Kjære venninne, slik gjør man bare ikke!

Kjære Nina, min nære venninne

Nina, jeg vet ikke hvor mange ganger det er mulig å bli skuffet over en venninne. 

Jeg har ingen formening om når begeret blir fullt, men når jeg nå sitter og skriver dette brevet, føler jeg at vennskapet vårt nærmer seg slutten.

Tredve år med nær kontakt kan bli en saga blott. Jeg vet ikke hvorfor du er som du er. Det jeg skal ta opp, har plaget meg helt siden jeg var barn.  

Problemet den gangen var at jeg ikke klar te å definere hva det var som gjorde meg så nedfor.

Jeg hadde spart i ett år til å kjøpe en spesiell dukke, og jeg var så stolt da den endelig ble min. 

Dagen etter hadde du samme dukke, og rett etter fikk du en til, og jeg klarte ikke å glede meg over min ene. Nå vet jeg hva dette handler om. 

Du unner meg ingen ting, kjære venninne. Noe i deg tåler ikke at jeg får eller har noe du mangler. Det har du aldri gjort.

Gang på gang har det samme skjedd. Jeg har følt meg overlykkelig fordi jeg endelig har fått tak i noe jeg har drømt om, og like etter har du skaffet deg minst to av det samme. 

Du har tatt gleden fra meg. Men det gikk mange år før jeg klarte å forstå hva som skjedde. I mitt hode var det jeg som var smålig fordi jeg ikke klarte å bli glad på dine vegne, tenk det! 

Jeg glemmer aldri da jeg fra en pappa jeg aldri har kjent fikk en stor og fantastisk konfirmasjonspresang; en reise til London med 3000 kroner i en lommebok. 

Det var utrolig og jeg følte meg rik og heldig. Da jeg fortalte deg det, stokket jeg ordene og lo i mange minutter. 

«Jeg skal til London, jeg skal til London, og jeg skal shoppe masse!», danset jeg rundt og sa. Jeg husker fjeset ditt, som ikke klarte å være glad.

Du smilte ikke, men sa noe om at du også en dag skulle dit. «Jeg drar om en uke», sa jeg, i pur lykke. 

Dagen etter kom du til meg og viftet med en billett i den ene hånden og en lommebok i den andre. Du skulle til London to dager senere og du hadde det 500 pund, som var mye mer enn jeg hadde i norske kroner.

Vet du, jeg klarte ikke å glede meg de neste dagene. I stedet for å føle at jeg var heldig, tenkte jeg at jeg hadde for lite penger med meg …

Dette kunne ha vært barnestreker fra din side, Nina, en slags umoden måte å være venninne på, men dessverre har du fortsatt å ta gledene fra meg også i voksenlivet.

Les også (+) Vi slo ring om pappa da mamma døde. Da han fant seg ei ny dame, ble jeg mistenksom

Du må alltid ha kontroll

I grunnen har vi to det best når mitt liv er helt flatt og det ikke ­kjøpes inn eller skjer noe spesielt. 

Hvis du har kontroll på meg, slapper du av. Da har vi det ­hyggelig sammen og deler tanker og følelser. Jeg vet ikke hva det er med deg og verdslig gods, kjære venninne, men det er som om du blir besatt av å overgå meg i ett og alt.

For fem uker siden fant jeg en gammel antikk gyngestol på finn.no, som jeg fikk for 500 kroner, hvilket var et kupp. 

Da jeg viste den til deg så jeg ­misunnelsen i blikket ditt. Du sa ikke: «Så fantastisk » eller «Så heldig du er!»

Da du dro hjem visste jeg hva du kom til å gjøre, for jeg har noen erfaringer fra tidligere. Du kom til å saumfare rubrikkannonser for å finne en likedan, og du kom til å gjøre alt du kunne for å få den rimeligere.

Denne gangen var jeg imidlertid sikker på at det kom til å bli vanskelig for deg, for slike stoler finnes det ikke mange av.

Jeg må innrømme at det frydet meg litt. Og akkurat som jeg tenkte: Du kom ikke over dette kjøpet og kommenterte det hver gang vi møttes i de neste ukene. 

Så en dag, for fire dager siden, sa jeg til deg at jeg hadde tenkt å ringe en bonde for å få kjøpt det gamle stabburet som sto i hagen hans. 

«Jeg vil ha det som gjestebolig i hagen», fortalte jeg deg. I går ringte du meg. Du hadde kommet meg i forkjøpet og ringt ­eieren av stabburet, og du hadde kjøpt det for å ha i din egen hage. Slikt gjør man bare ikke!

Nei, Nina, jeg føler at vi to ikke skal ha mye med hverandre å gjøre i fremtiden. Jeg er sliten av at du ikke unner meg noe som helst. 

Jeg er lei av at du vil ha alt jeg har. Denne gangen vet jeg rett og slett ikke om jeg klarer å tilgi deg. 

Tenk deg om. Var et stabbur verdt vårt vennskap?

Hilsen Renate