De blå sidene
– For tre år siden begynte jeg på ungdomsskolen. Da startet mobbingen
Jeg trodde jeg var godt likt, og jeg skilte meg heller ikke ut på noen måte. Så da mobbingen startet, ble jeg helt slått ut. Heldigvis våget jeg å si fra, og det endret på alt. Jeg fikk det godt igjen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Historien er kjent. Et barn kommer flyttende til et nytt sted. Han eller hun gleder seg, men blir møtt av etablerte vennskap. Det blir ikke så lett å komme inn i varmen som det han eller hun hadde håpet.
Jeg har en slik historie å fortelle. Jeg var en sjenert og helt vanlig jente som så frem til å få nye venner og komme i et større miljø.
I de første ukene snakket de andre til meg og jeg fikk venner, men så endret det seg. En gutt som frem til da hadde vært hyggelig mot meg, og som jeg hadde et godt inntrykk av, ble plutselig helt annerledes. Jeg forsto ikke hvorfor det skjedde.
Jeg er bare 16 år, så denne historien forteller jeg med min mors hjelp, fordi hun mener temaet er viktig. Og hun vet at mange unge opplever å bli hetset, og felles for mange er at de kvier seg for å si fra.
Faren min døde da jeg var to år gammel, så jeg har vokst opp med bare mamma og storesøster.
Historien jeg skal fortelle går tre år tilbake i tid, til det året da jeg skulle begynne på ungdomsskolen. Vi flyttet det året, fordi moren min fikk en ny stilling i en annen by.
Jeg skilte meg ikke ut på noen måte, men var en jente med helt normalt og gjennomsnittlig utseende. Kanskje var jeg over gjennomsnittet sjenert, men jeg kunne glimte til med å våge å ta kontakt med nye mennesker. Jeg var bestemt på å få nye venner og så på det som positivt å komme i et nytt miljø.
Likevel skjedde dette, og jeg lurer på hva det var som snudde velvilje til uvilje?
Jeg har fortsatt ingen anelse om hvordan, men det som skjedde, var at den ene gutten, som var godt likt og veldig populær i kameratgjengen, begynte å slenge ukvemsord etter meg. «Hore», «drittunge», «skakkjørt unge», «se til for helvete å komme deg vekk», «du er ikke mye verdt». Slike ting sa han.
Jeg hadde aldri opplevd å bli mobbet og hadde i utgangspunktet god selvtillit, men i løpet av noen få uker følte jeg meg bare mislikt og livredd. Hvis noen var hyggelig mot meg, klarte jeg likevel ikke å stole på at de likte meg. De så og hørte hva jeg ble utsatt for, men sto ikke opp for meg.
Det gjør noe med deg når en person sjikanerer deg på det groveste. Det som skjedde har satt dype spor i meg, spor jeg ikke får vasket bort.
Jeg, som hadde vært flink til å stå opp for meg selv, mistet all styrke. Når de satt i matematikktimene og mobbingen pågikk, klarte jeg ikke å si noe, jeg bare fant meg i det, time etter time, dag etter dag og uke etter uke. Hvordan lærerne kunne unngå å se hva som skjedde, er et mysterium. Kanskje ville de ikke se?
Mobbingen tiltok og ble fysisk. På veien hjem tok mobberen tak i meg og klemte meg hardt over armene. Det gjorde forferdelig vondt og jeg følte frykt og ville flykte. Da han slapp meg, ropte han grove og stygge karakteristikker etter meg.
Jeg tror at han fikk en form for status fordi han var så tøff og fæl. Jeg tenkte hele tiden på om jeg skulle sladre. Det ligger en risiko i å melde fra. Da jeg til slutt fortalte rektor at jeg ble mobbet, fikk jeg som svar: «Blir du mobbet, du som er så populær og pen jente? De er nok bare sjalu.» At han ikke tok meg på alvor, gjorde alt mye verre.
Men en kveld så moren min blåmerkene på armene og lurte på hva som foregikk. Da brast demningen. Da åpnet jeg meg og fortalte alt. En hel natt satt vi oppe, mor og datter, og vi gråt, begge to.
Jeg er så glad jeg har en mamma som turte å ta grep fort. Hun snakket med læreren min, som tok situasjonen på alvor. Jeg ble bedt om å skrive på en lapp alle de ordene jeg ble kalt i løpet av en uke, og jeg måtte skrive ned alt som skjedde på veien hjem fra skolen.
Gutten hadde etter hvert fått med seg noen andre. De pisket meg med linjal når de gikk forbi, dyttet meg ned av stolen i frikvarteret og stjal bøker og andre ting fra sekken min. Det var mye jeg hadde å skrive ned.
«Hvorfor skal jeg si unnskyld til den hora der?» sa mobberen da han ble konfrontert av læreren.
Da koblet læreren inn rektor og guttens foreldre, og min mobbesak ble noe kommunen også engasjerte seg i.
Mens dette pågikk var jeg på mange måter livredd. Jeg var redd for represalier etterpå. Jeg var redd de andre ikke ville like meg fordi jeg hadde sladret. Jeg hadde ikke noe ønske om å bli veldig populær, men selvfølgelig ville jeg gjerne bli likt.
Da jeg så foreldrene til den største plageånden på skolen, tenkte jeg: Blir det bedre nå, eller verre? Tusenvis av tanker surret rundt i hodet mitt, og jeg klarte ikke å konsentrere seg.
Ting ble bedre. Han som hadde gjort det til sin hobby gjøre meg vondt, sluttet å mobbe, og de andre behandlet meg pent. Jeg oppdaget at jeg hadde venner, og at de stilltiende hadde sett på det som foregikk fordi de var redd for å bli mobbet selv. Flere av jentene sa de syntes det var fint av meg å melde fra.
Jeg fikk det godt fordi jeg sa ifra. I dag ser jeg at mobbingen har gjort meg sterk. Jeg klarte å heve meg over det den ene gutten gjorde.
Han har aldri bedt meg om unnskyldning, og jeg møter ham fremdeles av og til på videregående skole, men jeg er ikke redd. Jeg tenker at han er liten, som gjorde det han gjorde, og jeg tenker at han må skamme seg når han ser meg.
Før mobbingen var jeg redd for å ta ordet i forsamlinger. Hvis læreren ba meg om å lese en liten tekst, følte jeg panikk fordi jeg trodde at jeg kom til å skjemme meg selv ut. Nå gir jeg blaffen.
Jeg er blitt tøffere, og jeg er også blitt mye mer oppmerksom på hva jeg sier til mennesker, for jeg vet hva som sårer. Og når jeg ser andre bli ertet eller holdt utenfor, gjør det meg sint og modig. Da sier jeg fra. Nå håper jeg at andre unge kan lære noe av min historie. Det er feil å tie. Hvis du ikke når frem hos én lærer, så gå til en annen. Ikke gi deg!, er mitt klare råd.
Denne saken ble første gang publisert 21/05 2020, og sist oppdatert 11/11 2021.
