Lisa levde et godt liv med mann og barn. Da telefonen ringte, brast drømmen

Livet mitt med Thomas var flott, men også ganske kaotisk. Vi hadde forelsket oss som veldig unge, mens vi begge gikk på en kunsthøyskole. Her laget jeg keramikk, mens Thomas drømte om å bli glassblåser. Vi drømte dermed begge om et liv fylt med kreativitet, barn og frihet. 

Da vi fikk vårt første barn, oppdaget vi imidlertid raskt at det var så som så med friheten. Vi hadde overtatt et gammelt bondehus litt utenfor en større provinsby. Det så ut som en romantisk drøm, men vi hadde slett ikke forberedt oss på hvor mye vedlikehold et slikt gammelt hus krevde. 

Mens jeg var gravid med Rosa, hadde vi gått og snakket om hvordan vi ville innrette oss med hvert vårt kunstnerverksted, nå var det bleier og klesvask overalt. Vi sov heller ikke om natten, fordi Rosa våknet, huset var kaldt og fuktig, og økonomien vår hang i laser. 

Thomas foreslo selv at han la kunstnerdrømmene sine på hyllen for en tid og begynte å kjøre taxi. Han fikk førerkortet sitt, og snart var han borte på skiftende tidspunkter. Jeg var derfor mye alene med Rosa og kjedet meg ofte, fordi jeg var alene her langt ute på landet. 

Til gjengjeld så økonomien vår snart mye bedre ut. Thomas hyret håndverkere, og vi fikk ordnet en masse ting. Thomas var også alltid en nærværende og glad far og ektemann når han var hjemme. Han lekte med Rosa, og vi koste oss sammen. Halvannet år etter at Rosa var født, ble jeg gravid igjen. Selv om ikke alt var så perfekt som vi hadde forestilt oss, var vi likevel utrolig lykkelige. 

Telefonen ringte

Det tenkte jeg i hvert fall inntil en dag, hvor jeg mottok en telefonsamtale som snudde fullstendig opp ned på livet mitt. Det var ikke så ofte telefonen min ringte sånn midt på dagen, og da jeg tok røret, kunne jeg i den andre enden høre en kvinnestemme som jeg ikke kjente. 

- Jeg heter Anne, sa hun. 

- Du lurer sikkert på hvorfor jeg ringer, for vi har aldri møtt hverandre. Til gjengjeld kjenner vi begge Thomas… 

Jeg ble med det samme engstelig. Hadde det skjedd Thomas noe? Hadde han kjørt galt?

- Det er slik at Thomas og jeg har vært kjærester i nesten to år, fortsatte hun, og min engstelse ble avløst av svimmelhet. Jeg måtte sette Rosa på kjøkkenbordet og støtte meg til bordplaten.

- To år? Jeg tror det må være tale om en misforståelse, svarte jeg. 

- Det må være den feil Thomas du snakker om, ikke min mann. 

- Det er jeg redd for ikke er tilfelle, svarte hun, og så fortalte hun sin historie: Anne hadde vært en av Thomas’ første taxikunder. De hadde falt i snakk og avtalt å møtes igjen da Anne hadde blitt satt av ved sin bopel. 

Thomas hadde forført henne allerede den første gangen de var ute sammen. Anne var bankfullmektig. Hun hadde en leilighet i byen. Hennes liv var så langt fra vårt. Strukturert og i rammer. Den diametrale motsetningen av vårt. Hun hadde falt for at Thomas var så annerledes, at han var kunstnerisk og kreativ. 

Han hadde fortalt så mye om sitt skjønne hus på landet, men ingenting om barna og meg, og de hadde alltid kun møttes i Annes leilighet. Huset manglet fortsatt for mye oppussing, hadde Thomas sagt, og hun hadde til og med lånt ham penger til å hyre håndverkere, så arbeidet kunne gå litt raskere. 

Jeg gremmet meg i min ende av telefonen over å vite at vi hadde fått reparert huset vårt for Annes penger. Hun hadde gitt ham penger mange ganger, viste det seg. Jeg kunne nesten ikke få puste av skam ved den avsløringen.

- Men jeg syntes at det begynte å bli merkelig at Thomas fortsatte å si at jeg ikke kunne komme hjem til ham. Til slutt kjørte jeg en dag forbi huset. Der så jeg deg og den lille utenfor i hagen. Jeg fikk et kjempesjokk, sa Anne.

- Men hvorfor gikk du ikke fra ham? spurte jeg sint.

For jeg var nødt til å plassere skylden et sted. Sinne og gråt bygget seg opp inne i meg. Hvis Anne hadde visst at Rosa og jeg fantes, skulle hun ha vært ansvarlig nok til ikke å ødelegge livene våre ved å fortsette å se Thomas. Nå var det imidlertid Anne som ble stille.

- Fordi jeg selv venter et barn med Thomas. Ja, jeg har faktisk termin neste uke, svarte hun stille.

Det var mer enn jeg kunne klare, og jeg la på røret. Jeg kunne merke kynnere gjøre magen min helt hard og måtte sette meg ned. Jeg hatet Anne i det øyeblikket. Jeg hatet henne for å ødelegge livet mitt.

Innrømmelsen

Litt etter kom Thomas hjem. Rasende og hikstende av gråt fortalte jeg ham hva som hadde skjedd. Jeg håpet et sted at han ville benekte alt, dessverre var det ikke det som skjedde. For Thomas ble i stedet helt blek for så å falle sammen på en stol.

- Jeg er så lei meg, hulket han og prøvde å rekke ut etter meg. Jeg kjente vreden bruse opp i meg igjen og unngikk hånden hans. Han skulle ikke røre meg.

- Men er det sant? ropte jeg. For jeg kunne fortsatt ikke tro det, men Thomas nikket bak hendene sine, som dekket ansiktet, og så kom det: Han hadde virkelig levd et dobbeltliv de siste små to årene. Taxikjøringen hans var slett ikke så omfattende som han hadde fått meg til å tro. Når han hadde vært borte om natten og i helgene, var det for å være sammen med Anne. 

Mange av pengene som hadde hjulpet oss gjennom slutten av måneden, hadde kommet fra henne, akkurat som hun hadde fortalt. Lønnen hans var slett ikke nok til å dekke våre løpende utgifter. Han unnskyldte seg med at livet vårt hadde vært så rotete. Han hadde lengtet etter orden og ro. Jeg følte meg ydmyket som aldri før da han sa akkurat det. 

- Hvordan i all verden kunne du finne på å gjøre henne gravid? spurte jeg. 

- Når hadde du tenkt å si noe? 

Thomas trakk på skuldrene.

- Jeg tenkte at nå hadde det gått så lenge, så det ville nok også fortsette å gå, svarte han. 

Det var den bemerkningen som fikk meg til å miste all anseelse for Thomas. Det var så tarvelig og usselt at han ikke hadde tatt ansvar for sine egne handlinger, men bare hadde latt stå til. På min, Rosas, Annes, hennes og vårt kommende barns bekostning. 

Pakket kofferten

Neste morgen pakket jeg mine og Rosas ting. Jeg tok bussen ut til mine foreldre, som heldigvis bodde i nærheten. De trodde først ikke på historien min. Thomas var utrolig god til å late som, gikk det opp for meg. Ingen hadde hatt den minste mistanke om hans dobbeltliv. Venner og bekjente ble like sjokkerte som jeg selv hadde blitt. 

Thomas hadde vært i stand til å holde de to livene helt adskilt - inntil Anne kontaktet meg. De første dagene var jeg veldig sint på Anne for å ha ringt meg. Jeg var fylt med kaotiske tanker. Jeg hadde fortsatt så mange ubesvarte spørsmål som tumlet rundt i hodet mitt. 

Litt over en uke senere bestemte jeg meg imidlertid for å ringe til Anne selv. Jeg orket ikke å snakke mer med Thomas. Det var en annen kvinne som svarte telefonen. Hun fortalte at hun var Annes mor. Anne lå på fødeavdelingen. Hun hadde født en liten gutt. 

Hennes glade stemme gjorde plutselig én ting klart for meg. Verken Anne eller hennes lille gutt kunne være ansvarlig for det som hadde skjedd. Den lille gutten, som nettopp hadde kommet til verden, var også halvbror til mine barn, uansett hvor stort et fjols deres felles far hadde vært. 

Dagen etter tok jeg med Rosa og min høygravide mage, kjøpte en bukett blomster og tok bussen til sykehuset. Den første gangen jeg møtte Anne, var derfor over hennes ammende bryster. Selv om hun nettopp hadde født og fortsatt var i sykehusets hvite skjorte, kunne jeg se hvor forskjellige vi var. 

Til dags dato er jeg fortsatt like forundret over Thomas' tiltrekning til både det rotete bohemlivet på landet med meg og det ordentlige funksjonærlivet i den strømlinjeformede leiligheten med Anne. Det var som om han ikke kunne bestemme seg for én type liv, men i stedet løp forvirret rundt mellom to. 

Vreden har lagt seg

Annes og mitt første møte kunne ha endt sint og fiendtlig, men det ble det motsatte. Vi var begge veldig berørte over at vi var i den samme vanskelige livssituasjonen. Hvor merkelig det enn kan høres, så ble spiren lagt til et livslangt vennskap den dagen på fødeavdelingen. Vi kastet begge Thomas på porten. Vi hadde mistet alt for ham. Han fant raskt en ny kvinne som han flyttet inn hos, men det gjorde ham bare enda mer patetisk og ussel i våre øyne. 

Anne og jeg fant en veldig sterk søstersolidaritet den dagen, som vi har bevart frem til i dag, hvor våre barn er i ferd med å bli store. De har vokst opp nær hverandre, og har alltid sett seg som søsken. De har gått på samme skole, hvor det riktignok har vært nødvendig med noen forklaringer i skolegården, de har de samme vennene og vært med på hverandres fødsels- og merkedager. 

Thomas har selvfølgelig også vært en del av alle tre barnas liv. Han er jo tross alt barnas far. Men hvis jeg skal beskrive den følelsen vi alle fem behandler Thomas med, så må det være ”overbærenhet”. 

Vreden har lagt seg for mitt og Annes vedkommende. Vi ser mest Thomas som en uselvstendig stakkar, som verken kan finne ut av å forplikte seg eller klare seg selv - for kvinnebekjentskapene er skiftet med en regelmessig hastighet gjennom hele hans liv. 

I stedet har Anne og jeg valgt å fortsette med å gjøre det vi har gjort siden den dagen på fødeavdelingen. Nemlig å få det beste ut av et dårlig utgangspunkt, og det vil jeg i stor grad si har lykkes til fulle for oss.

Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.