– Hvordan er det mulig å være så lat og egoistisk?
Min 10 år yngre bror er så forferdelig lat! Skal han noen gang bli voksen?
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Broren min nærmer seg 30 år, jobber bare deltid og er singel. Han har ikke tatt utdanning etter videregående, og det var med nød og neppe han kom seg gjennom den.
Han er ikke dum, det var bare at han ikke gadd å gjøre en innsats.
I dag sitter han mest alene i sin knøttlille hybelleilighet og spiller dataspill eller ser på TV.
Han hjelper aldri til med noe på familietilstelninger og grillfester, han kommer gjerne og spiser masse, men hverken har med seg noe eller løfter en finger for å hjelpe til.
Hvis noen påpeker at han burde ta i et tak, skylder han på at han har astma, tar et par doser av astmamedisinen sin og stikker av. Jeg tror han prøver å bli uføretrygdet.
Økonomien hans er jo ikke god, men det virker som han klarer seg på et vis. Hybelen er jo billig, han røyker ikke og drikker heller ikke noe særlig. Feste gjør han bare en sjelden gang.
Barna mine får faktisk julepresanger fra onkelen sin hvert år, men jeg mistenker at det egentlig er mamma som står bak. Bursdager husker han aldri.
Helt likegyldig
Noen få venner har han, men de blir færre og færre. Han gidder vel ikke ta vare på dem. Folk snakker jo litt om ham, noe som er pinlig for mor og far. De vil det beste for barna sine og vil gjerne være stolte av dem.
Det har vært et par kjærester, for han kan faktisk ha en sjarmerende side innimellom, men forholdene varer aldri lenge. Hvilken ung dame vil ha et slikt liv som det han lever?
Det hender at vi i familien hans kommer med en litt syrlig kommentar. Kanskje spør vi hva han har tatt med til festen i dag eller sier at det er hans tur til å rydde etterpå. Da trekker han bare på skuldrene. Jeg tror faktisk ikke han bryr seg overhodet om hva vi mener om ham. Men jeg bryr meg jo om ham, og det går inn på meg at lillebroren min skal ha et så trist liv.
En gang prøvde jeg å snakke mer alvorlig med ham om disse tingene. Jeg tenkte at det kanskje lå noe bak. Ble han misforstått i barndommen? Ble han mobbet på skolen, uten at vi hadde noen anelse om det? Eller hadde han problemer med følelseslivet? Jeg håpet at han kunne betro seg.
Jeg troppet opp hos ham en kveld. Leiligheten var skitten og støvete, men overraskende ryddig. Så slo det meg at han naturligvis ikke roter heller, for det gidder han ikke. Han letter seg jo knapt fra sofaen…
Les også (+) Jeg lot meg blende av rikdommen hans
Håpløst tilfelle
Vi pratet litt om barndommen, forskjellige artige ting vi husket og noen mer ubehagelige opplevelser. Om skolen, lærerne og barndomskameratene hans. Faktisk hadde vi det ganske koselig, og jeg følte at vi kom nærmere hverandre.
Ingenting om noe ulykkelig barndom kom frem. På den måten var jeg ikke nærmere målet da jeg til slutt takket for meg og skulle gå.
«Det er bare slik jeg er», sa han plutselig da jeg sto ved døren. «Jeg har alltid vært sånn, og jeg kommer aldri til å bli annerledes. Jeg trives med å ha det sånn og er ikke interessert i det livet dere lever. Dere må akseptere at noen velger en annen tilværelse!»
Jeg bare nikket fortumlet og gikk hjem. Jeg følte meg dum fordi han åpenbart hadde avslørt meg. Han skjønte hele tiden hvorfor jeg kom og hva jeg ville oppnå. Jeg hadde undervurdert ham.
Ja, han bestemmer vel selv over sitt eget liv. Jeg må bare innse at jeg ikke har noe med å forsøke å «oppdra» en voksen mann, han må bære ansvaret selv. Og det er kanskje ikke så farlig om han fortsetter slik?
Selv hadde jeg aldri klart å leve på den måten, men han sier jo selv at han har det bra, og da må vi bare godta det. Så får jeg heller bære over med ham i familiesammenkomster, for han er jo broren min, og jeg er jo glad i ham, tross alt.