Jeg var alltid misunnelig på ditt «perfekte» liv

Til min gode venninne

Jeg er så lei meg, kjære Kari, og det er årsaken til jeg sitter her og skriver et brev til deg. Å møte deg i går og få hele historien din, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg forsto at ordet «heldig» har mange nyanser og kommer an på øyet som ser.

Du og jeg ble venninner på ungdomsskolen da du kom flyttende til min hjemby, et middels stort sted i midten av Norge. Jeg husker at jeg ble så glad fordi du valgte meg som din venn. Du var så stilig og hadde foreldre som var høyt oppe i det lokale hierarkiet og stadig var synlige i lokalavisen.

Jeg kom fra et alminnelig, norsk hjem og hadde ingen erfaring fra den verdenen du kom fra, hvor det var mer enn nok av penger og materielle goder. 

Jeg ble imponert da jeg kom hjem til deg. Alt var så flott, og jeg forsto at både møbler, malerier og tepper var kostbare ting. 

«Så fint dere har det», nesten gispet jeg, og jeg grudde meg i samme sekund til å ta deg med hjem til meg. Tenk om du syntes at vi hadde det stygt!

Men vi ble venner, du og jeg, og du gikk inn og ut av hjemmet vårt. Mamma likte deg så godt, og du sa at jeg hadde de beste foreldrene i verden. 

I flere år trodde jeg at du sa det for å trøste meg, tenk det. 

For i mine øyne var du den heldigste av oss. Dere hadde alt vi ikke hadde; flott bil, hytte ved sjøen, motorbåt, hus i Spania og mer enn nok av penger til at du kunne få alt du ønsket deg.

Les også (+): Jeg var utro og flyttet inn til min nye kjæreste. Så skulle barna mine komme på besøk

Alt virket så lett for deg

Etter hvert ble det et problem for meg at du til stadighet kom i de klærne jeg ønsket meg, men som jeg ikke hadde råd til. 

Det var som om misunnelsen vokste seg større og større og til slutt gjorde meg uvel. Hvorfor skulle alt være så lett for deg og vanskelig for meg? Hvis jeg ønsket meg en spesiell merkebukse måtte jeg jobbe og tjene pengene selv. Du bare fikk den.

Jeg begynte å ta avstand fra deg det siste året på videregående skole. 

«Hun er bortskjemt», sa jeg til de andre venninnene mine, og de var enige med meg. Selv om jeg så at jeg såret deg, sluttet jeg å ringe deg. Jeg fant på unnskyldninger for ikke å kunne være sammen med deg, hvis du ringte og spurte om vi skulle finne på noe sammen.

Etter videregående skole forsvant du ut av livet mitt. Jeg syntes det var greit fordi du ble en evig påminnelse om hvor hardt jeg måtte kjempe og slite for alt. Jeg klarte ikke å takle at alt var så grenseløst lett for deg.

Jeg var et umodent barn den gangen. Jeg så ikke alt jeg hadde, som du manglet. Foreldre som ga nærhet og varme, for eksempel. 

Hadde jeg visst den gangen, at du var ensom i ditt eget hjem og slet med egen psyke, ville jeg aldri ha sviktet deg slik jeg gjorde.

Da vi møttes igjen i går, tilfeldig på gaten, var det jeg som spurte om vi skulle ta en kopp kaffe sammen, og du ble så glad at hele ansiktet ditt lyste opp. 

Den neste timen åpnet du deg for meg. Jeg fikk høre om en trøblete tenåringstid og om en mor og far som bagatelliserte tunge følelser. 

Jeg fikk historien om en ung kvinne som ble psykisk syk allerede som 20-åring, som giftet seg med en såkalt vellykket mann. En som prioriterte jobben fremfor henne og barna de fikk sammen. 

Din historie, Kari, fikk meg til å se mitt eget liv i et nytt lys. Du har rett, av oss to har jeg vært den heldige.

For mens du er alene og fortsatt sliter med alt annet enn økonomi, har jeg et stabilt og godt liv med en mann som elsker meg. Jeg har fremdeles to tilstedeværende foreldre som stiller opp og hjelper meg. 

Jeg er glad vi møtte hverandre igjen. Misunnelsen jeg følte som ung finnes ikke lenger, for jeg vet at materielle goder ikke veier opp for nærhet, trygghet og kjærlighet. 

Denne gangen skal jeg holde fast i deg som venninne. Vi to har masse å gi hverandre.

Din venninne for alltid