Leserne forteller
Jeg forakter meg selv fordi jeg har latt meg rive med, men klarer ikke å slutte
«Stopp, ikke la dette gå til hodet på deg!» Jeg sier dette til meg selv foran speilet, men vet at ordene ikke når inn.
Det er vondt å være klar over sine egne, store svakheter og ikke klare å gjøre noe med dem. Når jeg nå deler min historie, er det likevel en slags trøst i det, for jeg vet at mange har det som meg.
Vi er mange som er født med en sårbarhet for å bli hektet. Vi er disponert for å bli oppslukt av ting i så stor grad at det overskygger nesten alt annet. Det har tatt meg mer enn femti år å klare å forstå sammenhengene i mitt liv.
Først som fraskilt for andre gang og med intense perioder med ulike hobbyer, evnet jeg å se meg selv utenfra og trekke konklusjoner.
Nå som jeg vet hva som «feiler» meg, er det lett å se hvorfor så mye har gått galt. Det er for eksempel ikke lett å være gift med en som lett blir hektet.
Mine første erindringer fra min annerledes væremåte, handler om barndommen.
Jeg husker godt at jeg ikke klarte å sove ordentlig om natten som liten jente fordi jeg lå og tenkte på Barbie-dukkene jeg skulle leke med neste dag. Det føltes som om det brant i hodet og kroppen, og natten ble altfor lang.
Mamma var sint på meg fordi jeg sto opp fem om morgenen og begynte å leke. «Det er natt», sa hun, og låste dukkene mine inne i et skap. Skapet ble ikke låst opp før ni morgenen etter. Jeg gråt og følte meg desperat.
Jeg er blitt fortalt at jeg ikke ville ut og gjøre andre ting i denne perioden. Alt jeg ville, var å sitte og leke med dukkene mine.
Når jeg hadde venninner sammen med meg, og de også lekte med Barbie, var det topp, men hvis de ville låne en dukke eller ting av meg, eller ødela noe, falt min verden i grus. Da var jeg utrøstelig.
Les også (+) Vi visste ikke hvor mye mamma hadde ofret for vår skyld
Burde foreldrene mine tatt grep?
Min første «hekt» gikk over fordi jeg ble hektet på noe annet, nemlig hester. Det var en sunn interesse, og derfor ble den bifalt av foreldrene mine.
De var glad jeg brukte tiden på noe som var fysisk og fikk meg ut i frisk luft. Hestene ble min andre intense interesse, og den førte til at jeg ikke hadde venner på samme alder. Jeg ville bare være i stallen, og de andre jentene som var der, ble venninnene mine.
Først da jeg var 16 år gikk interessen for hest over, og det skyldtes at stallen jeg var i ble lagt ned og det faktum at jeg ikke fikk min egen hest.
En ny interesse kom; jeg ble forelsket i en gutt på skolen. Jeg ble så forelsket i ham at jeg tenkte på ham 24 timer i døgnet, fra morgen til kveld. Det var så altoverskyggende at jeg ikke klarte å konsentrere meg om skolearbeidet, og resultatene ble deretter.
Jeg fant ut alt om ham, og visste hva han likte å spise og hva han gjorde i fritiden. Jeg visste hvor han pleide å gå, og oppsøkte de stedene der jeg trodde at jeg kunne møte på ham.
I denne perioden fikk jeg to venninner, som jeg hadde det fint med, for de var også hektet på hver sin gutt, og vi hadde masse å snakke om. Sett utenfra var jeg vel helt normal.
Det er i ettertid at jeg ser mønstrene. Den gangen var det ikke unormalt for en ung jente å være hektet på hest eller gutter.
Forskjellen på andre og meg, var at jeg var sykelig opptatt av den ene gutten i tre år. Det slapp ikke taket før jeg hadde funnet noe annet å legge alle mine tanker i.
Jeg var 19 år da jeg fikk min første kjæreste. Den første tiden vi var sammen, hadde jeg det fantastisk. Det skulle vare evig, og jeg gjorde alt for ham. Virkelig alt. I mitt liv var han det eneste som betydde noe.
Selvfølgelig ble det for mye for ham, og han gjorde slutt på forholdet, hvilket gjorde meg gal.
Han avviste meg, men jeg klarte ikke å gi slipp. Overbevist om at han egentlig elsket meg, men ikke forsto det selv, ringte og oppsøkte jeg ham, selv om han ikke ville det.
Det endte med at han truet med å ringe politiet. «Du er gal», sa han.
Hvorfor jeg hadde denne egenskapen som fikk meg til å gå så oppi i ting at det tippet helt over, forsto jeg ikke selv. I lang tid var jeg knust av sorg.
Men jeg begynte å løpe og det hjalp. Jeg møtte en mann som var hektet på løping, og som deltok i gateløp etter gateløp, og jeg ble fascinert av både ham og løpingen.
Vi giftet oss og var hektet, begge to.
Hvis noen ringte på døren når vi hadde joggeskoene på, klarte vi ikke å si «kom inn» og avlyse løpeturen. Jeg husker at jeg kjente irritasjon over at noen kom uanmeldt.
Vi fikk barn, og jeg kunne ikke lenger være hektet på noe annet enn å være mamma. Jeg ble en mamma med stor M, som hadde en mann, som heller ville delta i løp enn å være hjemme med meg og barnet vårt.
Det gikk ikke. Jeg så plutselig på ham som enfoldig og vi ble skilt. Jeg fikk sympati fra folk da jeg ble alene, min eksmann ble sett på som en egoist.
Jeg ser i ettertid at jeg også hadde litt skyld, for jeg var i overkant bekymret som mor, og ville ikke la noen andre passe sønnen vår. Jeg var hektet på mammarollen og gjorde sønnen vår veldig avhengig av meg.
Les også (+): – Jeg var aldri bra nok for mamma
Jeg var fanget i mitt eget mønster
Som fraskilt møtte jeg en mann, som jeg hadde det hyggelig med, men han ville ikke ha et A4-forhold, og det forvirret meg. Jeg ble hektet på ham også, og jeg oppførte meg som et lite barn.
Jeg klarte ikke å la være å oppsøke ham, ringe ham, sende brev. Jeg blir flau når jeg tenker på det.
Hvorfor vil han ikke være kjæresten min på ordentlig? På jakt etter svar, lagde jeg noen sannheter. I denne perioden fikk jeg det for meg at jeg var for tykk, og jeg ble opptatt av kosthold. Igjen var det et område av livet som tok av.
Mens jeg slanket meg møtte jeg en ny mann, som også var opptatt av å leve riktig i matveien, og jeg ble gift igjen. Vi hadde noen gode år, og jeg ble mor til en jente. Med G fikk jeg mine beste år. Han var stødig og en god familiefar.
Men «hektet-genet» slo til igjen. Gjennom mannen min fikk jeg nye omgangsvenner, og et par av de damene var opptatt av interiør.
Jeg begynte i det små å forandre på ting i eget hjem, og det var som om Barbie-tiden kom tilbake i en annen form, for jeg våknet grytidlig og tenkte på spesielle tilbud på interiørgjenstander. Hvis jeg ikke kom meg i butikken tidsnok til å få kjøpt den ene gjenstanden, følte jeg meg desperat og nedfor.
Jeg ble så hektet på å ha et perfekt hjem at all fritid gikk til å tråle interiørbutikker og lese interiørblader. I begynnelsen bar G over med meg, men så begynte han å irritere seg, også fordi jeg brukte så mye penger på unødvendige ting.
Jeg visste at han hadde rett, men klarte ikke å stoppe. Resultatet var at jeg brukte penger vi ikke hadde.
Da jeg ble skilt for andre gang, var det et nederlag som tok fra meg nesten all min livsglede. Jeg hadde investert så mye av meg selv i dette ekteskapet og elsket mannen min.
Da han viste seg med en annen, som var yngre og penere enn meg, ønsket jeg bare å legge meg under dynen og bli der. «Jeg er 50, feit og ferdig», gråt jeg.
En venninne ville muntre meg opp. «Nå skal du og jeg bestille time til å stramme litt opp over øynene våre», sa hun.
Jeg var skeptisk, men lot meg overtale, og resultatet ble veldig bra. Så bra at jeg bestemte meg for å gjøre litt mer; få fylt ut noen rynker og gjøre leppene litt større. Alle som har begynt på denne karusellen vet at det ikke stopper der.
Det er fem år siden jeg ble skilt, og sannheten er at jeg er fanget av en industri som lurer kvinner som meg til å tro at lykken ligger i å være evig ung.
Jeg forakter meg selv fordi jeg har latt meg rive med, men klarer ikke å hoppe av. Mitt «hektet-gen» har slått ut i full blomst igjen, og jeg aner ikke hva fremtiden bringer.
Trøsten nå, er at jeg ikke skader andre enn meg selv. Barna mine er voksne og klarer seg selv.
Jeg sier til meg selv at det finnes verre ting å være hektet på enn eget utseende. Men i selvransakende stunder tar jeg meg i å lengte etter noe annet å bli oppslukt av – noe med mening.
Når jeg får barnebarn, ønsker jeg mest av alt å være en hektet farmor og mormor.
For det har jeg innsett. I mitt liv må ha jeg ha noe som oppsluker meg. Å ha et balansert forhold til alt er dessverre ikke en del av min personlighet.
Jeg går alltid «all in».
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 08/03 2022.
