Lisa oppdaget ektemannens svik. Så rammet tragedien

Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navn oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Vår sønn yngste barn, Magnus, var seks år gammel da han begynte å spille fotball. 

Min mann, Nikolai, hadde selv spilt litt som ung, så det falt ham naturlig å melde seg som frivillig hjelpetrener på laget.

Jeg må innrømme at jeg aldri selv har interessert meg for fotball. Selvfølgelig dukket jeg nå og da opp og heiet fra sidelinjen når det var kamp, men de fleste av kampene lå i helgene, hvor jeg hadde andre ting å ta meg til.

Det var ikke noe Nikolai klandret meg for, vi hadde nemlig med tiden begynt å gjøre ganske mange ting hver for oss. Jeg var selv opptatt av jobben min og venninnene mine, og sett i etterpåklokskapens skarpe lys, så var det nok jeg som stille og rolig skjøv Nikolai fra meg. 

I hvert fall var det oftest han som etterlyste at vi brukte mer tid sammen både med hverandre og som familie. Et ønske som jeg dessverre hadde en tendens til å ignorere, fordi jeg etter hvert begynte å finne familielivet mitt lovlig stillestående og kjedelig.

Det bare skjedde

Derfor var det også sjelden at jeg dukket opp på stadion. Det gjorde derimot Stina - en av de andre fotballmødrene. Hun var en smilende og ganske så sporty kvinne, som tydeligvis trivdes i min manns selskap. 

Stina var også gift, men det hindret åpenbart ikke henne og Nikolai i å innlede en affære den høsten. Siden har Nikolai sagt at det aldri var noe de planla. Det hadde bare skjedd på en fotballeir de hadde vært på med guttene. 

Ingen av dem hadde hatt intensjon om å være utro mot sine ektefeller, men det endret ikke på at det faktisk hadde skjedd.

Jeg oppdaget affæren fordi Nikolai brøt sammen en kveld. Han kunne ikke lenger holde ut å lyve for meg og innrømmet da at han hadde vært sammen med Stina. Ordene bare veltet ut av ham. Han sa at han lenge hadde følt seg ensom sammen med meg og som en jeg helst ville unngå å være sammen med. 

Han tenkte at det var derfor det hadde skjedd. Jeg husker fortsatt hvor rasende jeg ble da han sa det. Her hadde Nikolai sviktet meg på den mest brutale måten, og så snakket han om det som om det egentlig var min skyld, og som om han ikke selv hadde noe ansvar overhodet.

De følgende ukene og månedene var preget av voldsom smerte og vrede. 

For kunne jeg noen gang komme til å stole på Nikolai igjen? Var dette slutten på ekteskapet vårt? Tanken på å tilgi ham var nesten umulig. I perioder følte jeg et stort behov for å kreve skilsmisse - ikke for min egen skyld, men for å straffe Nikolai, så han kunne forstå bare litt av den smerten jeg selv slet med.

Endret alt

Cirka to måneder etter avsløringen hadde jeg faktisk bestemt meg for å kaste inn håndkleet, men så skjedde det noe som endret alt: Min far ble syk, han fikk et hjerteinfarkt. 

Nikolai og min far hadde alltid hatt et nært forhold. Min far hadde likt ham helt fra starten og sa i sin bryllupstale, da vi giftet oss, at han visste at Nikolai ville passe på meg og være der for meg i både medgang og motgang.

Da vi fikk beskjeden om min fars hjerteinfarkt, kjørte vi straks til sykehuset. Jeg glemmer aldri det blikket Nikolai hadde i øynene, det var fylt med skyld og sorg. Jeg tror han ikke bare følte at han hadde sviktet meg, men også min far, som han holdt så mye av og som hadde stolt på ham.

Plutselig bleknet våre egne problemer. På sykehuset var Nikolai rolig og støttende, og for første gang på lenge følte jeg meg trygg i hans nærhet, og jeg var takknemlig for å ha ham ved min side. De neste dagene tilbrakte jeg dagene på sykehuset og ble så hentet om ettermiddagen av Nikolai. 

Plutselig begynte vi å komme nær hverandre igjen. Vi begynte å snakke sammen, som vi ikke hadde gjort på mange år. Om natten holdt han rundt meg, og en av nettene elsket vi. 

Det var ikke planlagt, men det føltes så riktig - som om noe vi hadde mistet, kom tilbake til oss igjen.

Min far kom seg heldigvis, og beslutningen om skilsmisse ble lagt til side. Hans sykdom ble en slags vekker for oss - en påminnelse om hvor skjørt livet er, og hvor raskt alt kan snu. Jeg innså at jeg ikke ville miste Nikolai. Jeg innså også at jeg hadde en stor del av ansvaret for at vi hadde glidd fra hverandre, og at jeg var mer enn villig til å kjempe for den kjærligheten som igjen hadde blusset opp mellom oss.

Det har nå gått et par år, og ekteskapet mitt er i dag det viktigste i livet mitt. 

Jeg er fortsatt glad og engasjert i jobben min, jeg ser fortsatt venninnene mine. Nikolai spiller fotball, og gjør også sine ting. Men vi er begge veldig bevisste på hvor galt det raskt kan gå hvis man tar kjærligheten for gitt. For det kan man ikke, man må jobbe for den og ære den hver eneste dag. 

Det gjør Nikolai og jeg heldigvis, og det kan vi på en måte takke min snille og heldigvis friske far for.

Vibeke Dorph er en dansk journalist og forfatter og har i mange år jobbet for alt.dk og danske Hjemmet, blant annet med spørsmål fra lesere.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.