Jeg var besatt av å følge eksen hans. En dag dukket hun opp på jobben min

Da jeg snudde meg, fikk jeg et sug i magen. Beina mine var plutselig som gelé under meg. 

Likevel visste jeg at jeg måtte snakke med henne. Butikklokalet var ganske lite, og jeg var den eneste på jobb. Foreløpig sto Ida med ryggen til meg, men jeg kjente henne igjen likevel.

Ida var ekskjæresten til kjæresten min. I de siste tre månedene hadde jeg fulgt livet hennes daglig på sosiale medier. Jeg hadde nærstudert alle bildene hennes. Jeg visste hva hun likte å spise, og hvilke tv-serier hun så. 

Jeg kjente håret hennes, klærne hennes, vanene hennes. Men jeg hadde aldri møtt Ida i virkeligheten. Nå snudde hun seg.

– Jeg vil gjerne ha denne, sa hun og la en t-skjorte på tilbud på disken. Jeg slo inn 99,00 i kassa, mens jeg verken prøvde å se unaturlig mye eller unaturlig lite på henne. 

Sa ingenting

Etterpå gikk jeg bort og stirret på bunken med t-skjorter. Hva sa det om Ida at hun hadde kjøpt nettopp den t-skjorten? Og om meg, at jeg ikke engang hadde den selv? Jeg la en til side til meg selv.

Jeg sa ikke noe til Nikolaj om at jeg hadde møtt ekskjæresten hans på jobben. Det var han som i sin tid hadde fortalt meg om Ida. Faktisk hadde navnet hennes blitt nevnt ikke så få ganger. Nikolaj snakket ofte om Ida, og de så fortsatt hverandre som venner.

Jeg hadde derfor også skyndet meg å google henne. Det dukket opp bilder av en vakker, ung kvinne i slutten av 20-årene. I motsetning til meg, som var mørk, var hun lys og blond. 

Med en gang fikk jeg tanken som fortsatte å forfølge meg: nemlig at jeg var et kompromiss for Nikolaj. Når han ikke kunne få Ida, hadde han slått seg til tåls med meg.

Det tok meg ikke lang tid å finne Idas profil på Facebook. Vi var begge venner med Nikolaj, og derfor kunne jeg følge med i innleggene og bildene hennes. Hun delte ganske mye fra livet sitt. 

Jeg kunne også se at Nikolaj likte bildene hennes hver gang hun la ut et nytt.

– Passet ikke sammen

Det ble et slags rituale for meg å følge Ida. Det første jeg gjorde hver morgen, var å sjekke profilen hennes. Et par ganger hadde jeg spurt Nikolaj ut om henne, men han unnvek spørsmålene mine. Likevel var jeg overbevist om at hun var søtere, morsommere, mer interessant og mer sexy enn meg.

Morgenen etter at Ida hadde vært i butikken, så jeg et nytt bilde av henne på Facebook med T-skjorten på. Den satt virkelig pent på henne. I samme øyeblikk så jeg at Nikolaj hadde reagert på bildet. 

Det øyeblikket visste jeg at jeg aldri ville kunne ta på min egen T-skjorte.

– Synes du at jeg skulle prøve å bli lyshåret? spurte jeg Nikolaj et par dager etterpå.

– Nei da, svarte han undrende. – Hvorfor skulle du det da?

Jeg svarte at siden han hadde vært så forelsket i Ida, likte han sikkert lyshårede jenter.

- Ida og jeg var bare sammen en kort stund. Hun var kjempesøt, men vi passet ikke sammen. Hun var typen som helst ville sitte hjemme i sofaen, og jeg liker å komme meg ut og gjøre noe. Det var blant annet derfor jeg falt for deg.

Klarte ikke gi slipp

Det var akkurat det rette Nikolaj sa til meg. Likevel klarte jeg ikke å gi slipp på tvilen, og til slutt ble usikkerheten min årsaken til at Nikolaj og jeg gikk fra hverandre.

Kort tid etter kom Ida innom jobben min igjen. Denne gangen kom vi i prat, og praten dreide seg om at vi begge kjente Nikolaj. Det var faktisk så hyggelig at Ida foreslo at vi tok en kopp kaffe en dag.

Den dagen vi drakk kaffe, gikk det opp for meg at Ida var helt vanlig. Hun hadde gode sider og dårlige sider, og livet hennes på sosiale medier lå langt fra hennes virkelige jeg. Kort sagt: Alt det som hadde fått meg til å føle meg mindreverdig i forhold til henne, var ren fantasi. 

Det var bare et utslag av den dårlige selvtilliten jeg hadde båret med meg siden jeg var barn. Jeg hadde alltid sammenlignet meg selv med andre og funnet meg selv verdiløs.

Jeg bestemte meg for at det måtte stoppe, for jeg ødela for mye for meg selv. Det har jeg jobbet med siden, og i dag er Ida faktisk en av mine beste venninner og en av dem som støtter meg i at jeg er 100 % i orden, slik jeg nå en gang er.

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.