og jeg er i dag veldig gode venner. Det er deilig å se min eksmann igjen, deilig å se ham være glad og tilfreds, så jeg nå for alvor kan nyte mitt skjønne liv med Frank.

Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.