Kjære mannen min. Jeg håper du snart forstår hva du går glipp av

Til  min ektemann

Jeg sitter her i vårt velmøblerte hjem og ser rundt meg. Alt er nytt og fint og «på stell». Nå ligger våre to barn i sengene sine og sover.

Jeg burde ha følt meg glad og tilfreds, men det er jeg ikke. En tomhet har satt seg fast i hodet mitt, en slags sorg over alt jeg gjør alene. 

Vi skulle ha vært to om å oppdra og følge opp døtrene våre, Kåre, men hver ettermiddag når jeg har hentet dem i barnehagen, er det bare de og jeg som spiser middag sammen. 

«Hvor er pappa?», pleide de å spørre før. Nå spør de ikke lenger, for de vet svaret. Pappa er på jobb.

I lang tid nå har jeg forsøkt å signalisere til deg hvor ensom jeg føler meg i oppdragerrollen, men når jeg forsøker å få i gang en samtale, vinkler du alt på hvor avhengig vi er av at du tjener penger. 

«Vi kan ikke bo som vi gjør hvis ikke jeg står på og gjør det bra», sier du. Den siste tiden har jeg tenkt og tenkt på om det store, fine huset og den nye bilen er verdt det du antyder. 

Jeg trenger ikke å være omgitt av vakre ting. Det jeg trenger, er å være omsluttet av kjærlighet. En mann som kommer sent hjem hver dag, og som får jobbtelefoner til alle døgnets tider, til og med i ferier, gjør meg ulykkelig. 

For det kjennes som om jeg er en alenemor, selv om jeg faktisk er gift. 

På foreldremøter er det alltid bare jeg. Mange av de andre foreldrene møter sammen, eller tar hver sin gang. 

Jeg later som om det er helt naturlig at du ikke er der, men savner å ha deg sammen med meg. Vi er foreldre sammen, Kåre, vi ønsket oss begge barn. Nå virker det som om arbeidet ditt er viktigere enn alt. 

Du er blitt opptatt av alt vi skal eie og snakker gledestrålende om hvor bra alt skal bli. 

Men jeg klarer ikke å glede meg over dine planer om å kjøpe en ny båt, for jeg vet hva det innebærer: At vi knapt har tid til å ha fritid sammen. 

Les også (+) Vi hadde en hemmelighet i familien. Så skjedde det en ulykke som forandret alt

Det er farlig å la meg gå ensom

Jo bedre vi får det rent materielt, jo hardere må du arbeide og jo ensommere blir jeg. Det er farlig å la kona gå over lang tid og føle seg alene om alt. 

Det du ikke vet, er at jeg har fått kontakt med en enslig far som har barn i den samme barnehagen som våre barn går i.

Han og jeg snakker så godt sammen, og det sjarmerer og imponerer meg at han i så stor grad som han gjør, prioriterer å tilbringe tid med sønnen sin. 

Han og jeg har begynt å snakke sammen på Facebook også, og jeg kjenner at jeg liker ham bedre og bedre. Han lytter til meg, forstår meg og kan sitte og snakke om små, hverdagslige ting.

Der du lytter med et halvt øre og ikke deltar, engasjerer han seg. Det begynner å bli farlig — jeg føler det på meg. 

Den andre mannen er lærer og bor i et helt vanlig rekkehus, kjører en gammel Toyota og drar på turer med barnet sitt i helgene.

Han tar med den lille gutten i svømmehallen og leker med ham. Slike ting har du aldri gjort, Kåre. Jeg kan telle på én hånd de gangene du har fulgt ungene våre til sengs. 

Nei, vi kan ikke fortsette i samme spor som nå. Hvis ikke du snart våkner opp og ser hva som er viktig, er jeg redd at du og jeg blir et avsluttet kapittel. 

En familie uten felles samvær er ikke et familieliv, slik jeg ser det. Du må endre kurs. Hvis du ikke gjør det, går jeg.

Din ensomme kone