SAMTALE I NATTEN
– Det jeg opplevde i barndommen, ødela meg som mamma
Bjørg hadde gledet seg sånn til å bli mamma. Men da den lille gutten hennes ble født, klarte hun ikke å være en god mor for ham. Bagasjen fra hennes egen barndom ble for mye.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Allerede som femåring måtte Bjørg ta mye av ansvaret for lillesøsteren sin.
– Pappa pendlet til en fabrikkjobb og var hjemme bare i helgene, og mamma var som regel full. Det ble min oppgave å passe på lillesøster Berit og sørge for at hun fikk mat.
De bodde i et stort hus som faren hadde arvet, i et finere strøk av byen.
– Ingen andre der var fabrikkarbeidere eller hadde en sørpe full mamma. Alle naboene holdt seg langt unna. Ingen av oss hadde venner.
Bjørg forteller at de heller ikke hadde noen nære slektninger, annet enn morfaren. Han var heller ikke noen god rollemodell.
– Når han kom på besøk, drakk han seg full sammen med mamma. Berit og jeg pleide å gjemme oss. Det føltes utrygt hjemme hos oss, forteller hun.
Hverken barnevernet eller lærerne på skolen tok grep. Bjørg dro all den tunge bagasjen med seg inn i voksenlivet.
En knust drøm
Bjørg skulket ofte skolen som barn. Noen ganger for å gå lange turer i skogen og drømme.
– Jeg fantaserte om en dag å gifte meg med en snill mann, få barn og leve lykkelig. Jeg ønsket å bli en tilstedeværende mamma, en som brydde seg helhjertet om barna sine.
Hun kan ikke huske ett eneste menneske som viste henne eller søsteren positiv omtanke eller omsorg.
Da hun var 17 år, lysnet det endelig for den unge jenta.
– Da møtte jeg Kai, som er en kjernekar. Han hadde allerede en solid jobb som bilmekaniker, og han ønsket seg barn, akkurat som jeg.
De giftet seg året etter. Da var hun allerede høygravid.
– Jubelen var stor da vi fikk Thomas. En stoltere pappa har jeg aldri sett, og han forble slik. Problemet var meg, sier hun trist.
Barndommens traumer hadde satt spor etter seg.
– Allerede mens Thomas var spebarn, havnet jeg på lukket psykiatrisk avdeling. Det er livets mest ensomme sted ...
Opp gjennom årene ble sykehusoppholdene mange, men hun følte ikke at hun ble noe bedre av det.
– Jeg ble sterkt medisinert. Det gjorde meg ustabil og ute av stand til å være en trygg, tilstedeværende mamma. Den drømmen ble knust. Thomas ble overlatt til pappaen sin.
En bitter sønn
Kjærligheten til sønnen fikk henne til å ta et uselvisk valg.
– Kai så at stemningen hjemme var ødeleggende for Thomas. Han ba om skilsmisse. Heldigvis hadde jeg vett nok til å gi slipp på både Thomas og Kai, slik at også sønnen vår fikk en ny start.
Han var seks år gammel da han og pappaen hans flyttet til en annen by.
– Holdt dere kontakten?
– Nei, sier hun tungt. – Vi trodde det var til Thomas’ beste. Kai ringte meg imidlertid regelmessig og fortalte hvordan det gikk med guttungen. Kai har alltid vært snill ...
Året etter giftet han seg på nytt, og Bjørgs sønn fikk det hun kaller den beste stemoren i verden.
– Det gledet meg å høre at Thomas likte henne. Han ble deres eneste barn.
– Det må jo også ha vært sårt for deg?
– Jo da, men han hadde det bedre med dem. Selv var jeg ingen «brukandes» mamma, og jeg var dessuten nokså avstumpet i følelsene. Selv om jeg alltid har elsket sønnen min.
– Vet du hva han syntes om ikke å se deg?
– Først da han ble voksen, og vi igjen fikk kontakt, merket jeg en bitterhet hos ham.
Les også (+) Vi hadde vært så sparsommelige hele livet – og så gikk vi rett i luksusfellen
Endelig mamma
Opp gjennom årene hadde Bjørg og sønnen minimalt med kontakt med hverandre. Så ble hun invitert i sønnens bryllup.
– Heldigvis giftet han seg med en fantastisk dame, roser hun. – Svigerdatteren min tok meg inn i varmen og hjalp oss å begge å bearbeide følelsene våre. Hun må ha sett at hennes elskede trengte det.
Kommunikasjonen mellom mor og sønn gikk trått til å begynne med.
–Jeg prøvde stadig å fortelle ham min side av saken. Jeg sa at jeg var fryktelig lei meg for ikke å ha vært til stede for ham. Han nektet å lytte.
Og slik gikk årene.
– Da de fikk barn, to skjønne døtre, myknet han imidlertid. Kanskje hjalp det at jeg nå var blitt frisk nok til å være en god bestemor? spør hun seg.
– Barnebarna er min store glede i livet! Endelig klarer jeg
å være en god omsorgsperson. Det er ikke måte på hvor mye kos vi finner på når jeg er sammen med dem, vi både baker og leker.
For kort tid siden kom også det hun kaller et positivt gjennombrudd med sønnen.
– For første gang sang han ut til meg, noe irritert: «Du prater hele tiden om fortiden, mamma. Jeg vet at du er lei deg. Kan du ikke prøve å legge det bak deg og nyte den tiden vi nå har sammen?»
Bjørg innrømmer at hun først ble satt ut.
– Jeg ble faktisk snurt, forteller hun og ler litt. –
Men etter litt grubling fant jeg ut at han hadde aldeles rett. Så nå trener jeg på å la fortiden hvile og merker at det øker livskvaliteten min. Den gode gutten min ga meg en ny sjanse. Det lettet stemningen mellom oss. Nå møter han meg i døren med et smil når jeg kommer på besøk. Jeg skulle bli nesten 70 år gammel før jeg ble mamma på ordentlig.
Denne saken ble første gang publisert 23/09 2020.
