Kjære søster, du svikter datteren din

Kjære søster!

Det er forunderlig, kjære søster, hva slags veier vi kan velge å gå som mennesker. Jeg tenker på deg fjorten år tilbake i tid. Da hadde du ett desperat ønske; nemlig å få barn. 

Du satte himmel og jord i bevegelse for å få drømmen oppfylt. Når jeg ser på deg nå, forstår jeg ikke hvorfor det var så viktig for deg. Du svikter datteren din, Trine.

Jeg er så heldig å få være tante til verdens skjønneste jente på tolv år. Hun er en nydelig skapning, mild og snill, men dessverre har hun ikke foreldre som prioriterer henne. 

Både du og din eks, som du snakker så nedsettende om, prioriterer egne interesser og jobb fremfor å være sammen med barnet dere sammen satte til verden. Det gjør meg usigelig trist å se.

Jeg håper at du føler deg truffet når du leser dette brevet i Hjemmet. Jeg vet at du hver uke setter deg godt ned i sofaen etter at dagens økt på treningssenteret er avsluttet og du har fått en annen forelder til å levere Frida hjem til deg etter ridetimene hennes. 

Hun elsker hester og vil helst ikke være noe annet sted enn i stallen, men i motsetning til alle de andre jentene, som har mødrene sine stående på sidelinjen når de får instruksjon, er hun der alene. Bestandig.

Jeg er så lei meg fordi du er blitt den du er, søster. I mange år trodde jeg at du og jeg var like som personer, at vi forvaltet de samme verdiene og tenkte det samme om hva som er viktig i livet. 

Etter at du ble mor, måtte jeg gradvis innse at du og jeg ikke er laget av det samme. Du ville bli mamma, men kanskje mest fordi det fulgte en slags status med det og så riktig ut. Når det kom til stykket, var du mest opptatt av deg selv.

Man kan ikke få barn og fortsette å leve det samme livet som man hadde før man ble forelder. De aller fleste voksne er enige om dette. Når det kommer til deg og Jon, taklet ingen av dere det voldsomme ansvaret et barn er. 

Det første dere gjorde for å slippe unna, var å skaffe en praktikant fra Filippinene. Jeg tror at Frida som bitte liten var mer knyttet til henne enn til dere, for dere var knapt hjemme. Du orket ikke å amme mer enn i tre uker, fordi det var for krevende.

Les også (+): Jeg elsker min utro ektemann, men det er det ingen som forstår

Hun vil ha en vanlig mamma

Jeg har fulgt med på livet til Frida. Dessverre bor jeg i en annen by og kan ikke trå til der du svikter. Dette har vært min sorg. Jeg vet at datteren din føler seg alene, og at hun savner å ha en vanlig mamma, som er der når hun ramler av hesten, som trøster og hjelper henne der hun liker å være.

Du skilte deg fra pappaen hennes fordi han ikke evnet å tenke på noe annet enn jobben sin. «Han er uegnet som far. Bare økonomisk stiller han opp», sa du. 

Jeg er enig i det. Han har ikke vært en tilstedeværende og kjærlig far, men når det er sagt, så er du ikke bedre selv, og det er her du viser en totalt manglende selvinnsikt, for hvor er du i Fridas daglige liv?

Da jeg var på besøk hos dere sist, ble jeg med henne i stallen og så hvor flink hun var med de store dyrene. Hun strålte og delte en hemmelighet med meg: Hun drømmer om å få en hestemamma, hun også, en mor som holder hesten når hun skal opp på den og som ser på når hun hopper over små hindre. Hun ser de andre mødrenes innsats og velvilje og savner deg.

Da jeg fortalte deg hva din datter hadde sagt, blåste du av det og sa at du aldri i verden kom til å bli med i stallen på den måten. «Jeg liker ikke engang hester», sa du. Skam deg, som ikke engang har forsøkt «å melde deg inn» i det barnet ditt elsker å drive med.

Du sa at du ønsket deg et barn mer enn noe annet i verden. Nå må du vise at det var slik. 

Om noen få år er det for sent. Da er barndommen hennes borte. Prioriter ikke deg selv hele tiden. Sett Frida først. Når hennes ungdomstid er over, får du et hav av tid til deg selv.

I beste mening, søsteren din